Har alltid vært en rolig type. En som aldri ville gjort noen vondt-personen. Men har slitet en del med det sosiale, og det skal mye til før jeg tør å ta kontakt med folk. Jeg kan stå på butikken f.eks og tør ikke å spørre etter brødpose ved brødmaskinen hvis det er tomt. Tror jeg kan datere det tilbake 2011/2012, og har vært det samme siden den gang. Det har variert veldig fra år til år egentlig. "perioder"

Det har blitt litt verre de to siste årene, eller hva kan man si; rarere kanskje.

Det startet vel med et forhold jeg hadde med ei jente. Jeg mistet gradvis følelser for henne av ting som oppsto som jeg ikke synets var liksom greit. Men jeg turte aldri å si ifra fordi konfliktsky. Tilslutt var det helt dødt for meg, men jeg turte ikke å gjøre det slutt fordi jeg ville ikke såre henne osv. Dette gjorde jo det bare værre for henne også, fordi det var alltid ett lite spørsmålstegn som svevde i rommet.

Etter ett halvt år, sa kroppen liksom stopp, og jeg gikk i en sånn rar tilstand. Jeg parkerte utenfor politistasjonen av alle plasser og satt der i 6 timer, greia var vel at jeg ville ha hjelp fordi jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre. Men turte ikke å si ifra heller. Jeg kommer fra en liten bygd, og stasjonen var liksom den eneste plassen jeg kunne dra til.

Videre så ble det gjort slutt den kvelden. Og det gikk tilslutt greit mellom oss. Men dårlig samvittighet følger selvfølgelig med enda, føler det bare er en "evne" jeg har. Jeg fikk problemer etter dette, og ble suicidal tilslutt. Gikk da til legen og han henviste meg til DPS.

Fast forward: Studerer nå Dataingeniør. Studie går greit. Jobb går greit. Driver med hobbyer som jeg alltid har gjort. Tenker ikke mye på det som skjedde under forholdet. Går ukentlig til samtaleterapeut på universitetet. Og jeg fikk akkurat brev i posten etter mange måneder fra DPS at de vurderte situasjonen som ikke alvorlig.

Men jeg føler hverdagen min er så veldig opp og ned. Plutselig kommer tanker om selvmord, det stopper liksom ikke. "Tankekjør" er kanskje en passende beskrivelse. Så går det over, enten det er noen andre som snakker til meg eller at det går vekk av seg selv. Neste dag kan alt være borte, og jeg gjør alt som normalt. Dette kan variere fra dager til uker. Der er ofte reaksjoner fra andre i en sosial setting, spesielt det motsatte kjønn som kan utløse dette har jeg merket. Ikke at det er en tydelig reaksjon fra dem, men at jeg begynner å overtenke.

Angsten også har blitt mye sterkere enn før, jeg kan skjelve i stemmen når jeg prater osv.. Jeg vet ikke om andre merker til det, men jeg føler iallefall at jeg gjør det. Føler meg så vanvittig kompleks og spesiell til tider, spør meg ofte selv "hva i helvete er det du driver med egentlig, skjerp deg, slutt å vær så spesiell osv.." Dette kan selvfølgelig også variere fra dag til dag.

Drikker ikke mye alkohol, siden dagen etterpå kan det være mye tanker i luften. Men gjør det også når jeg blir bedt med på ting fordi FOMO. kveldene da kan variere fra om jeg har det gøy, eller motsatt. Blir ofte han der i hjørnet.

Samtalene for meg er veldig gode, men føler nå at jeg bare "drar det ut" fordi det ikke har blitt så mye bedre. Og det er bare det samme hver gang, og har ikke sagt fullt ut alt jeg gjør heller. Dette er første gang jeg deler så mye, tenkte dette var en passende plass.

Føler at jeg er helt alene om dette, og ber derfor om innspill, tanker, meninger osv.

Takk :)

Klarer du å ordentlig fortelle hvordan du har det i samtalene? Tenker det er lettere å hjelpe deg om du er 100% ærlig.

Jeg føler med deg, har det akkurat på samme måte. Vet ikke helt hvilke råd eller innspill jeg kan gi, annet enn at jeg prøver å lytte til meditasjon og gå noen turer i uka. Unner meg også noe fint eller godt hvis jeg har klart noe og føler mestring, og forsåvidt på de dagene der alt går rett vest. Men tenker at det kan være litt til hjelp å høre at noen har det likedan. Men hvis du ikke vil «si opp» samtalene du har, MÅ du si fra. Mas, og push på dem. Hvis du ikke føler deg ferdig med det, er det jo viktig å opprettholde det. Vær ærlig, og stå opp for deg selv