Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Vil ikke mer

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hei

aug 6 2016 - 17:43
Stå på videre
Avatar

Hei

aug 6 2016 - 17:45
Jeg er forsåvidt fornøyd, hun er flink til å roe meg ned, men har vel ikke fått noe særlig utredning og jeg syntes 1 gang i uken med samtale er for lite nå... Jeg trenger et opplegg og eventuell rett medisin, så jeg kan bli frisk... Har du måtte bruke nye medisiner? (Beklager om det blir for privat, da trenger du ikke svare). Jeg er litt redd medisiner for å være ærlig... Det er skummelt å ta når man ikke har noen konkret diagnose... Har Postraumatisk stress lidelse som jeg fikk dignosert for 4 år siden, men går ikke på medisiner for det.. Lykke til med utredningen og jeg ønsker deg det beste både i jobb, skole, reise osv, godt å høre at du har det bedre.

Ønsker dere en fin kveld.
Avatar

Re: Vil ikke mer

aug 6 2016 - 19:46
Det tok tid å akseptere det mørkeste, og man delte mye av det og fikk en del tilbakemeldinger. Noen tok det ikke seriøst, for det ble en mer absurd greie også som til tider ble ekstremt morsomt faktisk, selv om tankene og bildene man hadde var veldig drøye.
Det slapp liksom taket når jeg aksepterte det fullt og helt og heller dykket dypere ned inn i det for å finne det verste av det verste. Da ble det liksom ikke så ille lenger helt av seg selv uten at man måtte gjøre noe annet enn å akseptere at man har en mørk side også.
Det hender jo noe dukker opp, men siden jeg vet hva det er så er det ikke plagsomt.

Kan ikke si så mye om detaljene for dette, for det er ganske forstyrrende for en som ikke kjenner til det. Har dog lært at det skal ekstremt mye til å sjokkere meg da. Har også studert mye om galskap osv for å bedre kunne se inn i hva helheten er for noe. Man er jo ikke innenfor denne kategorien, men man er ikke helt innenfor den zombie lignende normalen heller.
Forøvrig så er normal et veldig vidt begrep som innebærer mye. Mange fokuserer for mye på å være et slags gjennomsnitt av eksterne inntrykk og blir dermed distansert fra seg selv.


Det er fullt mulig å få det bedre. Har selv blitt mer balansert, har forelsket meg flere ganger, gått igjennom forhold, byttet bosted, reist utenlands og diverse andre ting.
Jeg har blitt mer opptatt av å lære mer. Å relatere til mennesker som mennesker. Å se, observere og oppleve. Ting har fått mer dybde, mer farge.
Enkelte utfordringer har man jo, men det er enklere å leve med nå som jeg har akseptert mer hvem jeg er.
Avatar

Re: Vil ikke mer

aug 6 2016 - 21:07
Var veldig skeptisk til medisin jeg også, var på en måte det aller siste jeg ville men da jeg ikke hadde kommet meg noe sted på over et år tok jeg sjansen.

Begynte først på cipralex for angsten men kutta ut det etter et par mnd. Det funket ikke.

For ADHD'n begynte jeg på sentralstimulerende for noen mnd siden, først Ritalin men reagerte dårlig, blei mer deppa og sløv av det så nå får jeg amfetamin. Driver fortsatt og trapper opp for å finne riktig dose og alt sånn. Var kjempe uvant i starten! Kom meg mer i gang igjen og stresser mindre. Begynte å få mer kontakt med venner også men var/ er fortsatt litt deppa så da fikk jeg utskrivd lamictal som liksom skal forebygge depresjoner eller noe sånt. Det begynte jeg vel på for knapt to uker siden så kan ikke si så mye om hvordan det funker enda, men håper da :)

Ja! Det og skulle begynne på medisiner var virkelig merkelig for meg, og har fortsatt ikke vendt meg til det, ser ut som et halvt apotek i skuffen min.. Jeg har mere troen på det nå da. Tror det handlet mest om å akseptere at noen trenger medisiner for å fungere ordentlig i hverdagen og at jeg tydeligvis er en av dem.

Jeg vil verken anbefale eller ikke anbefale deg å starte med medisiner. Om du tenker mye på det vil jeg heller anbefale deg å snakke ordentlig med en psykiater og ikke legen, de har mye bedre peil på det som skjer oppi huet og psyken enn fastlegene. Men de er ofte veldig "Pro medisin" da må nevnes.

Men hvis en psykiater sier at du kunne hatt nytte av medisiner ville jeg absolutt vurdert det sterkt. Hvis du reagerer dårlig, så er det bare å slutte. Tror det liten sjans for å få noen varige men av å prøve.

Uansett så er det en dårlig ide og kun gå for medisiner. Medisiner er sjeldent en quick fix. Jeg driver å ser etter en ny kognitiv behandler i tillegg, da det hjalp meg mye i starten. Savner dessuten en å snakke med om ting og lære nye ting om huet mitt.

Man må fighte vettu! Man har like mye rett på å ha det bra som alle andre :)

Du fikser dette! Tror du har tatt noen store skritt i riktig retning. Prøv å hold fokus og aksepter at det kan være en lang prosess og ilke grav deg ned hvis du plutselig syns alt er urettferdig og blir misunnelig på andre som har det bedre osv osv(gjorde det selv til tider) Det hjelper aldri!

Håper ting blir mye bedre for deg snart, det blir det også hvis du jobber aktivt for det.

Dette ble langt ass, Sorri :p
Avatar

Heisann ☺

aug 7 2016 - 17:55
Takker igjen for svar og heia rop.

Jeg sliter med å akseptere det og jeg får ikke sove lengre, selvom jeg tar medisiner for dette... Jeg er liksom redd for å miste "kontrollen", det er grusomt for tiden å få 1-2 timer søvn, så ligge resten av natten å gråte, svette og skjelve og ikke minst puls på 200... Får beskjed om å holde ut og det vil avta, jeg er såååå sliten og trøtt... Føler ingen tar søvnvanskene mine seriøst, det er tortur, en kropp som ikke vil roe ned, tankekjør om det mørkeste... Føler meg rar når jeg er ute blandt folk, akkurat som jeg går i en bobble... sliter med å konsentrere meg, lytte og hukommelsen er dårlig...
Skjønner ikke hvordan jeg skal klare å være i eget selskap... Prøver så godt jeg kan å holde den samme hverdagen, med sosialt, jobb, trening osv, men det går ikke lenger... Vurderer å legge meg inn, men er redd og redd for at det blir verre da... Sliter med å akseptere at jeg er syk, vil så gjerne fungere og leve livet. Noen som har erfaring med innleggelse?
Prøvd å være ærlig med nærmeste familie som jeg bor hos av og til, men de sier bare "nå må det være nok, kutt ut du har ingenting å være lei deg for, skal du kaste vekk livet ditt?,osv" Er invitert på filmkveld i dag, men orker ikke tror jeg, redd hvilke film vi skal se og orker ikke smile... Dette er grusomt, hvordan komme seg igjennom dette? Syntes alle dere er helt fantastisk som har klart det og fortsatt kjemper hver dag, men jeg vet ærlig talt ikke om det er verdt det for min del lengre....
Fratatt alt, vil ikke spise, eller glemmer det faktisk, null matlyst, null søvn, trening har jeg ikke energi eller lyst til lengre, ser sååå sliten ut i ansiktet og poser under øynene... Dette er ikke et verdig liv i det hele tatt...
Syntes det er rart å få tips av leger og psykologer at jeg skal fortsette slik som før når jeg er så sliten og jeg blir stresset av ingenting og katastrofetenker om alt!!! Har klart å ta på meg masse ansvar denne uken også med passing av hunder, katter og ta inn posten... Viktig å late som at alt er normalt.... Hater at jeg har sagt ja når jeg ikke engang sover hjemme... Hva gjør jeg når foreldrene mine ikke orker mer, de er lei av at jeg ikke fungerer, hva gjør jeg? Vil ikke sove hjemme og får ikke bo her lengre... Ser ikke lyset i tunnelen...
Avatar

Re: Vil ikke mer

aug 7 2016 - 20:05
Du trenger en pause og nye impulser. Ved å fortsette som før vil du bare møte veggen hardere.

Det kan hende at du ikke er ærlig med de profesjonelle. For den tilstanden du er i nå er ganske nær et vippepunkt hvor du ikke får noe valg lenger og kroppen din vil slutte å lystre kommando. Det er mildt sagt spesielt når det skjer.

Skjønner jo også at du ikke ønsker å være for deg selv. En innleggelse er ikke nødvendigvis bra, for det har en tendens til å bli upersonlig og du er blandt ukjente og blir putta inn i et rom uten lås hvor du er for deg selv utenom et par titt innom for å se at du fortsatt er der.
Kan være heldig også og få bra oppfølging, men ofte så vet man ikke dette før man har vært der.

Jeg gikk selv helt til enden. Ikke å anbefale. Fungerer, men på veldig lavt nivå. Gikk fra en godt betalt lederstilling til ufør. Selv om prosessen tok en del år så kjennes det ut som at ting endret seg over natten.
Det er veldig vanskelig å akseptere at man ikke fungerer. Jeg jobbet mye for andre ganske lenge før jeg lærte meg å fortelle om at de egentlig ikke burde spørre siden jeg ikke kan si nei og stresser noe vanvittig hver gang jeg MÅ noe. Eller være på bestemte steder til bestemte tider, det er særs vanskelig. Forberedelsen starter minst en uke i forveien for å regulere inn søvn osv.

Man kan vel si at en har lært å leve med det, og på et vis så går det også bedre og bedre. Sammenlignet med normal funksjon så er det jo veldig langt unna, men jeg kan jo ikke være noe annet enn meg selv, så det er meningsløst å prøve å sammenligne med andre.

Jeg er stort sett alene hele tiden. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må. Folk flest blir jeg sliten av å være i nærheten av. Ytterst få mennesker kan tolereres over tid. Det handler en del om aksept og forståelse her. Finnes ikke dette så er det rett og slett ikke noe vits. Når det er på plass så kan ting føles veldig bra og man får faktisk energi fra det.

Jeg tror nok det vil bli utfordrende med veien videre for å øke funksjonsevne samt å instigerte til mer sosial omgang. Dog tror jeg det er mulig, for jeg har fått testet ut og opplevd en del ting her og der som viser at dette ikke er the end på en måte. Den nåværende situasjonen er nødvendig for å kunne roe litt ned samt trene på å være nærmere mennesker uten å frike helt ut. Jeg flytter til midt i en liten by, så da er jeg liksom helt nødt til å tilpasse meg, eller forgå i prosessen. Noen dager så angrer jeg veldig på dette valget, andre dager så er det het greit. Prosessen går fremover.

Jeg kan jo si at jeg savner venner fra hjemstedet, men det ble altfor vanskelig å opprettholde dette i en periode så jeg måtte bort fra det. Å ikke kunne forstå seg selv gjør det umulig å fortelle hva en går igjennom. Dessuten så koster det mye energi om en later som at ting er greit. Over tid så ble det ikke lenger forsvarlig å opprettholde et sosialt liv. Ting hang igjen lenge før det ble helt stopp. Når jeg flyttet første gangen fikk jeg også fort nye venner, så det tok tid for å koble bort alt slik at man fikk nok tid alene til å gå igjennom de vanskelige prosessene.

Vennskap på nett er vel det som holdt koblingen til den normale verden. Det er mye mindre press da og man kan ta det når en føler for det.



Veien er jo ulik for alle da. Men jeg mener uansett at det er veldig nyttig å lære seg å være i eget selskap og ha det greit med det, selv når det er vanskelig. For det kan komme tider hvor man ikke har noe valg, og da er alt meget enklere om man kan takle et bredere spekter.
Avatar

Hei

aug 8 2016 - 21:08
Ja trenger nye impulser og pause... Er så lei, trøtt, sliten, samtidig urolig, deppa, selvdestruktiv...
Hvordan i alle dager snu det negaive i hodet, hvordan tro på meg selv, hvordan ha håp? Jeg klarer det bare ikke, og hvordan ta pause og få nye impulser? I skrivende stund, nok en vanskelig kveld, gruer meg til natten, morgendagen osv...skjelver og svir i øynene...
Fikk beskjed i dag om å lage ukeplan og ikke kjenne etter hva jeg følte, men bare gjøre det... Det er lett for andre å si når jeg ikke sover og alt er et ork... Jeg må skrive ned hver minste ting for tiden hvis ikke har jeg glemt det... Jeg anner ingen råd, følte meg helt tom i dag og tappet totalt for energi... Vondt å høre jobb med deg selv og fortsett med det du liker... men hva er det da? Vet ikke lengre... Fatter ikke at det skal være mulig å klare seg igjennom dette, hvordan klarer dere det?
Jeg vil helst ikke bli innlagt, vil ikke sitte på et rom og føler at det gjør meg gjerne sykere... Men vil ikke ha det slikt som dette heller...
Avatar

Re: Vil ikke mer

aug 9 2016 - 00:25
Det du burde gjøre er å skrive ned alt det vonde, mørke og grusomme. Jo mer, jo bedre. Og gjerne i detaljer om mulig.

Deretter ta med dette til fastlege sammen med en utdypende forklaring rundt opplevde symptomer.

Da kan du bli fristilt en periode og være sikret økonomisk mens då går igjennom den prosessen du trenger for å få taklet dette.

Avhengig av hvor du bor og hvor alvorlig du blir tatt (derfor er det så viktig å være helt ærlig og ikke holde noe tilbake) så vil det være ventetider. Dette i seg selv kan være frustrerende.

Du vil mest sannsynlig ikke ønske å innrømme for hele verden at du sliter, men det er ikke noe galt med dette. De aller fleste har på et tidspunkt fått en slik smell. Noen er bare heldige som har forståelse og støtte rundt seg slik at de slipper å måtte kjempe alene.
Men, det er vesentlig å ta tak i denne prosessen og komme i gang med den. Jo mer innsats du putter inn for din egen bedring, dess fortere går det. Eller du kan velge å prøve å kjempe videre på en vei du ikke klarer å gå og utsette det som må komme til du ikke lenger er i stand til å velge.


Jeg var ikke ærlig selv, for jeg var redd for hva jeg ville møte. Jo mer jeg åpnet meg, desto mer alvorlig ble man tatt i samtalene. Så dersom du skjuler ting og er god til dette, så vil du ikke få den hjelpen du trenger. Dette kan være forskjellen på en prosess som tar et år til en som tar ti år.

Det er ingen skam i noe av dette. Det er mye mer vanlig enn du tror, du kan bare ikke se det på de du møter. Noen av oss kan det, og det har blitt en helt annen verden hvor man ser mennesker som gjemmer seg bak masker overalt hvor man går.
Avatar

Hei alle dere

aug 10 2016 - 14:46
Hei sann
Avatar

Hei

aug 10 2016 - 14:48
Takker igjen for alle svar, råd og støtte.
Jeg har innrømmet for venner,familie og de profesjonelle at jeg sliter og fortalt det mørkeste og vonde tanker til de profesjonelle. Har fått vite at det er helt vanlig og at det er depresjonen som snakker. Etter mange harde, hektiske år bak meg hvor jeg var på farten 14 timer om dagen i ca 5 år, 3 jobber, utdanning osv har gjort meg utbrent og nå skal det ingenting til for å stresse meg... Litt for mye planer/gjøremål på 1 dag setter meg heeeelt ut og jeg begynner å gråte, skjelve, svette og bare vet at nå må jeg prestere på alle disse tingene... Vil egentlig bare sove, (ironisk da jeg ikke får dette til pga kroppen og hodet er i høygir)
Avatar

Hei

aug 10 2016 - 14:48
Ja vil ikke innrømme for hele verden at jeg sliter pga det er skummelt og redd for hva folk tenker og tror og derfor litt bedre å pynte på... Men vondt å aldri bare kunne være stille uten at noe er "gale" ...

Syntes det er bra du får hjelp fyr 898989 og godt å høre at du har det bedre, og håper det blir en flott opplevelse for deg der og at du kommer hjem med ny energi og klar for livet, masse lykke til og ja vil gjerne høre fra deg :)
Til forsiden