Har følt et behov for å dele min historie. Kanskje en eller flere kjenner seg igjen?
Jeg er en mann på 36 år som har hatt mine perioder med depresjon og angst i voksenlivet. Første gang i 2005 som student. Helt frem til nå har jeg vært drevet av å "prestere", spesielt i jobbsammenheng. God selvtillit, alltid vært den som har støttet andre og ikke hatt ønske/behov for å snakke om mine egne sårbare sider. For meg har vært viktig å holde fasaden ovenfor andre. Fremstå som sikker, trygg og avbalansert. Tenk om noen skulle få øye på at bak denne fasaden er det en gutt som til tider både er usikker, redd og har vaklende selvfølelse. De siste årene har krevd litt. Samlivsbrudd, min hund som mishandlet til døde av en syk mann og en mor som har vært psykisk syk. Har trodd at jeg har klart å bearbeide alt dette. Følt meg sterk. Jeg er ikke så sikker nå.

Jobben har vært en besettelse og har opptatt tankene mine døgnet rundt. Overskuddet har blitt mindre og mindre, trening har blitt en tvangstrøye for å skape overskudd og ro i kroppen. Det siste halvåret har derimot responsen latt vente på seg. Stadig tyngre kropp etter en økt, enda mer desperat på å trene mer. Jobbmail har blitt besvart i bil, på turer, på tredemølla(!). Følelsen av å være overveldet har bare blitt sterkere og sterkere, men ikke bare på jobb. Rollen som far og kjæreste skal også beherskes. Tenk om min datter får se en far som viser "vonde" følelser. Det må hun aldri se, har jeg tenkt.

Etter årets sommerferie følte jeg meg mer sliten enn noen gang. Bare å levere min datter i barnehagen skapte etterhvert panikk. Alle krav til meg skapte mer og mer irritasjon. Vansker med å skape ro i mitt eget sinn. Alltid tanker om bør/må, enten det var jobb eller fritid. "Hvorfor vil jeg ikke trene i dag. Jeg må jo trene for å klare 4 dager på rad. Hvorfor vil jeg ikke på jobb? Hvorfor føles det uoverkommelig å hente min datter. Hvorfor vil jeg egentlig ingenting? Så kom angsten sterkere og sterkere. For å ikke prester, for å ikke klare. Heldigvis oppsøkte jeg psykolog og sykemeldte meg i oktober. Jeg begynte å sette grenser. For meg selv og til andre. Ingen har skyld. Bare jeg har ansvaret. Folk er snille og gode med meg.
De siste månedene har kroppen sagt stopp. Litt for mange aktiviteter har ført til en fysisk utmattelse jeg aldri har kjent på før. Likevel har jeg kjempet meg opp om morgenen. "LItt må jeg jo klare" Noen gåturer, noen timer på jobb" Kroppen har gitt nådeløse svar.
For en ukes tid siden sa det full stopp. Enorm angst hele tiden. Turer til legevakten for å få sovemedisin, gråteanfall og et smertehelvete psykisk jeg dessverre har kjent på tidligere i livet. Livredd for å ikke få det bedre. Også rett før juleaften. Vi skulle ha gjester, jeg klarte knapt å leve (misforstå meg rett, jeg vil aldri gjøre meg selv noe). Vi kunne ikke ha noen gjester hit, jeg kunne ikke se min datter før jeg ble bedre..
Katastrofetankene har stått i kø, tankene har vært i sitt dypeste mørke.
Heldigivis har jeg sett glimt av håp og ro. I skrivende stund er det litt bedre. Vi klarte å holde juleaften og min datter kom til meg i dag. Dessverre klarer jeg ikke å "gi henne" alt det jeg pleier. Hun må tåle at jeg er redusert nå. Det hjelper heller ikke at ryggen har slått seg helt vrang.

Medisiner: Har gått på Efexor 300mg i flere år. Trappet ned til 150 mg for 3 år siden. Har begynt å trappe opp igjen nå Ber til høyere makter om at jeg vil komme meg litt igjen ganske snart.
Har også fått Truxal som beroligende, men dette var helt grusomt å ta på dagtid. Blir som en zombie og mister all kontakt med følelser. Også fått Imovane som sovemedisin. Livredd for å bli avhengig. Har tatt 3 mg i 6 dager.

Hvis du skulle ønske deg noe, hva drømmer du om å gjøre i stjålne, korte glimt før du atter vender oppmerksomheten mot pliktene? Jeg mener, har du noen drøm du holder nede. Noe som kan gi deg energien tilbake hvis du gir litt oppmerksomhet.

Jeg føler med deg. Det er vanskelig å gi råd. Hvis medisinene ikke virker så bra så snakk legen om å bytte. Jeg bruker cipralex for depresjon og angst. Måtte prøve ut ett par andre medisiner før jeg fikk denne. Jeg har brukt vival om dagen når det har vært for ille men nå prøver jeg å unngå det. (Har ikke tatt på flere måneder) Men antidepressiva er jeg nødt til å ta. Jeg kjenner meg så godt igjen i din historie og det gjør vondt å lese. Det er bra du har noen rundt deg og at du har tatt kontakt med lege. Håper du innimellom greier å finne roen med å bare tenke på deg selv, ligge på sofaen, nyte musikk, se en dårlig film :-) og glemme alt du "skulle/burde ha gjort". Lykke til videre.

Hei,
Godt spørsmål! Det varierer en del, men iblant føler jeg en stor lyst til å hjelpe andre. Kanskje som besøksvenn i Røde Kors. Jeg brenner for åpenhet om psykisk helse og det vil føles godt å bidra med min støtte og erfaringer.

Jeg har de siste 2-3 årene blitt mer og mer lei jobben , så det er helt klart at det har vært en medvirkende årsak. På mange måter en sorg når den har vært en så stor del av mitt liv. Må bryr jeg meg ikke så mye lenger. Jeg vil fokusere mer på andre ting enn jobb. Frivillig arbeid er noe jeg tror kan være veldig bra. Det er jo tross alt av fri vilje og ingen direkte krav.
Har du noen erfaringer å dele?

Hei ,
Jeg gikk på xxxxx fra 2005 til 2012. Så gikk jeg en kjempesmell mens jeg gikk medisinen. Prøvde deretter flere andre og landet til slutt på xxxxx. Egentlig trur jeg det mest var min egen tålmodighet og evne til å tåle smerte som gjorde at jeg kom.meg opp igjen. Denne gangen har jeg jo stått på halvert dose da smellen kom, så må først prøve maks dose for å se om det kan hjelpe. Like fullt trur jeg man må gjøre den største jobben selv. Mindre krav, mer hvile, øve på å si nei, små turer ute, treffe folk, men også spare på kreftene. Sove nok, men unngå dagtid. Null alkohol.

Har du noen tips og erfaringer?

Det eneste rådet jeg har : IKKE gi deg <3 ... Jeg har ingen rundt meg, ingen støtte. Jeg har ikke fått det til enda, men jeg gir meg aldri :-). Jeg ble på en el annen måte valgt ut og jeg har ikke lov til å gi meg og jeg vil IKKE heller. . Jeg er så utrolig sliten innimellom men selv om jeg er alene så har jeg ikke lov til å gi opp. Ta imot all støtte du kan få, tillat deg selv å ta hensyn til deg selv. Håper av hele mitt hjerte at du står på og tillater deg selv denne "pausen" . Jeg SKAL opp og frem uansett hvor lang tid det tar. Jeg føler virkelig med deg. Lykke til

Å fy søren så gjengkjennbart.
Gode råd får du i tråden, og jeg sier som de, ikke gi deg.

Du sier innledningsvis noe om mannen/gutten bak fasaden, og mitt råd er å lete mer etter han. Det kan det jo godt hende du har gjort allerede.
Det er ulikt hvordan vi best får hjelp, for min del tok medisinen toppene, men det var når jeg møtte de rette menneskene i hjelpeapparatet som turde og klarte å finne meg bak alt dette det gikk oppover.
Send meg gjerne en melding for en prat om du ønsker