Jeg har hatt en flott liv, har aldri blitt mobbet, har hatt gode venner, en fantastisk familie. Jeg har til og med barn, noe jeg ønsket meg allerede som liten. Jeg har INGEN grunn til å ha det som jeg har det nå. Jeg har vært i behandling i snart 2 år, og jeg er verre enn jeg noen gang har vært.. Det syns jeg er litt merkelig, jeg oppsøkte hjelp for å bli frisk, men så blir jeg istede mye mye dårligere?! Da jeg oppsøkte hjelp, hadde jeg en mild depresjon, den har nå blitt alvorlig i stede.. Jeg har et inderlig strekt ønske om å dø nå, fordi jeg ikke orker tanken på å ha det sånn som jeg har det nå i et eneste sekund til.. Men jeg har fortsatt samvittighet, og klarer ikke å gjøre det mot ungene mine. Jeg føler at jeg lever i et helvette.. Hvordan i all verden skal jeg komme meg ut av dette? Skal hver dag framover være slik? Jeg har fått beskjed om at det er jeg som må kjempe meg ut av dette på egenhånd, og om jeg ikke gjør noe kommer jeg heller ingen vei. Men det er en altfor stor jobb for meg.. Og det er INGENTING annet å gjøre.. Husker jeg tenkte på denne tida i fjor at jeg bare skulle holde ut, og at neste år ville det nok være bra. Hadde jeg bare visst hvor feil jeg kunne ta..

Hei.

Uansett hvor flott du har hatt det, eller hvor bra livet er lagt opp for deg, så har du fortsatt følelser. Det er ikke slik at om du har alt du ville hatt, så er du lykkelig? Du må føle på lykken selv.. Men i en slik vond tid er det viktig å prate sammen og se verdiene i vennskap. Om du vil så kan du prate med meg :). Depresjon er en tung følelse, og du er ikke alene i den. Sender en god klem til deg.

Takk for svar :)

Jeg er så heldig å ha gode venner og en fantastisk familie som jeg kan snakke med, og jeg forteller dem alt. Men jeg kommer liksom ingen vei for det. Blir liksom litt oppgitt over hjelpetiltakene innenfor psykiatrien.. Og føler de legger litt skylden på meg fordi jeg ikke kommer meg ut av det, og det gjør det hele litt håpløst..