Hei! Hver vinter og vår gang på gang skjer dette- er så nedstemt hele tiden, trist og utrolig ulykkelig. Tårene renner i tide og utide, i tillegg til følelsen av utmattelse og ingen livsgnist. Det blir som regel verre utover vinteren og på sitt verste når det går mot våren. Så, slipper det gradvis taket når det går mot sommeren. Blir lettere til sinns og livsgnisten kommer sakte tilbake igjen.
Noen flere som har det slik og vet hvordan man kan takle dette ?

Jeg kjenner meg igjen, jeg føler jeg burde være glad nå når det er vår og snart sommer, men jeg er trist, ensom og ulykkelig, jeg gruer meg til våren og sommeren, fordi jeg gruer meg til å føle meg så ensom. Jeg føler meg også utmattet og uten livsgnist. Har dessverre ingen gode råd eller tips, men skal si ifra hvis jeg kommer over noen! Jeg ville bare si at jeg kjenner meg igjen i det du skriver.

Hei.
Kjenner meg igjen. Når vinteren skal gjøre sitt årlige inntog er det som kropp og sinn bare blir utmattet av tanken, livsgnisten forsvinne og for å gjøre vondt verre står depresjonen klar banker på! Som jeg skulle sagt det selv.

Vet ikke om det er fordi det er gode minner med sommer, mer ute (før Corona) folk man ser ler og smiler, folk er ute på kveldene i lystig lag, barn som løper rundt med is og det er god stemning generelt.
På vinteren er jo gatene tomme og alt jeg ser er grått og skittent.
Mulig det er lystigere i Hemsedal men der har jeg ikke vært.

Takk for svar. Dette er ikke lett, nei....

Jeg har ikke depersjon men generell angstlidelse.

Syns det er slitsomt med at ting er ute av rutiner og alt er så " kjekt og koselig med ferie" , å ikke vite hva som venter rundt neste sving og altcee bare kaos.

( samme med jul , høye forventninger og masse overtenning om alt skal være SÅ gøy og superkoselig )