Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Vil ikke mer

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Vil ikke mer

aug 3 2016 - 20:51
Jeg har alt,jobb, bil et sted å bo, men orker ikke mer. Det er ingen lys i tunnelen og jeg gidd ikke kjempe mer. Hatt det vondt i 1 år nå og de 6 siste mnd ekstremt. Går til psykolog og får bekjed om å holde ut...jeg er urolig, sover ikke og spiser ikke....

Selvdestruktive tanker og et ønske om å dø, men det som hindrer meg er at pappa skal bli såret og at jeg ikke tørr å ta steget...hva om jeg ikke klarer det også ender jeg opp lam o.l
Livet er ikke ment for alle og ikke meg... jeg var en gang en livsglad jente, men nå orker jeg ikke se meg i speilet en gang...

Avatar

Re: Vil ikke mer

aug 3 2016 - 21:14
Fullt mulig å komme seg igjennom dette, men det er vanskelig.

1 år er ikke så lenge. Jeg har aldri vært spesielt livsglad. Har latet som, men på innsiden er historien en annen. Skal ikke påstå jeg er lykkelig nå, men jeg har lært meg mer å leve med meg selv. Det er utfordrende hver dag, og om det er verdt det er til tider vanskelig å svare på, men ofte så kan man gjøre ting selv om man strever som gjør en forskjell i andres liv, og dette er til tider motiverende.

Jeg vokste opp i vanskelige omgivelser og gledet meg til å flytte vekk slik at jeg kunne starte på nytt og få det bedre. Ting ble egentlig bare verre og det gikk skikkelig nedenom og hjem slik at man sluttet å fungere fullstendig. Det tok noen år bare å kunne innrømme at noe var galt, for man er litt sta også. Det gjør mye med en når alt raser sammen og man ikke ser annet enn et tomt mørke foran seg døgnet rundt.

Ble spurt om hvorfor jeg aldri gir helt opp, men har ikke noe svar på det. Når jeg var en 7-8 år så tenkte jeg det at det ikke alltid trengte å være slik som det var da. Skal ikke påstå at livet har blitt noe bedre, men det har gitt mye over årene som gir en del innsikt i ting som jeg er takknemlig for å ha lært selv om det også har vært mye smerte og tårer i hele prosessen.



En ting jeg tenker er at du lever i forhold til hva som blir forventet av deg, ikke hva du selv ønsker. Om du endrer på dette, så vil også utsikten endre seg. Det er ikke snakk om å tenke positivt og kjøre på, men finne ut hva man ønsker for seg selv. Det pleier som regel å være et eller annet, en drøm, et ønske, en lengsel eller noe annet.
Kan man komme nærmere dette så drar det med seg mye på veien. Det forandrer ikke alt, men det endrer nok til at man kan gå videre og fortsette ferden igjennom helvete. For det er det man må gjøre når man er i det.

Vi har alltid valg.


Uansett så kjenner jeg følelsen. Når jeg først lekte med tanken om å ende alt så var det min omtanke til andre som holdt meg igjen. Nå er jeg mer fristilt, så nå ville det ikke spilt noen rolle, men nå ønsker jeg det ikke lenger.
Avatar

Hei

aug 3 2016 - 21:51
Takk så mye for svar og støtte/omtanke. Trist å høre alt du har vært igjennom, men beundrer deg som har klart deg og for din holdning til å meste hverdagen.
Vet egentlig ikke selv om jeg er eller var en livsglad person, har siden jeg var liten blitt forventet mye av og opplært til at alle må like meg, ikke ta igjen, jobbe hardt og tabu lagt å være syk fra jobb. Jeg er en omsorgsfull person og er glad i å hjelpe, men nå for tiden så klarer jeg ikke å ta vare på meg selv. Jeg tror du har veldig rett i at jeg lever etter hva andre forventer av meg og det har jeg gjort hele livet, jeg kjente at det traff meg rett i hjerte og det gjør vondt å vite at jeg har kastet vekk hele livet mitt på andre sine meninger og krav til meg. Jeg sier alltid ja og er den som alltid er pliktoppfyllende... Jeg er så rådvill og vet rett og slett ikke hvilke drømmer, mål og hvor jeg vil. Føler meg helt "naken"...

Har selv mange ganger tenkt å bare flytte vekk, da hadde alt blitt bedre, men depresjon og angst følger vel med uansett hvor jeg drar... Orker ikke mitt eget selskap for tiden og altfor mye tanker, så selvom jeg burde sove, tenke på meg selv, så stopper uroen i kroppen meg og tårene om at alt håp er ute... Familien ber meg skjerpe meg og venner forstår ikke hvorfor jeg ikke er glad og ikke fungerer... Jeg er så lei...

Avatar

Re: Vil ikke mer

aug 4 2016 - 00:32
Hei du.. Vil bare si at eg skjønner deg..såå godt..
Har liksom alt eg også..men er fremdeles ikke lykkelig/frisk..
Men en må liksom føle det.. Dypt inni seg.. Og det gjør eg ikke... Det vonde/negative tar for mye plass..
Vet ikke..ville bare si at eg tror eg forstår deg..
Takk for at du deler dette.. Da føler ihvertfall eg at eg ikke er helt alene...
Klem fra meg..
Avatar

Re: Vil ikke mer

aug 4 2016 - 01:46
Kunne nok skrevet det samme selv, for kjenner igjen mønsteret. Man prøver så hardt å være god at en gir bort seg selv.

Dette er ikke bortkastet, det er verdifull lærdom. Det tar selvsagt tid før man kommer til stadiet når en ser at alt en har vært igjennom gir stor innsikt.

Veldig mange går igjennom akkurat det samme. Det gir til tider trøst, men er samtidig trist fordi man forstår hvor vondt det er.

Smerte er nyttig for å lære. Vi som mennesker trenger ofte å falle helt sammen før vi kan begynne å bygge oss opp igjen. Dette er en prosess som kan føre til at man blir et individ for første gang. Det er vanskelig, men også fylt med frihet.

Det er veldig vanskelig å gi råd og motivasjon til noen som er midt inne i dette. Jeg selv ville ikke høre på stort, men det fantes mennesker likevel som holdt en line i meg og som var der uansett hvor mørkt jeg så på det. Noen som ikke nødvendigvis forstod alt, men som aksepterte meg som et menneske, ikke som en som bare var nyttig eller fin å utnytte. Denne biten tok det tid å akseptere, og det har blitt mange tanker og følelser som har løpt løpsk i prosessen. Jeg trodde jeg ble gal, men egentlig så begynte jeg bare å se ting klarere.

Det som er litt fint er at når man er klar for det, så begynner folk å dukke opp som man kan relatere til. Det kan være noen man kjenner fra før eller helt nye mennesker. Relasjoner på et helt annet nivå hvor man kan bare snakke fritt om alt hva man tenker og føler uten den vanlige dømmingen som man ofte får fra venner og familie. Å komme seg bort fra omgivelsene hjelper med å etablere perspektiv og man kan slippe mas fra folk som uansett ikke forstår. Med tiden så vil disse relasjoner også endre seg, men det tar tid. Vi trenger til tider mye tid på å finne oss selv, og vi må gi andre tid og mulighet til å akseptere oss for den vi er som menneske først og fremst. Ikke basert på status eller andre fiksjoner.

Selv om det er vanskelig så er det også spennende. Jeg har som følge av det møtt mange herlige mennesker jeg ikke trodde fantes. Åpnet opp dører som jeg ikke trodde var mulig og gjort ting jeg ikke kunne drømt om. Jeg tror ingen "normale" ville ønsket å bytte, men jeg har med tiden fått mindre og mindre behov for å være normal. Dette gjør at det med tiden blir enklere å akseptere seg selv. Det er fortsatt vanskelig, men jeg føler at prosessen fortsetter, derfor etableres det mer håp og ønske om en fremtid. Selv om jeg ikke vet hva denne er.

Avatar

God kveld

aug 4 2016 - 20:18
Heisann og takk for svar og tilbakemeldinger.
Høres kanskje feil ut,men utrolig godt å dele med noen som forstår. Vondt at vi er så mange fantastiske mennesker som sliter.
Og kjære deg ananas 89 takk for at du deler og jeg forstår deg godt, vet ikke hva lykke er.
Nå er alt så grått og trist at jeg ikke ser vits lengre.
Prøver liksom å "finne" meg selv, men hvem er det da? Hvem er det helt alene i denne verden?

Forstår det er vanskelig å gi råd, men bare å høre at det er mulig å komme seg igjennom dette og at dere bruker tid på å skrive til meg, gir meg håp og jeg er takknemlig. Sliter med å tro på meg selv. Er dessverre født med for liten selvtillitt og for mye samvittighet....

Jeg jobber og helst for 10 personer når jeg er på jobb, trener, sørger for at familie og venner har det de trenger og stiller alltid opp. Vet ikke hvordan jeg skal endre meg, ta vare på meg selv, hva jeg ønsker osv. Trodde ikke det skulle bli så vanskelig å "bli voksen". Etter mange år i denne liksom glade og selvsikre, pliktoppfølgende jenten sin opptreden, så er alle blitt så vandt til at deg er slik jeg er, men jeg er sååå lei av å gi av meg selv og jeg har liksom ikke lov å ha en dårlig dag fordi INGEN er vandt å se meg slik og da er det meg som er problemmet. Noen tips om hvordan jeg kan gi litt mer f... i andre? Jeg har vel på lik linje som andre lov å ha en dårlig dag?

Er blitt så anspent å leve nå, bare å gå ned på butikken og må dra på meg smilet osv.... har jo nakken under ørene for tiden...
Vil være i fred, men hater mitt eget selskap, myyye negative skremmende tanker og da kommer angsten, uro og skjelving.

Er det håp?
Avatar

Re: Vil ikke mer

aug 4 2016 - 23:51
Det er det:), høres ut som du lider litt av flink pike syndromet....det er jo ikke din jobb å blidgjøre alle andre hele tiden,,og du må kanskje stole litt på at de liker deg like mye om du har dårlige dager, og tør å vise de...de er kanskje bare ikke vant til å se deg sånn...og du er redd for at de ikke vil aksepterer det, men er det kanskje mest i ditt eget hode at det virkelig er sånn? Jeg bare spørr altså, for jeg kjenner deg ikke, vet bare at det ofte er sånn at man er altfor hard mot seg selv...

Tips vet jeg ikke, men du har lov til å gi litt f...du og, av og til. Dersom det ikke aksepteres, vel da er det de som egentlig ikke har ett problem, og ikke du., sånn egentlig. Lettere sagt enn gjort selvsagt men det må kanskje til...
Avatar

Re: Vil ikke mer

aug 5 2016 - 00:15
Det er absolutt håp, men du må akseptere deg selv. Den biten er verst.

Den du er når du er alene med deg selv er den viktige. Den du er når ingen andre er tilstede. Dersom du har folk rundt deg hele tiden så får du ikke tid til å reflektere og bearbeide. Dette bygger seg opp over tid, og når det renner over så raser alt sammen. Mange av oss trenger den smellen for å "våkne", men det er egentlig ikke nødvendig. Det er bare det at man hører på andre fremfor å høre på seg selv, er ikke ærlig osv. Så da går det bare en vei og det blir verre og verre til det ikke går lenger.

Man kan kalle det å møte veggen, få et sammenbrudd eller annet. Det er ikke viktig å sette en merkelapp på dette. Det er en prosess som alt annet og man trenger å forstå den, lære seg selv å kjenne og bli mer ærlig om individuelle behov. Det å ta plass er veldig vanskelig.


En stor hindring som vi har er motstand til endring eller frykt for tap. Om jeg er ærlig så blir jeg som regel hatet, for det er få som tåler å høre det som det er. Folk jeg vet jeg aldri skal se igjen kan jeg være ærlig med, eller folk jeg ikke trenger å ha noen relasjon til. Resten er mer en balanse. Dette er ikke noe spesielt, det er slik for alle. Noen er litt mer rett frem, noen er litt mer forsiktige, andre igjen snakker mye bak ryggen på folk eller diskuterer dem som ikke er i rommet for å "få ting ut". Deler av dette er en negativ vei å gå, siden det opprettholder det falske som skaper behovet i første omgang.


Man kan vel si at det helhetlig er enkelt, men også komplekst. Vi lærer veldig mye som ikke er bra for oss og vi innretter oss etter normer som strider mot vår natur. En del av det er enkelt å forklare mens sammenhengene blir litt verre. Opplevelsen av dette er også direkte linket til den individuelle forståelsen, så enkelt sagt er det lettere jo mer man vet, siden man forstår hva som skjer, hvorfor og hva man kan forvente dersom man følger etablerte mønstre eller om man bryter dem. Vi er bygget på vaner og får problemer med å bryte dem selv om de er destruktive for oss.

Noen mennesker klarer seg veldig bra igjennom det hele, andre har aldri tenkt over det, andre igjen strever hver dag med å prøve å passe inn i noe som byr dem i mot.

Når man er alene og kan se tilbake på ting, så hender det ofte at situasjoner kommer opp hvor man ønsker at man gjorde ting annerledes eller sa noe annet. Dette er momentet hvor vi har gått på autopilot og gått bort fra hvem vi egentlig er. Konsekvensene kan bli store dersom man følger impulsen, så jeg mener ikke at man skal ta helt av, men ved selvobservasjon så vil en kunne lære mye om egen atferd, hva som skjer når man gjør og sier ting, og konsekvenser av å gjøre ting man egentlig ikke ønsker. Det vil være et steg på veien for å legge om kursen.


Det er også tøft å være ærlig og åpen, og en del folk forsvinner da. Dog, man vil være igjen med noen som tåler å høre det som det er, og man kan etablere dypere og mer meningsfulle relasjoner i etterkant. Det kan også være at man må miste alt for å komme seg videre, noe som i seg selv er skremmende, men det er fortsatt noe på den andre siden.



Litt av greia er jo at det som er nå ikke fungerer. Da sier det seg selv at forandringer må til. Ingen kan komme inn og sette rammer for dette, og der er alenetiden vesentlig for å kunne virkelig gå igjennom alt av tanker.

de mørke tankene er veldig positive selv om det er vanskelig å erkjenne at det er der. Man vil helst være god, men det er en forskjell mellom tanke og handling. Du ville blitt sjokkert om du kunne se inn i andre på hva de bærer på, det er ikke solskinn og glitter man møter i andre. De som har vært igjennom og konfrontert sitt eget mørke er som regel lettere mennesker å ha med å gjøre. Det er en helt nødvendig prosess også for å kunne være ærlig. Man trenger ikke å dele alt, for det kan skremme andre som ikke forstår, men man trenger å tillate selv de mest grusomme ting å strømme igjennom slik at man kan bearbeide dette.
Det er forsøvrig ofte fortrengte emosjonelle impulser som skaper det indre mørket, og det monsteret vokser seg større til man omfavner det og får transformert ting.


Man kan snakke med profesjonelle om dette. De er godt kjent med ting som kan skremme vannet av andre, så det er mye tryggere å åpne seg der selv om det kan være vanskelig. Dog, det er ikke alle som er like flinke, så man er litt under det at man må treffe en som kan reagere på en god måte.

For min egen del tok det veldig lang tid å åpne opp om det som var litt mer vanskelig, men når det begynte så ble det lettere etterhvert. Jeg mistet noen venner i prosessen, og jeg har delt mer enn jeg burde, noe som er dumt, men også nyttig lærdom. Basisen til slutt er jo at man må få vasket ut av kjelleren for å få en frisk duft tilbake i huset. Om man ikke går ut med søpla og har tett kloakk så blir det helt forferdelig å bo der til slutt.
Avatar

Kjære vakre deg

aug 5 2016 - 04:24
Kjære vakre deg, jeg vet at ting føles helt håpløst ut nå, men dette varer ikke evig.
Jeg er selv jente, og har hatt alvorlig depresjon, og en dag bestemte jeg meg for at jeg ikke orket å leve mer.
jeg skrev et selvmordsbrev, og tok en del piller. endte opp på sykhuset, med masse ledninger tilkoblet,
det var for sent å pumpe meg, så jeg hadde for det meste bare flaks som overlevde.
ved sengekanten satt min mor og gråt. Den lille datteren hennes hadde prøvd å avslutte livet.
det er et syn jeg aldri kommer til å glemme. etter den dagen, bestemte jeg meg for å kjempe.
Det var smertefullt og tok lang tid, og flere ganger vurderte jeg å avslutte det, men hver gang poppet det synet opp i hodet mitt.
jeg skulle klare dette for meg selv og de rundt meg. og det gjorde jeg også. Dagen idag har jeg ikke depresjon, og når jeg tenker tilbake til den tiden, så har jeg lært ekstremt mye om meg selv og lært veldig mye av det. selv trodde jeg aldri på folk her inne som sa det kom til å bli bra til slutt. jeg tenkte at "det gjør det for dem, men ikke for meg".

Hold ut kjære deg♥
jeg er sikker på at din far er mer enn villig til å hjelpe deg på veien.
Gjør ting sammen som du liker. Enten det er å gå tur hver søndag med far, eller om dere bowler hver fredag.
finn noe du liker, og hold fast til det. kanskje er det klatring, fotografering, redigering, eller turgåing?
finn noe som gir deg glede, og ta din far med på det!

Jeg vet du klarer å komme deg igjennom denne tøffe tiden, Jeg heier på deg.
Sender en varm klem ♥
Avatar

tusen takk braemeg 2016

aug 5 2016 - 13:55
Hei:)
Jeg er ikke sykdom jeg er helt normalt men jeg bor alene og jeg vil dele livet med en kvinne, det jeg ser
Avatar

Hei alle dere

aug 5 2016 - 19:46
Tårene mine triller nedover kinnene mine nå og jeg er så rørt og takknemelig over at dere skriver til meg og ikke minst heier på meg, tusen takk
Avatar

Hei

aug 5 2016 - 19:52
Får dessverre ikke opp hele teksen som jeg har skrevet... noen som har samme problemmet?
Avatar

Hei

aug 6 2016 - 10:29

Tårene mine triller nedover kinnene mine nå og jeg er så rørt og takknemelig over at dere skriver til meg og ikke minst heier på meg, tusen takk
Avatar

Hei

aug 6 2016 - 10:30
Stor klem tilbake til deg baremeg 2016, trist å høre om hva du har vært igjennom og jeg er glad for at du har det bra og ønsker deg alt godt i framtiden
Avatar

Hei

aug 6 2016 - 10:30
Johnny81 takk for fine svar og gode ord. Du skiver at alene tid er viktig, men jeg er redd for å være alene med tankene mjne, bare å lese en bok er vanskelig.... hva gjør jeg da? Bor litt i en bag for tiden og sover litt hos mine foreldre pga jeg er så engstelig og redd for tankene mine... noen tips hvordan jeg kan overvinne å lære meg å være alene igjen?
Avatar

Hei

aug 6 2016 - 10:31
Jeg er også lei av å måtte forklare meg til de jeg har åpnet meg for med å si "jada dumt å være lei seg, jada har egentlig ikke grunn, sorry er bare trøtt, så oker ikke å smile osv" Det er ikke bra å isolere seg, noe jeg ikke gjør, men vil heller ikke løpe rundt å stresse... Noen nære i familien sief hele tiden "hvorfor er du så sur?" Jeg er ikke det, men stille og prøver å ikke gråte, men de er ikke vandt å se meg slik, og da skjerper jeg meg og går tilbake til vanlig mønster og det er så vondt når en av dine nærmeste trekker seg vekk med en gang jeg gråter...

Jeg sliter med å akseptere meg selv, både utseende og hvem jeg er... har dere også opplevd det?
Avatar

Hei

aug 6 2016 - 10:31
Det er så slitsomt å tolke, analysere hele tiden... Sliter med å stole på folk og føler ikke noen vil meg noe godt... selvdestruktive tanker og med en barndom fult av mobbng hjelper ikke. Jeg har derfor vært "hardcore" i mange år med trening, skulle klare me alene osv, men ser jo nå at det ikke går og jeg har presset meg så hardt de siste årene, utdannet meg på kort tid, praksis, 3 jobber, hard trening osv og nå er alt raknet.... Hvordan komme meg opp igjen?
Jeg føler meg aldri god nok og er stresset hele tiden... sliter med balanse i hverdagen, når er jeg sliten og når er jeg syk? Når har jeg eentlig energi og når har jeg ikke?
Jeg tar meg nær av alt for tiden, føler behov for å forsvare alle psykisk syke og føler meg så sårbar... Blir også sint på meg selv fordi jeg er blitt selvsentrert... det er vanskelig å være "tilstede" i øyeblikket...
Avatar

Hei

aug 6 2016 - 10:32
Måtte dele teksten opp for å klare å publisere...

Ønsker dere en fin lørdag
Avatar

Re: Vil ikke mer

aug 6 2016 - 11:16
Det blir for mye rett og slett, og du får ikke bearbeidet ting. Da hoper det seg opp og blir mørkt istedenfor.

Det du er redd for er ikke noe farlig. Det er når ting går fra tanke til handling det blir farlig.

Når du aksepterer ditt indre mørke og dine negative sider så vil du lettere kunne balansere og bli et helt menneske som deg selv.
Dette gir kanskje ikke så mye mening nå, for det er en prosess først og fremst.

Du kunne nok hatt nytte av å bli sett med andre øyne og forklart en del ting, men slikt kan slå begge veier også siden en del ting er vanskelig før man er klar for det. Mye av forståelsen kommer etterhvert også, for man trenger å gå stegene for å komme seg igjennom prosessen.


Jeg kjenner igjen det du skriver veldig godt. Det er ikke likt, men mønstrene er de samme. Derfor så vet jeg også at det du går igjennom er vanskelig nå, men det er fordi du ikke forstår hva som skjer. Fokus bør da være på å bli bedre kjent med deg selv. Den veien er det ytterst få som kan guide deg på siden det er du som vet hvor du skal.
Dette blir veldig svevende, så beklager det, men det må nesten være slik.

Du kan få hjelp og støtte om du ber om det, det finnes mange som kan være der for deg i vanskelige tider. Du vil også få møte en del folk som vil lære deg ting. Dog er det viktig å ikke holde altfor hardt fast, for noen er der bare midlertidig.


Refleksjon på hva du egentlig vil kan være nyttig. Mest sannsynlig så er det ikke hva du tror.
Tenk mer på hva du vil, så hvorfor du vil det. Fortsett denne prosessen til det blir tydeligere.

Og jobb med selvaksepten. Du trenger ikke være likt av alle. Du trenger faktisk ikke å være likt av andre enn deg selv. Men, om du liker deg selv, så vil andre også like deg.
Jeg vil nå påstå at somme kommer til å like deg uansett, men det er ting som er bedre å fokusere på etterhvert.

Du har nok ikke fått oppleve å ha verdi bare som deg selv. Dette fører gjerne til at man prøver for hardt på å være noe eller noen man ikke er.
Vet hvor tøft det kan være, og mistet alt selv før det begynte å demre at man kanskje ikke trenger å ha mye eller være noe spesielt.
Avatar

Re: Vil ikke mer

aug 6 2016 - 13:10
Hei! Håper psykologen din er flink. Jeg har vært borti et par stykker, og når jeg kom den siste psykologen fikk jeg faktisk sinnsykt mye mer konkret hjelp. Må nevnes at det var privat og betalte 700 kr timen for det, men har ikke ord for hvor mye hun hjalp meg! Så de tingene der kan være lurt å gjøre litt research på. Spesielt hvis du går hos f.eks DPS, der er det veldig opp og ned på standarden har jeg skjønt.

Etter et halvår med heftig angst, tok det bare noen uker å få det under kontroll når jeg aktivt begynte å jobbe med det. Nå hadde jo jeg mye annet samtidig men hun anbefalte meg å kontakte legen og bli henvist til ADHD utredning. Etter to ordentlige drittår nærmer jeg meg målstreken.

Begynner å se framover mot jobber, studier, reiser og alt jeg ikke har orket å tenke på for altfor lenge.

Det kommer til å ordne seg for deg også. Men det kan ta tid, og det er viktig å huske så man ikke gir opp.
Og syns det du beskriver kvalifiserer for en sykemelding. Skaff deg det for en periode og jobb hardt med å bli frisk i stedet.
Lykke til!
Avatar

Heisann ☺

aug 6 2016 - 17:41
Tusen hjertelig takk for tilbakemeldinger, råd og tips, godt å ha noen å prate med.
Det er nettopp det Johnny81, angsten er blitt så stor at man tenker "hva om man handler på tankene?" Så fåt jeg helt panikk og ser for meg de skummleste ting... Har aldri hatt så mørke tanker før, skumle tanker, selvhat og katastrofe tanker, hatt det det siste året og det er utholdbart til tider og stjeler mye energi... De gjør slik at jeg glemmer å spise, huske ting, føler jeg ikke klarer å være avslappet uansett hva jeg gjør.. Fått beskjed fra psykologen at jeg må lære meg å slippe kontrollen og slutte å tolke så mye... Jeg blir så lei meg fordi jeg går jo glipp av livet og jeg ønsker bare å være vanlig, gå på jobb, være med venner, ha roen alene, sove og spise og trene når det passer. Vil også gjerne treffe en gutt og ikke være så usikker på meg selv, dette har ødelagt så mye for meg... Ja prøver for hardt å være en, eller noe jeg ikke er... Men vondt når jeg ikke vet hvem jeg er... Jeg er vandt til å finne meg i ganske mye, si unskyld selvom det ikke er min feil, får fort dårlig samvittighet og sier ja til alle for at de skal tenke at jeg er grei, positiv osv...

Men tror jeg sliter med hva jeg tror andre forventer av meg og hva som egentlig forventes... Tolker og analyserer myyyyye og henger meg bare opp i det negative... Fy søren det er hadt å trene hjernen.... Jeg føler meg ofte utnyttet og som en dør matte... Ja du har rett i at jeg ikke vet min egen verdi alene... jeg føler meg ikke verdt en drit... Har lyst å være mer rolig og avslappet og vil trives i mitt eget selskap som jeg engang gjorde... Når jeg tenker meg om så var jeg sist "glad" julen for 2 år siden, kunne nesten ikke vente med å ha en helg alene med pepperkake baking og julefilmer og hjemmespa.... Men nå kjenner jeg bare på vonde tanker og stresser når jeg er alene...

Hvordan klarer dere/du å akseptere deg selv og dine tanker? Har det blitt bedre?
Syntes det er trist om dette er slik jeg skal ha det resten av livet... Vil jeg noen gang le igjen, være tilstede, bli forelsket, bli glad i meg selv, sove, nye livet?

Fyr 898989, takk for svar og støtte og godt å høre du har det bedre, du er tydligvis en fighter
Avatar

Hei

aug 6 2016 - 17:43
Stå på videre
Avatar

Hei

aug 6 2016 - 17:45
Jeg er forsåvidt fornøyd, hun er flink til å roe meg ned, men har vel ikke fått noe særlig utredning og jeg syntes 1 gang i uken med samtale er for lite nå... Jeg trenger et opplegg og eventuell rett medisin, så jeg kan bli frisk... Har du måtte bruke nye medisiner? (Beklager om det blir for privat, da trenger du ikke svare). Jeg er litt redd medisiner for å være ærlig... Det er skummelt å ta når man ikke har noen konkret diagnose... Har Postraumatisk stress lidelse som jeg fikk dignosert for 4 år siden, men går ikke på medisiner for det.. Lykke til med utredningen og jeg ønsker deg det beste både i jobb, skole, reise osv, godt å høre at du har det bedre.

Ønsker dere en fin kveld.
Avatar

Re: Vil ikke mer

aug 6 2016 - 19:46
Det tok tid å akseptere det mørkeste, og man delte mye av det og fikk en del tilbakemeldinger. Noen tok det ikke seriøst, for det ble en mer absurd greie også som til tider ble ekstremt morsomt faktisk, selv om tankene og bildene man hadde var veldig drøye.
Det slapp liksom taket når jeg aksepterte det fullt og helt og heller dykket dypere ned inn i det for å finne det verste av det verste. Da ble det liksom ikke så ille lenger helt av seg selv uten at man måtte gjøre noe annet enn å akseptere at man har en mørk side også.
Det hender jo noe dukker opp, men siden jeg vet hva det er så er det ikke plagsomt.

Kan ikke si så mye om detaljene for dette, for det er ganske forstyrrende for en som ikke kjenner til det. Har dog lært at det skal ekstremt mye til å sjokkere meg da. Har også studert mye om galskap osv for å bedre kunne se inn i hva helheten er for noe. Man er jo ikke innenfor denne kategorien, men man er ikke helt innenfor den zombie lignende normalen heller.
Forøvrig så er normal et veldig vidt begrep som innebærer mye. Mange fokuserer for mye på å være et slags gjennomsnitt av eksterne inntrykk og blir dermed distansert fra seg selv.


Det er fullt mulig å få det bedre. Har selv blitt mer balansert, har forelsket meg flere ganger, gått igjennom forhold, byttet bosted, reist utenlands og diverse andre ting.
Jeg har blitt mer opptatt av å lære mer. Å relatere til mennesker som mennesker. Å se, observere og oppleve. Ting har fått mer dybde, mer farge.
Enkelte utfordringer har man jo, men det er enklere å leve med nå som jeg har akseptert mer hvem jeg er.
Avatar

Re: Vil ikke mer

aug 6 2016 - 21:07
Var veldig skeptisk til medisin jeg også, var på en måte det aller siste jeg ville men da jeg ikke hadde kommet meg noe sted på over et år tok jeg sjansen.

Begynte først på cipralex for angsten men kutta ut det etter et par mnd. Det funket ikke.

For ADHD'n begynte jeg på sentralstimulerende for noen mnd siden, først Ritalin men reagerte dårlig, blei mer deppa og sløv av det så nå får jeg amfetamin. Driver fortsatt og trapper opp for å finne riktig dose og alt sånn. Var kjempe uvant i starten! Kom meg mer i gang igjen og stresser mindre. Begynte å få mer kontakt med venner også men var/ er fortsatt litt deppa så da fikk jeg utskrivd lamictal som liksom skal forebygge depresjoner eller noe sånt. Det begynte jeg vel på for knapt to uker siden så kan ikke si så mye om hvordan det funker enda, men håper da :)

Ja! Det og skulle begynne på medisiner var virkelig merkelig for meg, og har fortsatt ikke vendt meg til det, ser ut som et halvt apotek i skuffen min.. Jeg har mere troen på det nå da. Tror det handlet mest om å akseptere at noen trenger medisiner for å fungere ordentlig i hverdagen og at jeg tydeligvis er en av dem.

Jeg vil verken anbefale eller ikke anbefale deg å starte med medisiner. Om du tenker mye på det vil jeg heller anbefale deg å snakke ordentlig med en psykiater og ikke legen, de har mye bedre peil på det som skjer oppi huet og psyken enn fastlegene. Men de er ofte veldig "Pro medisin" da må nevnes.

Men hvis en psykiater sier at du kunne hatt nytte av medisiner ville jeg absolutt vurdert det sterkt. Hvis du reagerer dårlig, så er det bare å slutte. Tror det liten sjans for å få noen varige men av å prøve.

Uansett så er det en dårlig ide og kun gå for medisiner. Medisiner er sjeldent en quick fix. Jeg driver å ser etter en ny kognitiv behandler i tillegg, da det hjalp meg mye i starten. Savner dessuten en å snakke med om ting og lære nye ting om huet mitt.

Man må fighte vettu! Man har like mye rett på å ha det bra som alle andre :)

Du fikser dette! Tror du har tatt noen store skritt i riktig retning. Prøv å hold fokus og aksepter at det kan være en lang prosess og ilke grav deg ned hvis du plutselig syns alt er urettferdig og blir misunnelig på andre som har det bedre osv osv(gjorde det selv til tider) Det hjelper aldri!

Håper ting blir mye bedre for deg snart, det blir det også hvis du jobber aktivt for det.

Dette ble langt ass, Sorri :p
Avatar

Heisann ☺

aug 7 2016 - 17:55
Takker igjen for svar og heia rop.

Jeg sliter med å akseptere det og jeg får ikke sove lengre, selvom jeg tar medisiner for dette... Jeg er liksom redd for å miste "kontrollen", det er grusomt for tiden å få 1-2 timer søvn, så ligge resten av natten å gråte, svette og skjelve og ikke minst puls på 200... Får beskjed om å holde ut og det vil avta, jeg er såååå sliten og trøtt... Føler ingen tar søvnvanskene mine seriøst, det er tortur, en kropp som ikke vil roe ned, tankekjør om det mørkeste... Føler meg rar når jeg er ute blandt folk, akkurat som jeg går i en bobble... sliter med å konsentrere meg, lytte og hukommelsen er dårlig...
Skjønner ikke hvordan jeg skal klare å være i eget selskap... Prøver så godt jeg kan å holde den samme hverdagen, med sosialt, jobb, trening osv, men det går ikke lenger... Vurderer å legge meg inn, men er redd og redd for at det blir verre da... Sliter med å akseptere at jeg er syk, vil så gjerne fungere og leve livet. Noen som har erfaring med innleggelse?
Prøvd å være ærlig med nærmeste familie som jeg bor hos av og til, men de sier bare "nå må det være nok, kutt ut du har ingenting å være lei deg for, skal du kaste vekk livet ditt?,osv" Er invitert på filmkveld i dag, men orker ikke tror jeg, redd hvilke film vi skal se og orker ikke smile... Dette er grusomt, hvordan komme seg igjennom dette? Syntes alle dere er helt fantastisk som har klart det og fortsatt kjemper hver dag, men jeg vet ærlig talt ikke om det er verdt det for min del lengre....
Fratatt alt, vil ikke spise, eller glemmer det faktisk, null matlyst, null søvn, trening har jeg ikke energi eller lyst til lengre, ser sååå sliten ut i ansiktet og poser under øynene... Dette er ikke et verdig liv i det hele tatt...
Syntes det er rart å få tips av leger og psykologer at jeg skal fortsette slik som før når jeg er så sliten og jeg blir stresset av ingenting og katastrofetenker om alt!!! Har klart å ta på meg masse ansvar denne uken også med passing av hunder, katter og ta inn posten... Viktig å late som at alt er normalt.... Hater at jeg har sagt ja når jeg ikke engang sover hjemme... Hva gjør jeg når foreldrene mine ikke orker mer, de er lei av at jeg ikke fungerer, hva gjør jeg? Vil ikke sove hjemme og får ikke bo her lengre... Ser ikke lyset i tunnelen...
Avatar

Re: Vil ikke mer

aug 7 2016 - 20:05
Du trenger en pause og nye impulser. Ved å fortsette som før vil du bare møte veggen hardere.

Det kan hende at du ikke er ærlig med de profesjonelle. For den tilstanden du er i nå er ganske nær et vippepunkt hvor du ikke får noe valg lenger og kroppen din vil slutte å lystre kommando. Det er mildt sagt spesielt når det skjer.

Skjønner jo også at du ikke ønsker å være for deg selv. En innleggelse er ikke nødvendigvis bra, for det har en tendens til å bli upersonlig og du er blandt ukjente og blir putta inn i et rom uten lås hvor du er for deg selv utenom et par titt innom for å se at du fortsatt er der.
Kan være heldig også og få bra oppfølging, men ofte så vet man ikke dette før man har vært der.

Jeg gikk selv helt til enden. Ikke å anbefale. Fungerer, men på veldig lavt nivå. Gikk fra en godt betalt lederstilling til ufør. Selv om prosessen tok en del år så kjennes det ut som at ting endret seg over natten.
Det er veldig vanskelig å akseptere at man ikke fungerer. Jeg jobbet mye for andre ganske lenge før jeg lærte meg å fortelle om at de egentlig ikke burde spørre siden jeg ikke kan si nei og stresser noe vanvittig hver gang jeg MÅ noe. Eller være på bestemte steder til bestemte tider, det er særs vanskelig. Forberedelsen starter minst en uke i forveien for å regulere inn søvn osv.

Man kan vel si at en har lært å leve med det, og på et vis så går det også bedre og bedre. Sammenlignet med normal funksjon så er det jo veldig langt unna, men jeg kan jo ikke være noe annet enn meg selv, så det er meningsløst å prøve å sammenligne med andre.

Jeg er stort sett alene hele tiden. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må. Folk flest blir jeg sliten av å være i nærheten av. Ytterst få mennesker kan tolereres over tid. Det handler en del om aksept og forståelse her. Finnes ikke dette så er det rett og slett ikke noe vits. Når det er på plass så kan ting føles veldig bra og man får faktisk energi fra det.

Jeg tror nok det vil bli utfordrende med veien videre for å øke funksjonsevne samt å instigerte til mer sosial omgang. Dog tror jeg det er mulig, for jeg har fått testet ut og opplevd en del ting her og der som viser at dette ikke er the end på en måte. Den nåværende situasjonen er nødvendig for å kunne roe litt ned samt trene på å være nærmere mennesker uten å frike helt ut. Jeg flytter til midt i en liten by, så da er jeg liksom helt nødt til å tilpasse meg, eller forgå i prosessen. Noen dager så angrer jeg veldig på dette valget, andre dager så er det het greit. Prosessen går fremover.

Jeg kan jo si at jeg savner venner fra hjemstedet, men det ble altfor vanskelig å opprettholde dette i en periode så jeg måtte bort fra det. Å ikke kunne forstå seg selv gjør det umulig å fortelle hva en går igjennom. Dessuten så koster det mye energi om en later som at ting er greit. Over tid så ble det ikke lenger forsvarlig å opprettholde et sosialt liv. Ting hang igjen lenge før det ble helt stopp. Når jeg flyttet første gangen fikk jeg også fort nye venner, så det tok tid for å koble bort alt slik at man fikk nok tid alene til å gå igjennom de vanskelige prosessene.

Vennskap på nett er vel det som holdt koblingen til den normale verden. Det er mye mindre press da og man kan ta det når en føler for det.



Veien er jo ulik for alle da. Men jeg mener uansett at det er veldig nyttig å lære seg å være i eget selskap og ha det greit med det, selv når det er vanskelig. For det kan komme tider hvor man ikke har noe valg, og da er alt meget enklere om man kan takle et bredere spekter.
Avatar

Hei

aug 8 2016 - 21:08
Ja trenger nye impulser og pause... Er så lei, trøtt, sliten, samtidig urolig, deppa, selvdestruktiv...
Hvordan i alle dager snu det negaive i hodet, hvordan tro på meg selv, hvordan ha håp? Jeg klarer det bare ikke, og hvordan ta pause og få nye impulser? I skrivende stund, nok en vanskelig kveld, gruer meg til natten, morgendagen osv...skjelver og svir i øynene...
Fikk beskjed i dag om å lage ukeplan og ikke kjenne etter hva jeg følte, men bare gjøre det... Det er lett for andre å si når jeg ikke sover og alt er et ork... Jeg må skrive ned hver minste ting for tiden hvis ikke har jeg glemt det... Jeg anner ingen råd, følte meg helt tom i dag og tappet totalt for energi... Vondt å høre jobb med deg selv og fortsett med det du liker... men hva er det da? Vet ikke lengre... Fatter ikke at det skal være mulig å klare seg igjennom dette, hvordan klarer dere det?
Jeg vil helst ikke bli innlagt, vil ikke sitte på et rom og føler at det gjør meg gjerne sykere... Men vil ikke ha det slikt som dette heller...
Avatar

Re: Vil ikke mer

aug 9 2016 - 00:25
Det du burde gjøre er å skrive ned alt det vonde, mørke og grusomme. Jo mer, jo bedre. Og gjerne i detaljer om mulig.

Deretter ta med dette til fastlege sammen med en utdypende forklaring rundt opplevde symptomer.

Da kan du bli fristilt en periode og være sikret økonomisk mens då går igjennom den prosessen du trenger for å få taklet dette.

Avhengig av hvor du bor og hvor alvorlig du blir tatt (derfor er det så viktig å være helt ærlig og ikke holde noe tilbake) så vil det være ventetider. Dette i seg selv kan være frustrerende.

Du vil mest sannsynlig ikke ønske å innrømme for hele verden at du sliter, men det er ikke noe galt med dette. De aller fleste har på et tidspunkt fått en slik smell. Noen er bare heldige som har forståelse og støtte rundt seg slik at de slipper å måtte kjempe alene.
Men, det er vesentlig å ta tak i denne prosessen og komme i gang med den. Jo mer innsats du putter inn for din egen bedring, dess fortere går det. Eller du kan velge å prøve å kjempe videre på en vei du ikke klarer å gå og utsette det som må komme til du ikke lenger er i stand til å velge.


Jeg var ikke ærlig selv, for jeg var redd for hva jeg ville møte. Jo mer jeg åpnet meg, desto mer alvorlig ble man tatt i samtalene. Så dersom du skjuler ting og er god til dette, så vil du ikke få den hjelpen du trenger. Dette kan være forskjellen på en prosess som tar et år til en som tar ti år.

Det er ingen skam i noe av dette. Det er mye mer vanlig enn du tror, du kan bare ikke se det på de du møter. Noen av oss kan det, og det har blitt en helt annen verden hvor man ser mennesker som gjemmer seg bak masker overalt hvor man går.
Avatar

Hei alle dere

aug 10 2016 - 14:46
Hei sann
Avatar

Hei

aug 10 2016 - 14:48
Takker igjen for alle svar, råd og støtte.
Jeg har innrømmet for venner,familie og de profesjonelle at jeg sliter og fortalt det mørkeste og vonde tanker til de profesjonelle. Har fått vite at det er helt vanlig og at det er depresjonen som snakker. Etter mange harde, hektiske år bak meg hvor jeg var på farten 14 timer om dagen i ca 5 år, 3 jobber, utdanning osv har gjort meg utbrent og nå skal det ingenting til for å stresse meg... Litt for mye planer/gjøremål på 1 dag setter meg heeeelt ut og jeg begynner å gråte, skjelve, svette og bare vet at nå må jeg prestere på alle disse tingene... Vil egentlig bare sove, (ironisk da jeg ikke får dette til pga kroppen og hodet er i høygir)
Avatar

Hei

aug 10 2016 - 14:48
Ja vil ikke innrømme for hele verden at jeg sliter pga det er skummelt og redd for hva folk tenker og tror og derfor litt bedre å pynte på... Men vondt å aldri bare kunne være stille uten at noe er "gale" ...

Syntes det er bra du får hjelp fyr 898989 og godt å høre at du har det bedre, og håper det blir en flott opplevelse for deg der og at du kommer hjem med ny energi og klar for livet, masse lykke til og ja vil gjerne høre fra deg :)
Til forsiden