Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Vil tilbake til samfunnet

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Vil tilbake til samfunnet

juli 30 2020 - 12:43
Hei,

Har lenge hatt en trang for å skyte løs omkring mine indre følelser. Likevel, er jeg som menn flest, en følelsesmessig fiasko fordi jeg aldri letter på hva som skjer inni meg. Jeg er i slutten av 20-årene og har kriget meg gjennom et relativt langt utdanningsløp -6 år totalt. Et typisk "entreprenørielt" område å gå inn i. Resultatene har ikke vært til å gråte av, men ikke heller top notch. Fått en B- cirka. Uansett, har søkt masse jobber, helt siden i fjor i samkjør med oppgaveskriving. I visse tilfeller har jeg kommet ekstremt langt og til topp 3, men blir alltid utkonkurrert av de som har vært i arbeidslivet i mer enn 1 år. Da tenker jeg på arbeidslivet som etter endt studier, og ikke arbeid som medgår i løpet av studier for å ha råd til brød og melk. Har tatt til meg feedback og lignende, og det er jevnt over bare snakk om at det "ikke er min tur i dag". Dette gikk forholdsvis fint en stund og har sikkert søkt bortimot 75 jobber. Jeg skal nå flytte hjem fordi jeg ikke har hatt noen innbetalinger som er tilstrekkelig siden mars. NAV tenker du(?). Joda, men dagpengene baseres på snittlønnen de siste 3 årene - og som en tidligere student, kan man egentlig bare begynne å le av det. Får 2.500 NOK / mnd i grunnlag, noe som dekker en strømregning og kanskje en mobilregning, eller bare mat?. Uansett, jeg tar til meg alle de tiltakene jeg kan: søker jobber, kurs, utdanning (de programmene som er gratis for arbeidsløse per tid) og forsøker å finne muligheter hver dag. Likevel er jeg sykt sliten. Føler livet kjører meg urettferdig hardt, at jeg har dedikert mange år til en fantasi om at utdanningen vil gi meg en jobb, en ro og et fundament. Vet det er mange her som sier "det er sånn for flere nå". Og det er det uten tvil! Likevel, jeg er ikke oppvokst i et privligert hjem, har ingen midler igjen, skal bo på en sofa i uviss tid og opplever at jeg er verdiløs. Det er en ekkel følelse å ha, også litt skummelt, fordi det presser på en nysgjerrighet til å gjøre livet dramatisk kortere enn hva jeg ønsker. Jeg har en stund vurdert å ta livet av meg. Statistisk sett plasseres jeg dermed i det typiske, ifølge SSB. Alt skal være så politisk korrekt - å tenke slik er liksom ikke lov. Samtidig tenker jeg at det faktisk ikke er min feil at jeg tenker det. Det kan umulig være det. I blant har jeg tenkt at det er på bakgrunn av min blandingsetnisitet at jeg ikke får jobb, men samtidig er jeg sikker på at de fleste har kommet forbi det punktet. Andre ganger tenker jeg at det må være kjønnskvoteringen som hindrer, men tar meg selv i å tenke at det forklarer ikke hvorfor Ivar, Kai og Thomas jobber der heller. Samtidig tenker jeg at det handler om kjemi i intervjuet. Her får jeg beskjed om at jeg oppleves som energisk og entusiatisk til det jeg driver med - og det er sant det! Men hverken feedback, mine egne antakelser om hva som er årsaken til at jeg ikke får jobb, dagpengene eller situasjonen jeg befinner meg i ser ut til å bidra til at jeg får noe stabilitet, en følelse av tilhørighet eller at jeg kan oppleve lykke og en ro. I dag er jeg så dritt lei å søke jobber, gå på trening, tenke på fakturaene og "blende inn" at jeg heller bare gjør hva faen jeg vil. Med det så legger jeg til å forsøke å nyte sommeren hjemme med gode måltider ute, alkohol og sosiallivet (på kreditt). Hvorfor i alle dager gjør jeg det mon tro? Nei, det er ingenting som tilsier at lønningene kommer, jeg gjør 100 % mitt for å forsøke å redde det og har egentlig kommet til det laveste punktet i mitt liv. Noen av mine venner som kan hevde de er i samme situasjon glemmer at de sitter på arv, en feit kåk som kan selges og et nettverk. Hadde jeg ikke hatt min mor i dag, kunne jeg like så godt bodd på gata. Har i det siste også gått så langt at jeg søker eldre kvinner for å tilby meg selv - trist og patetisk, men det er fordi jeg er desperat. Har ingenting å rutte med og er mildt sagt dritt lei min egen mors små-finansiering på 100 der og 200 tid på Vipps med melding "gå å kjøp deg noe frokost". Det er jævlig ydmykende, men jeg er totalt avhengig av det samtidig. Samtidig blir jeg forbanna siden jeg vet at hun bruker midler som hun antakeligvis trenger selv. Tilbake til meg som forsøker å bli prostituert: joda, jeg duger ikke her heller. Fordi etterspørselen etter menn hos eldre kvinner er såder laber i sammenlikning til kåte manne-griser. Det er kanskje like så greit, tror ikke jeg hadde satt særlig pris på hverken sexen, situasjonen eller følelsene i etterkant. Likevel, hva skal man gjøre da? Jeg føler meg lurt til å ta en utdanning, lurt til at jeg plutselig skylder staten de pengene og for at det i utgangspunktet var de som anmodet om at utdanning var lurt. Jeg føler meg forbannet over næringslivet som ikke gir meg en sjanse, frustrert over at ingenting "klaffer", deprimert over at jeg ikke har noen å sparre med (har ikke råd til psykolog, ikke foreslå det), maktesløs i uendelige forsøk, redd for at jeg "ender opp alene" (hvem faen vil date en arbeidsløs kar som må bo på en sofa hjemme i uviss tid? Ingen.) og suicidal fordi jeg føler det er min siste salve og stikk til samfunnet for å ha skapt et bullshit sikringsnett som ikke fanger opp de som er i min situasjon.
Avatar

Re: Vil tilbake til samfunnet

juli 30 2020 - 18:34
Dette var litt av en historie, men takk for at du deler! Hvis jeg forstod deg riktig har du fullført seksårig utd med B ish karakterer, det er jo knallbra! Som med mange andre studier sliter studenter med å få jobb, du må belage deg på å ta strøjobber eller vikariat innen yrket ditt for å få innpass. Tenk slik at de gode faste stillingene er og blir bemannet av de med erfaring, mens nettopp disse andre ustabile relevante stillingene er lettere å få tak i. Når du først får innpass et halvt år+ så skal du se det ordner seg når jobberfaring er i boks

Fortsett slik og ikke gjør ting som er destruktive og vipper deg av kursen. Er mange som ikke har en utdanningen en gang, du er på toppen av isfjellet og er en vinner.
Avatar

Hei

aug 6 2020 - 17:59
Helt enig med Nacario 89.Det er mange som ikke får fast stillling fra starten av..uansett norsk /ikke norsk.Må ta strøjobber først i bransjen din.Utdanning er aldri bortkastet tid og dessuten 6 års utdanning bestått med B..gir deg etterhvert muligheter..Var aktiv og la deg ikke dratt i depresjonsmestring boblen..fordi akkurat nå du møter motgang!Du skal vare stolt av det du har klart og forsett å se muligheter ikke begrensninger..Hold deg unna destruktiv atferd som går ut over deg selv til slutt..Ta isteden og bygg deg opp mentalt..med å jogge,sykle,trene for å opprettholde positivitet og mot å stå i disse usikre tider.Du er ressurssterk ..stå på!Glasset eramltud halv fylt ikke halv tom..og der kan fylles på tom.:(:(
Avatar

Re: Vil tilbake til samfunnet

aug 6 2020 - 18:00
Mentesmules
Avatar

Re: Vil tilbake til samfunnet

aug 6 2020 - 18:00
Smiles
Til forsiden