Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Utlufting

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Utlufting

mars 3 2020 - 15:07
Vet egentlig ikke helt hvor jeg skal starte, men jeg skal prøve å skrive så kort, konkret, og mest av alt forståelig. Jeg vil virkelig ikke at dette innlegget skal tolkes som oppmerksomhetssyk, da jeg knapt tar opp mine problemer med noen, selv ikke mine nærmeste fordi jeg ikke vil at de skal se meg sånn.

Uansett... Jeg tror jeg er i en "depression relapse". Altså, jeg har hatt noen lange og gode perioder de siste månedene, med litt nedstemthet innimellom. Men den siste måneden nå har det virkelig gått rett nedover igjen. Jeg er irritert på alt, føler meg tom, sliten, sover enten for lite eller altfor mye, jeg spiser knapt, fordi mat bare gjør meg kvalm (har opplevd dette før når jeg går inn i en litt kjipere periode.) og ikke minst, angsten og tidligere traumer som blusser opp igjen. Kontinuerlig mareritt og trang til selvskading. Jeg klarer ikke å ta vare på meg selv, eller det rundt meg. Å stå opp om morgenen er en kamp, gå ut med bikkja og hjelpe samboeren min som også sliter er bare noe jeg ikke får til lenger. Jeg er altfor sliten.
Når dette begynte igjen, så tok jeg en tur til fastlegen for å bli henvist til DPS. Dette er første gangen på to år (skrev 1 år først, rota litt i tidslinjer, for det er faktisk to år siden... Hjelpes.) jeg har sagt klart og tydelig ifra hva som skjer, og at jeg trenger hjelp. Ellers har jeg bare holdt det inne, fordi "Jeg skal være sterk. Skal ikke dele eller plage andre med mine problemer, ingen bryr seg."
Dette er noen uker siden, og jeg fikk brev i posten i går hvor jeg fikk avslag. Det sto tydelig at jeg ikke hadde rett på hjelp. I full panikk så sprakk jeg og skadet meg selv. Jeg har ikke fortalt dette til noen enda, og jeg vet ikke om jeg faktisk orker den kampen med å søke hjelp igjen. når alt man bare får er et nei eller beskjed om at man ikke sliter nok. Man begynner jo å lure på om man faktisk bare faker alt, og kanskje ikke er så syk som man tror? Jeg er bare virkelig forvirret over alt nå. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ingen plan som er "set in stone" når det gjelder selvmord. Jeg tror faktisk ikke det er noe jeg klarer, så selvskading er det nærmeste jeg kommer. Alltid når jeg har sprukket og skadet meg selv har jeg følt en enorm skam uten like. Men ikke denne gangen. Jeg følte absolutt ingenting.
Igjen, jeg vet rett og slett ikke. Jeg vil ikke dø, men jeg vil heller ikke eksistere.
Avatar

Kjenner meg igjen og føler med deg

mars 3 2020 - 17:17
Hei,
jeg syns du overhodet ikke høres oppmerksomhetssyk ut, men at du forsøker så godt du kan å ta vare på deg selv. Man tar faktisk ansvar for seg selv når man ber om hjelp. Det er ekstra vanskelig å be om hjelp når man er så langt nede, og da blir det veldig tungt når man får avslag. Jeg skjønner godt at du blir fortvilet. Jeg har selv vært gjennom den kampen for å komme inn i hjelpesystemen og er selv livredd for å falle ut. Og jeg har selv kjent på skammen når man har skadet seg selv og sitter på legevakten, og nesten blir kjeftet på av legene. Da føler man seg ganske liten.

Jeg tror dette nesten er en systemsvikt, når man må bli skikkelig dårlig før man kan få hjelp. Det blir enda vanskeligere å snu skuta når man er så langt nede. Det virker dessverre som det er altfor få ressurser tilgjengelig til psykisk helsehjelp, men det er verken din eller min feil, og det betyr ikke at vi skal slutte å be om hjelp likevel. Det betyr dessverre at man må rope enda høyere for å bli hørt.

Jeg vet ikke helt hvor du bor, men finnes det ikke noen lavterskeltilbud i kommunen din? Det kan også være at fastlegen din ikke helt har forstått alvoret og derfor ikke har fått uttrykt det gjennom henvisningen. Jeg har ihvertfall en tendens til å ta med meg "vil ikke være til bry"-skammen inn på legekontoret, og nærmest ber om hjelp samtidig som jeg sier "det er ikke så farlig med meg" og "jeg skal nok klare meg."

Kanskje du kan åpne deg for en av dine nære og få dem til å bli med på legekontoret. Det er ofte lettere for andre å si tydelig ifra, eller for en selv når man har noen der som støtter. Eller kanskje kommunen har noen lavterskeltilbud hvor du kan lufte ut bekymringene dine. Her i Bergen er det bl.a. et kontor tilknyttet NAV som heter Psykisk helse hvor man kan få snakket med en sykepleier. Kanskje via dem kan du få støtte og hjelp til å sende ny henvisning om nødvendig.

Ønsker deg alt godt!
Til forsiden