Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Vet ikke hvor mye jeg klarer

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Vet ikke hvor mye jeg klarer

okt 26 2020 - 03:52
Hei. Jeg er en person som sliter med PTSD, angst og depresjon. Jeg er 25 år gammel og er allerede sliten. Har mye tensjons hodepiner pga at jeg alltid strammer kjeven min når jeg er stresset. Mye vondt i magen (uten at det er noe dårlig jeg har spist), familie problemer, kjærlighets problemer, traumer fra barndom og senere, er alltid trist og lei og sliten. Får nesten ikke sove. Jeg orker ikke så mye mer. Jeg liker ikke hvordan jeg ser ut, liker ikke hvordan jeg høres ut, hater ar jeg nesten ikke har energi til å rydde rundt meg. Hater alt. Jeg er sosial med venner og har det moreo av og til, men jeg blir så fort utmattet og av og til ønsker jeg at jeg bare kunne slutte å eksistere. Sorry dette ble langt men jeg er så sliten. Har psykolog, men får ikke noe kontakt akkurat nå: Noe som er forvente t siden klokka er snart 4 på morgenen.
Avatar

Re: Vet ikke hvor mye jeg klarer

okt 26 2020 - 07:46
Hei, (beklager på forhånd for litt banneord i teksten dersom det skulle være støtende)

Jeg er 28, har vært sliten i mange år. Så ikke tenk at du alt er sliten. Det er helt lov.

Jeg liker heller ikke hvordan jeg ser ut, hvordan jeg har treg og dårlig skjeggvekst osv.

Men det jeg har lært er at du må se på de som du omgir deg med. Du sier du er sosial men blir sliten av det. Men er det gode venner? For har du gode venner så er det en grunn til at de vil være venn med nettop deg.

Min far har PTSD etter en helt forferdelig barndom, med seksuelt fysisk og psykisk misbruk.
Jeg har muligens noe jeg også etter 10 år som et kraftig mobbeoffer der jeg slet med selvmordstanker osv..
Men jeg gikk aldri til noe psykolog, det er kansje noe jeg burde gjort men jeg ordnet det selv fordi jeg så opp til min far. Han ble ikke alkoholiker, ikke narkoman osv.. Har han klart det skal faen jeg også klare det. (det ble min instilling) Så innså jeg at jeg fikk venner og innså at :

Hvis du ikke liker meg er det du som går glipp av en utrolig god venn. For jeg er faktisk snill, god og noen liker meg for den jeg er.


Stå på, vit at de rundt deg bryr seg om deg, og at du bryr deg om de rundt deg. Så vil du kansje få et lignende syn på livet. Jeg er ganske åpen rundt mine problemer når jeg snakker med venner og kjente.

Det er selvsagt ikke noe jeg vanligvis åpner med, men når jeg føler meg noenlunde trygg på at det er venner og ikke bare noen jeg slår av en prat med. (men jeg kan også ta det opp da)

Det er flere grunner til det.

1) din historie kan hjelpe andre som har det vanskelig og få det ok. Vis at det er håp.
2) hvis de ikke bryr seg er de ikke verdt ditt vennskap
3) Etter min erfaring er det faktisk godt å være åpen om vonde ting, jeg har aldri fått en negativ reaksjon på det.

Jeg er ikke religiøs, og vet ikke om du er det, men jeg hørte en gang noe jeg likte veldig godt i forhold til kristen religion.

Dette er ikke jorden, dette er helvette. For alle opplever noe som er så forjævlig at du ikke kommer tilbake som den samme. Men det finnes også mye godt her ute. Jeg håper du finner det.

Til forsiden