Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Utenfor

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Utenfor

april 16 2017 - 23:27
Hei.

Jeg vet ikke om dette passer inn under "deprimert", for jeg vet ikke om jeg egentlig er det. Samboeren min sier nemlig at man må få fastslått diagnose av lege som deprimert for å kunne kalle seg det.

Problemet mitt er.. mange små. Jeg føler at jeg ikke passer inn noe sted. Jeg har en familie som egentlig er super, men jeg er ganske ung i forhold til resten og føler at mine eldre søsken ser ned på meg om jeg sier min mening. Jeg føler meg egentlig ganske reflektert og blir respektert av andre når jeg sier det jeg mener, men det er som om familien min bare tenker at jeg er den lille etterpåkladden som ikke har erfart noe enda. Jeg er snart 23 og er ferdig med bachelor til våren, men lurer på når jeg skal bli verdig deres respekt. Jeg har en bror som sliter mentalt, og ikke frekt ment-men alt fokus i familien ligger på han. Det unner jeg ham, men jeg føler at ingen i familien vet hvem jeg er. I dag satt jeg å rørte isen min sammen, og mitt søskenbarn spør hva jeg gjør. Dette har jeg gjort hele livet, men familien min sier: hun gjør som søsteren, søsteren gjør alltid det. "Ja, tenker jeg. Det har de lagt merke til. Men ikke at jeg gjør det samme, og alltid har gjort det".. altså jeg vet at det er en liten bagatell. Men jeg føler at ingen i familien vet hva som er typisk meg. De spør meg aldri om ting i mitt liv, og jeg føler at de ikke kjenner meg. Jeg føler meg heller ikke velkommen hjemme. Her om dagen spurte min mor om jeg ble til middag. Jeg sa ja. Hun svarte "Ok, men da får du dekke bordet". Jeg følte meg på ingen måte velkommen, men jeg tror dette bare er noe som skjer i hodet mitt. Jeg tror ikke at de føler det sånn. En annen ting er at jeg de siste to årene har lagt på meg rundt 20kg. Fra å være normalvektig til å bli overvektig. Det får jeg høre hver gang jeg kommer hjem på besøk. Jeg får sikkert 10 tips om hvordan jeg bør spise hver gang jeg er hjemme. Det er så utrolig slitsomt. For kort tid siden sa for eksempel faren min at "jeg kunne jo bare spise knekkebrød uten pålegg hele dagen. Da kunne jeg jo umulig gå opp i vekt". Jeg føler altså at hver gang jeg kommer "hjem", hører jeg ikke hjemme der.

Jeg bor sammen med samboeren min. Men han sliter med depresjon selv. Han drikker nesten hver dag og er alltid hjemme. Jeg føler at jeg bare gjør ting verre for ham, at han kanskje hadde klart å slutte hvis jeg ikke var der og trøstet ham. Jeg får aldri være alene i leiligheten, og når vi krangler har jeg ingen plass å gå. Jeg har ingen plass jeg bare kan være alene, uten å bli forstyrret. Vennene mine bor langt borte og jeg vil ikke fortelle om våre problemer. Jeg vil heller ikke dra til foreldrene mine. Hvis jeg snakker med samboeren min føler jeg bare at hans problemer er mye verre. Jeg føler at jeg aldri har passet inn, selv om jeg alltid har hatt venner. Ingen vet at jeg tenker på sånne ting, jeg er en utrolig positiv person på utsiden. Men inni meg tenker jeg at jeg er til bry for alle rundt meg. Hvis noen spør hvordan det går eller hva jeg driver med, føler jeg at de gjør det kun fordi de føler de må. Jeg vet at dette ligger på meg. At jeg er heldig som har folk rundt meg, men ikke klarer å sette pris på det. Jeg føler at alle i livet mitt kun er det fordi det passer seg sånn, ikke fordi de vil. Mens jeg skriver dette tenker jeg at jeg kun skriver om småting som ikke er noe å bry seg om. At ingen kommer til å gidde å lese alt dette, og at det jeg skriver ikke betyr noe. Jeg mistet jobben min for en stund siden på grunn av noe jeg gjorde, og etter det har jeg følt meg helt verdiløs. Jeg studerer, men har ingen motivasjon til å fortsette. Jeg føler at livet mitt er så kunstig. Bra på utsiden og ødelagt inni. Men enda verre er det at jeg ikke har noe mer grunn enn andre til å føle det slik. Kanskje alle føler det sånn. Men det klarer ikke egoistiske meg å se for meg akkurat nå.
Avatar

Re: Utenfor

april 17 2017 - 01:09
Den utløsende årsaken til at du føler deg deprimert nå er nok ditt forhold til samboeren din. Underliggende årsak er ditt forhold til familien din.

Vi har jo alle roller i en familie, vi er søsken, mødre, fedre, kone, mann osv. I ulik grad misunner vi jo de andre i familien, tenker at de har det lettere, blir hørt/sett osv. Men når alt kommer til alt er det ulemper med alle rollene.

Far må klippe plen, mor må vaske opp, storebror må passe lillesøster osv. Jeg tror rollene våre fortsetter et stykke inn i livet, men de viskes mer og mer ut jo eldre du blir. En dag blir du selv foreldre, kanskje dør en av familiemedlemmene dine osv. Da savner du plutselig den rollen du hadde, tiden da du var minst i flokken.

Vil du bli kvitt depresjonen er råde mitt å gjøre noe med det du kan gjøre noe med. Du kan ikke endre hvordan familien din behandler deg, men du kan gå i fra en samboer som drikker hver dag og gir deg ingen privatliv. Du kan få deg en ny jobb og forsørge deg selv. Du kan ta så godt vare på deg selv som mulig og være glad for den familien du har(mange har ingen familie i det hele tatt).

Start med å gå til en psykolog, snakk med denne om hvordan du føler deg oversett av familien. Få ut de tankene du brenner inne med, så føler du deg nok mye bedre. Dere kan gå i parterapi, hvis du tror forholde kan reddes.

Det er et tøft valg å gå i fra en partner, derfor finner vi ofte andre grunner til at vi føler oss deprimerte.

Hva tror du selv, er det noe i det jeg skriver?
Til forsiden