Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger.
Har sendt beskjed til eneste personen jeg hadde i livet om hvem tanker jeg sliter med men ikke fått noe svar engang. Har ingen venner og snakke med eller familie. Vært innom psyk men føler meg til bryderi og klarer ikke snakke.
Kort forklart nyskilt etter nesten 10år. Klar over dette med kjærlighetssorg, men får ikke til og håndtere hode mitt, største sorgen min er det og ikke få oppleve hele oppveksten til de to guttene mine. Jeg føler jeg står uten for ett gjerde og får ikke sett inn på livet dems heller på en måte. De er fortsatt relativt små så beskjeden info fra dem hva som foregår. Bli fratatt papparollen min og blitt en helgeonkel er følelsen. En ny mann flytter inn hos x’n og tar over min rolle. Greier ikke.
Nå ett år etterpå har jeg skrevet flere brev til mine barn for og si hade og unnskyld for at jeg ikke klarer være bedre enn jeg er. Føler jeg har feilet med alt her i livet. 33år, ingen venner, ikke kontakt med familie og at jeg er til bry og er i veien for barna når det er jeg som skal ha samvær.
Jeg orker ikke gråte mer, hver jævla dag.
Tenkt lenge på alternativene for og avslutte men, skjønner jo jeg må ha hjelp men og faktisk åpne seg og snakke om det med noen får jeg ikke til. Sliti med angst i mange år men aldri fått snakket med noen om det. Får meg ikke til og si til fastlegen at alt er ikke ok. Legen er ingen bekjent, men jeg har faktisk ingen.
Tatt meg flere måneder og bare skrive denne dårlig skrevet posten men denne er også eneste jeg får til.
Noen som har ett halmstrå til meg for jeg sitter med siste jeg har i hånden nå før det er tomt..

Du har rett på å ha barna dine 50%. Kanskje det kunne gjort hverdagen bedre?
Har du prøvd å ta opp kontakt med familien gjen? Eller er det skjedd noe som ikke er så lett å fikse?
Ta kontakt med fastlegen på mandag og si det som det er. Det klarer du! Jeg har troen på deg!
Du er ikke til bryderi for noen, og hvertfall ikke helsevesenet. Di som jobber der gjør det for de liker å hjelpe andre.

Det kan føles som livets slutt akkurat nå, i det minste livet slik du kjente det, men på ingen måte er det slutten. Det er en veldig trist, skremmende og ensom tid å gå gjennom og oppleve skilsmisse. Mens jeg gikk gjennom mitt, visste jeg, visste bare at livet mitt aldri ville være det samme, og at det ikke bare bekymret meg, men også skremte meg sykt mye på samme tid. La meg forsikre deg at hadde jeg bare visst hvor mye gladere, bekymringsløs og fri jeg følte meg igjen etter å ha gått gjennom det, så føltes det bare fantastisk. Jeg var i live igjen etter mange lange år. Alt, det være seg bra, eller dårlig, vil en dag ta slutt. Det er realiteten, selv om det er vanskelig å akseptere, og livet, vel, det går videre til det også kommer til en ende.
Bruk denne tøffe tiden i livet ditt og finn noe meningsfullt for deg å jobbe mot. Uansett hva det noe er finn det og forfølg det med alt du har i deg.

Og bare en advarsel. Ikke bli romantisk involvert for tidlig, fordi prosentandelen av det som slår tilbake er ganske høyt mens du går gjennom så mange følelser. Finn din lidenskap, finn deg selv igjen og begynn å leve det nye livet som har blitt gitt deg i gave.

PS! Jeg gikk gjennom en skilsmisse for 7 år siden, var redd for døden men det viser seg at det var en av de beste livserfaringene jeg noensinne har gått gjennom, og hvis jeg klarte å komme meg gjennom det levende, så kan jeg lover deg, vil du også.

Hvis du trenger å snakke med noen kan du alltid skrive til meg eventuelt ringe.

Jeg er i 30 årene selv og har barn så jeg forstår mange av dine tanker og følelser