Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Vil ikke dø, vil bare ikke leve lenger

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Vil ikke dø, vil bare ikke leve lenger

april 22 2021 - 22:27
Hei.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg føler jeg "sitter fast" eller er satt på vent, uten at jeg helt vet hva jeg venter på. Jeg er kronisk smertesyk, og er derfor ikke i jobb og studerer ikke. Er også flyttet hjem igjen, da jeg ikke har økonomi eller helse til å bo alene lenger. Leger tar meg ikke seriøst, jeg har vondt hver dag og det eneste jeg gjør om dagene er å ligge i sengen eller kjøre lange turer uten mål og mening.

Alle rundt meg har gode venner, en jobb, skole, eller noe å fylle tiden med. Jeg gjør ingenting. Føler meg mislykket som ikke har noe utdanning eller jobb, og bor hjemme når jeg er i midten av tyve-årene. Føler hele livet er meningsløst når jeg uansett ikke blir noe bedre, jeg blir snarere verre og ingen tar smertene mine på alvor. Går på sterke smertestillende, som jeg flere ganger har vurdert å bruke til å ta mitt eget liv.

Jeg føler jeg lever for alle andre, og ikke for min egen del, og av og til skjønner jeg ikke hvem det er jeg lever for - og om det i det hele tatt er verdt det. Jeg har ingen "bestevenn", men har et par gode venner som jeg snakker med så og si daglig. Men jeg tør ikke snakke med noen av de om det som tynger meg, i frykt for å skremme de bort. Og jeg tror at ved å ta mitt eget liv så blir det enklere for de, for da vil de ikke trenge å måtte ta hensyn til meg og sykdommen min, eller psyken min hele tiden.

Takk for meg.
Avatar

Klem

april 23 2021 - 00:11
Hei hei, J23 her.

Først vil jeg bare si at jeg ikke kan skjønne hvordan det er å være kronisk syk. Men jeg har vokst opp med en forelder som i lang tid har vært (og fremdeles er) kronisk syk med flere sykdommer, og jeg har vært vitne til hvordan kronisk sykdom kan påvirke et menneske og de rundt. Jeg har sett hvordan "venner" plutselig bare kan forsvinne fordi de ikke kan eller vet hvordan de skal forholde seg til sykdom. Fordi de er lei av å hele tiden få et "nei" når de spør om man vil bli med på noe.

Jeg har sett hvor tungt det er å våkne opp med smerter hver dag, og hvordan det er å ha så mye vondt at det er vanskelig å i det hele tatt falle i søvn. Jeg har hørt hvordan helsevesnet kan behandle en når de ikke tror på deg eller tar deg seriøst, eller ikke finner ut hva som feiler en. Jeg vil bare si at jeg føler med deg, det kan ikke være lett.

At du tenker "hva er vitsen?" er forståelig. Det er selvfølgelig ikke det du burde tenke, men jeg forstår. Når man føler seg uheldig og fanget inn i en ond sirkel, så er det ikke uvanlig at man begynner å spørre seg selv hva faen som er vitsen med å leve. Jeg tror vi alle stiller oss selv det spørsmålet (minst) én gang i løpet av livet, av ulike grunner, og det må være lov.

Ettersom du lider av kroniske smerter og det tilsynelatende ikke finnes noen medisiner mot dette annet enn smertestillende (siden du sier at du ikke blir noe bedre uansett), tenker jeg at det du selv kan gjøre for å bli litt bedre er å prøve å endre tankegangen din litt. Med kronisk sykdom er hjernen din og tankene dine det sterkeste du har. Alt er mulig i hodet ditt. Der er det ingen begrensninger. Du kan dra hvor du vil og gjøre hva du vil.

Du må akseptere at du er syk. Du må prøve å slå deg til ro med at det kanskje aldri blir bedre. Jeg skjønner at det er kjempevanskelig og at det kan være deprimerende, virkelig. Men det er det som er løsningen for å overleve mentalt. Det kommer til å ta tid, men hvis du prøver å ha en litt annen tilnærming til sykdommen når du våkner hver dag, og tenker "jeg har vondt, det er jævlig, men sånn er det. Jeg må akseptere det og gjøre det beste ut av det. Jeg må lære meg å leve med disse smertene og finne strategier for å få meg til å tenke på noe annet", så er det tross alt et bedre utgangspunkt enn å våkne hver dag og tenke "ah, nok en jævlig dag, fuck dette".

Prøv å finn en hobby som du klarer å holde på med. Hva liker du å gjøre? Hva gjør deg glad? Hvis du pleier å kjøre lange turer, så kan jo turene være en positiv distraksjon? Se på utsikten, lag en film oppi hodet ditt. Hør på musikk. Eller kanskje det hjelper å skrive, du virker flink. Skriv om alt som er jævlig. Jeg vet ikke. Enhver distraksjon flytter fokuset ditt fra smertene bittelitt.

Jeg håper også at du tør å åpne deg opp til de to du snakker litt med til daglig. De er sikkert bare glade for å hjelpe/lytte eller for at du i det hele tatt betror deg til dem. Du vet ikke før du har prøvd :)

Så vil jeg bare si at du ikke er mislykket. Selv om du føler at du står på vent, og at ting blir verre. Du er et menneske, og dette er livet. Og selv om det kan se ut som om "alle rundt deg" er vellykkede, har gode venner og har det bra, så er ikke det nødvendigvis sant. Lykke kommer innenfra og det som synes på utsiden er ikke alltid sannheten. Du sier selv at du ikke tør å åpne deg opp for vennene dine. Alle skal liksom gå rundt å ha det så bra og være så glad. Prøv å vær litt ærlig med de rundt deg. Si det sånn som det er. Og du kan gjerne si til vennene dine at du er redd for å miste dem eller skremme dem bort fordi du åpner deg. Det er greit å være sårbar og vise følelser til de du har rundt deg. Da forstår de deg bedre.

Og du får ikke lov til å ta livet ditt, okei? Ikke tenk på det. Du er ikke en byrde. Folk vil ikke ha det bedre uten deg, de vil få kronisk vondt. Og som sagt, prøv å endre tankegangen din, uansett hvor umulig dette måtte føles. Prøv litt og litt hver dag. Det vil bli bedre, jeg lover deg, det har jeg sett med egne øyne. Det er alltids en mening med livet. Jeg vet ikke hvordan type smerter du har, men ikke gi opp helsevesnet. Jeg håper at du til slutt blir tatt på alvor. Hvis ikke får du prøve å bli din egen lege? :') Finn ut alt du kan om din sykdom og/eller dine smerter. Bli "venn" med fienden, hah. Og kanskje oppsøk en psykolog? Spesielt siden du har noen mørke tanker. Ikke bra å gå med slike tanker i lengden.

Du er verdifull. Du er ikke mislykket. Du er ikke i veien. Du betyr noe. Du er sterk. Og ikke sammenlikn deg med "alle andre". Jeg ønsker deg alt det beste. Og om du noen gang føler for å sende meg en pm så er det bare å gjøre det. Klem <3
Til forsiden