Jeg er nå nærmere tredve en tyve år og det friker meg ut. Spesielt nå som jeg er deprimert igjen og så langt hjemmefra. Jeg studerer i utlandet og savner Norge og den tryggheten som er der. Det går bra vanligvis men ikke når jeg sliter som nå. Jeg vil bare være 18 år igjen og innlagt. Med trygge rammer og fremtiden foran meg. Føler meg så skamfull også over at jeg sliter og trenger hjelp fortsatt nå som jeg er i den alderen jeg er. Jeg måtte ta medisiner for å roe meg ned for jeg har natt angst. Lurer på om det er andre der ute som Føler det samme? Jeg teller ned månedene til jeg er ferdig på skolen og kan reise hjem og få ordentlig hjelp. Jeg føler meg ikke klar for arbeid og voksenlivet, selvom jeg vet at jeg burde være det nå. Skulle ønske jeg bare kunne være pasient på en avdeling for alltid. Jeg vet det kanskje er tabu å si, men jeg savner det når alt er kaos i livet. Det er så mye som har skjedd i det siste, jeg vil av denne karusellen akkurat nå.

Jeg har i det siste begynt å spise mindre for å gå ned i vekt, jeg føler det er et forsøk på å bli yngre igjen, logikken i hodet mitt er at yngre mennesker er tynnere. Jeg var i hvertfall det som 17 åring, flere kilo mindre en nå og da kunne jeg spise alt jeg ville. Jeg har begynt å skade meg igjen, prøver å unngå evige arr denne gangen så er forsiktig, men det er fortsatt ikke bra. Har også tatt mye medisiner og drukket siste tiden, blandet det også som er enda verre. Prøver å holde hodet over vann; bare 9 måneder til jeg er ferdig på skolen. Men er stresset for hva jeg skal gjøre etterpå, er ikke klar for arbeidslivet enda føler jeg. Er så redd alt. Hvor ble det av tiden , var jo ung for ikke så lenge siden .

Tenker at å ta stoff og alkohol gjør angsten din bare verre, så hvis du kan la det være så er du et stykke på vei.

Regelmessig liv med god døgnrytme, sunne matvaner og litt mosjon er også med og stabiliser kropp og sinn. Dessverre kanskje litt kjedelig, men det er vel enda kjedeligere å få ødelagt helt utenlandsoppholdet ditt.

Ta godt vare på deg selv! Muligens har du glemt de kjipe sidene ved å være innlagt.

spiser sunn mat jeg, har god døgnrytme og sykler. Men er dårlig uansett. Vet at alkohol ikke er bra , men noen ganger tar alle følelsene overhånd. Jeg har slitt siden jeg var bare barnet fordi jeg hadde en traumatisk oppvekst med omsorgssvikt og det er vanskelig å ikke ha det med i bagasjen . Å være innlagt var noe som var livsnødvendig for meg mange ganger og var til hjelp alltid i min situasjon. Jeg var vært på skole i utlandet i over to år, får en grad om 9 måneder så kommer til å gjøre alt jeg kan for å ikke drukne til da. Men jeg har aldri kuttet meg så stygt som etter jeg kom hit, har aldri vært så nærme å ta mitt eget liv og en av mine viktigste omsorgspersoner døde i julen. Jeg har hatt det tøft og kjempet med alt jeg har mens jeg har vært her. Men jeg ser at jeg mest sannsynligvis trenger mer behandling .for et friskt menneske kutter seg ikke eller drikker seg sanseløs.

Jeg føler meg så alene og langt hjemmefra her, alt er så annerledes enn i Norge . Savner landet mitt og søsteren min. Det aller vanskeligste da er at jeg har kjæreste her borte som jeg har vært med i et og et halvt år snart , vi har allerede bodd sammen over et halvt år og han har vært god støtte . Jeg elsker han ,men jeg trenger å reise tilbake til Norge og det gjør det enda tøffere

Høres ut du har det veldig tøft for tida.kanskje blir ting bedre når du er tilbake og besøker søstera og er med henne.hvorfor kan ikke kjæresten din bli med tilbake hit også.det et bra kjæresten din er god støtte da har du han også.høres også ut at du har hjemlengsel.det dreier seg for deg å overleve de 9 månedene slik jeg har skjønt før du er ferdig.kanskje du kan komme til jul til Norge og det er kanskje også slik at du kanskje ikke har psykiatrisk hjelp der hvor du er nå.

Ja gleder meg alltid til å se søstera mi :D det er sant at det desverre er veldig dårlig tilbud her borte når det gjelder behandling . Du har nok rett i at jeg også har hjemlengsel' har i hvertfall tatt en prat med kjæresten om at jeg må tilbake etter at jeg har fått graden min i mai. Så får vi se hvordan fremtiden ser ut. Jeg er i veldig heldig som har han nå. Kan nok også være lurt som du sier og ta en tur hjem til Jul <3

Det er bra dette med søstera.kunne da vært lurt at du og kjæresten kommer til Norge til jul så kan dere kanskje feire jul med søstera di og.tida kommer til å gå også er det plutselig mai.tror nok du og kjæresten finner ut av det med å flytte sammen tilbake til Norge.fremtida vet jo ingen.har erfart det så godt nå at man vet aldri hva som skjer egentlig.hvor mye kontroll vi mennesker søker etter og må ha også finner man ut at vi egentlig har ingen kontroll.så bare tenk på at det kunne vært godt for dere å komme til jul til Norge ha det koselig med søstera di.hva som skjer neste år vet egentlig ingen.klem