Trenger å høre noens synspunkter på livet. Alt er ekstremt vanskelig nå. Føler at hvis jeg hadde visst at livet skulle være så vanskelig, så vet jeg ikke om jeg ville valgt å leve.

Livet er rotete, uforutsigbart og vanskelig å forstå seg på. Alle har sin egen oppfatning av virkeligheten og noen er flinkere til å dele den med andre. Vi er alle mennesker og i samme båt, og om du har tenkt noe så er det helt sikkert minst 1000 der ute som tenker akkurat det samme til enhver tid. (den tanken har hjulpet meg litt, jeg er ikke alene om det) Vi er like og samtidig så utrolig forskjellige. Det er alltid håp, og om du ikke tror det, så tror jeg det for deg.

Jeg vet ikke hvem du er eller hva du går gjennom nå, men jeg vet at livet forandrer seg - det tror jeg er det eneste vi kan vite sikkert om livet. Noen ganger til det værre og noen ganger til det bedre. Hold ut og ta vare på deg selv, jeg er sikker på at det kommer til å snu for deg! Har du noen å snakke med? Noe som gjør hverdagen litt lettere? En sekk du kan slå på eller en runde du kan løpe? Du trenger ikke å finne en løsning på alt nå, det er i alle fall mitt mantra når det er som værst. Jeg trenger ikke å finne en løsning på alt i dag. Jeg heier på deg!

Livet er som en berg og dalbane desverre ,vi må opp for å komme ned å ned for å komme opp. Nå skriver du ikkje så mykje om hva plager deg og hva du sliter med men start med å snakk med noen venner eller familie som du stoler på så du slipper å bære på alt aleine , det er tungt å tøft og av og til trenger vi noen som lytter.

Takk for svar.

missbennet: Du har rett i det du skriver. Og det gjør det litt lettere, for da vet jeg at de som jeg har problemer med å komme overens med, også har disse tankene fra tid til. Dét er et lettelsespunkt. Ikke at jeg ønsker dem vondt, men da vet jeg at de også har en viss forståelse for empati.

Det er også bra å tenke på at livet forandrer seg, bra at du nevnte det. For jeg vet at det kommer tider senere i livet hvor jeg får det bedre, hvis jeg bare klarer å holde ut. Det er hva jeg prøver å jobbe mest med nå - å minne meg selv på lyspunktene som vil komme. Det er bare det at når fortiden og "starten" har vært så tøff, så blir det en ekstrem kamp mellom disse ytterpunktene. Men det er i hvert fall et positivt ytterpunkt, det er jo en grunn til å ha håp i seg selv.

Leimann80: Det er riktig, det går opp og ned for alle. Problemet mitt er hovedsaklig familien. De man skal ha mest tillit til og stole mest på, manipulerer, og gir ikke "benefit of the doubt". Det er hardt å skrive, men det virker for meg som at de utnytter enhver mulighet, og ethvert snev av empati jeg gir, til å bare slå meg enda hardere ned i bakken. Og som en tillitsfull person jeg er, så har jeg veldig vanskelig for å kutte ut familien. Jeg har distansert meg så langt jeg har klart, men det er nettopp derfor det blir så vanskelig å leve. På en måte får jeg det bedre, for jeg får ikke den konstante negative meldingene, men på en annen måte, så klarer jeg ikke å jobbe aktivt med problemet.

Går til terapi for rus/alkohol, og får ganske bra hjelp der. Prøver å få mer psykologhjelp, men det er ikke kommunale ressurser til det, og jeg har ikke råd til det. Så jeg bruker mye tid og ressurser på å skrive og jobbe med ting selv. Det er fremdeles vanskelig. Men det hjelper å lese og skrive. Man føler man bygger opp et bilde og en tydelig historie over livet og hvordan det har vært. Skulle bare ønske jeg hadde gjort det tidligere i livet. Men bedre sent enn aldri.

Så det er liksom kjerneverdiene i livet her som blir angrepet, og har blitt det fra jeg var veldig ung. Å løsrive seg og begynne å bygge opp psyken på nytt, samtidig som man lever under hardt økonomisk press, er svært vanskelig. Men man har i det minste klart å ta første steget på stigen og sette i gang prosessen.

Takker for svar nok en gang.