Jeg svinger en del fra mørk til lys sinnstemning..
Har også en del angst som kommer og går. Nå føler jeg meg egentlig ganske mørk. Litt som om jeg ikke bryr meg, men tenker at jeg må komme meg igjennom mål som for eksempel trening.
Jeg grubler på en del ting fra fortiden, som jeg har gjort/sagt. Ting jeg angrer på som jeg ikke får endret på i dag. Mange sier at det er normalt å gjøre ting man angrer på, og at man noen ganger kan utføre egoistiske handlinger eller gjøre ting som sårer andre, uten at man mente det sånn!
Har fått høre at jeg må tilgi meg selv, lære av det og gå videre...
Jeg føler på en måte at jeg har lært, hvertfall litt, men sliter med å tilgi og å komme meg videre.
Jeg føler liksom mer at jeg ikke fortjener å ha det fint, eller å gå videre. Og er litt blind for hvordan jeg skal komme meg ut av det.

Er det noen andre som har det sånn her? Eller som har hatt det sånn, men som fant utveien?

Jeg plukket opp flere tips både fra psykolog og coach for noen år siden.

1.Tankene du har i hodet er automatiske. De tankene du tenkte igår og idag , er de samme som du hadde for 1 mnd siden. Negative automatiske tanker tar mye plass , du kan ikke kvitte deg med de . For da blir lyden ennå høyere . Men du kan manuelt plante en nytt frø i tankene. Det må feks sies høyt for seg selv foran speilet/ skrive å på baderomsspeilet. ( jeg er bra nok osv)

2. Negativt tankekjør er som å stå på perrongen å se et skranglete tog med tomgods kjøre forbi ( alle gamle minner/ negative tanker) Den vil at du skal stige på og vil ha all din oppmerksomhet.

3.snakk til deg selv om om du var til en venn. Hadde du brydd deg om en venn/ familiemedlem sa noe teit for 5 år siden? Det definerer ikke en person. Hvorfor være så streng med seg selv ?

Kan føle meg ganske fornøyd, tilfreds og nesten lykkelig en dag også helt forferdelig den neste.
Akkurat som om det er et enormt gap foran meg hele tiden, som jeg bare faller i. Mørke, tomhet.
Alle gode tanker og alt det jeg lærer har plutselig ikke noe å si og alt jeg føler er dysterhet og tristhet. Blir på en måte veldig fort "utlada". Tenker også mye og angrer på ting som jeg hat skrevet til andre når jeg ikke har hatt det bra. Vil ikke bli oppfattet som slem og arrogant. Eller overfladisk da..
Du fortjener helt sikkert å ha det fint og det gjør egentlig jeg også. Vi er kanskje bare litt overfølsomme og det er ikke alltid en god ting i en verden som er så brutal...

Men når situasjonene er så dårlige føler jeg også ofte at jeg gjorde mitt beste og ikke hadde noe valg

Så selvbebreidelse skifter ofte til bitterhet og sinne overfor de menneskene som tvinger meg til å føle meg sånn og skrive/si dårlige ting

Spille en dårlig rolle på en måte. Er veldig sliten av det. Fordi jeg er snill og god av natur..