hvis jeg skal teorisere om meg selv og bruke erfaring og observasjoner jeg har gjort i livet mitt, så tror jeg at språkvanskene jeg har, har mer negative konsekvenser om mitt liv enn jeg er klar over. dette er hva det gjør med meg i hovedsak:

-vansker med å prossesere det jeg hører (miks på ord og setninger)
-når jeg blir stresset/emosjonell så går den vokabulære evnen min betraktelig ned
- subtil sarkasme/ironi går rett over hodet mitt

Disse problemene i det virkelige liv, og ikke bare lest på et papir og manifestert dårlig i fantasien, er et liv fylt med misforståelser, kleine og ubehagelige hendelser, sorg, sinne og håpløshet, hver dag er en ny utfordring om en underbevist gruing om hva neste hendelse skal være. Ikke nok med bare disse problemene, så lever de sammens med de typiske utfordringer ADHD medfører, samt PTSD.
idag er jeg en 25 år gammel mann som har hatt en semi seriøs ønske om selvmord flere ganger enn jeg kan telle. en del av meg roper og skriker for å prøve bra EN gang til å bedre livet mitt, mens resten er blitt luta lei 25 år med nederlag.
Jeg har selvfølgelig opplevd mye fint i livet mitt, ikke ta meg feil, men når det gjelder livserfaring så har jeg blitt sparket i grøfta så mange ganger at jeg ikke vet forsjellet på grøfta å veien lengre.
Når alle skal fortelle meg hvordan jeg må tenke og akseptere problemene mine så blir jeg bare mer overbevist at folk ikke kan hjelpe meg, for hvor mange forpulte ganger må jeg si til psykologer og de få i familien som gir faen om meg om at det hjelper ikke å ta opp haka, tørke tårene og prøve igjen. når hode mitt er såpass annerledes i tankegang, prossesering og logikk, så burde det jo være åpenbart at jeg faktisk ikke klarer dette alene. det er en grunn til at jeg etter 13 år (siden ungdomsskolen) har vær nermest besatt av å forbedre meg på alle mulige aspekter i livet mitt når erfaringene jeg bærer med meg er sole klare bevis i MINE øyne at jeg ikke duger til noe.
De siste tre årene så har den sterke viljestyrken min sakte men sikkert visnet hen, og idag 17/04-23 så har jeg ikke kjent på håp, motivasjon eller drive til noe som helst på så lenge at jeg ikke husker hvordan det var.

Så trist å høre! Jeg er 17 år og kan dessverre ikke gi deg så mange råd, men ønsker deg lykke til. Det er veldig fint at du har snakket med psykologer, men dumt du ikke har fått den hjelpen du trenger. Siden du er 25 år har du vel en jobb? Er det bare med språkvansker du har problemer? Jeg synes du er veldig flink til å skrive. Har du noen ønsker i livet ditt? Jeg ønsker deg lykke til!

Det som jeg leser er at du har slitt med dette siden ungdomskolen. Kan det hende du har en eller annen sykdom? Har lest at afasi er en sykdom som fører til språkvansker