Hei

Jeg har sliten i en del år nå med depresjon, angst, mistet mye selvtillit og blitt avsosial med årene, også føre korona. Jeg er ganske sliten og lei fordi det tar aldri slutt, jeg går fra det ene til det andre med angsten, vanlige ting i liver gjør med nervøs og redd. Har begynt å tenke på tanken om å ta mitt eget liv, selv om jeg syns det er ekkelt så er det nesten det eneste som får meg ut av tankene og får meg litt til å slappe av. Jeg mister også veldig fokus på familien min og de rundt meg fordi jeg ikke orker mer snart.

Min samboer har også nevnt at hun er usikker på hvor lenge hun orker å ha det sånn her når jeg blir apatisk, redd eller noe annet tilfelle som ødelegger dagen våres. Jeg vet ihvertfall at det vil være veldig lett for meg hvis hun skulle reise, da er på en måte valget allerede tatt så da tror jeg det vil være helt greit.

Vondt å lese hvordan du har det.
Om du ikke allerede har fått hjelp, så er det viktig at du kommer i kontakt med fastlegen din umiddelbart.
Sikkert en befriende tanke at døden er løsningen, men det er så mye å leve for. Angst er tungt å leve med. Tung for deg selv og tungt for de du har rundt deg. Om man ikke har hatt angst selv, så er det veldig vanskelig for de rundt deg å forstå hva du går igjennom. Angst handler ofte om at man har mistet kursen i livet, det er kroppen sin måte og si at nå er det på tide å gjøre noen viktige endringer . Jeg kjenner ikke deg, men jeg vet at de fleste blir kvitt angsten eller lærer seg å leve fint med den. Det er sikker medikamenter man kan få også, slik at det blir enklere for deg å komme igjennom dagene. Tror din samboer og resten av familien din ville satt stor pris på om du oppsøkte hjelp. Angst er som sagt ikke verdens undergang - det er en oppfordring om å skru på kompasspilen. Sender deg noen positive tanker og ønsker deg lykke til:)

Den siste setningen din bekymrer meg litt. Korrekt meg hvis jeg misforstår, men det jeg leser ut av det er at det er din samboer som avgjør hvorvidt du skal bli i livet eller ei. Du legger et enormt press på henne, og det er overhode ikke rettferdig. Du sier at du er såpass dårlig at du ikke får ting til å fungere, og mister fokus på familien. Samtidig skriver du at hvis hun går fra deg så har du ingen grunn til å leve mer. At hun på et vis tar valget for deg. Det er ikke rettferdig ovenfor henne. Det er kun du som har ansvar for ditt liv. Du er et eget individ, akkurat på samme måte som hun har ansvar for sitt liv.

Får du profesjonell hjelp? Er de klar over disse tankene du går med? Hvis ikke foreslår jeg at du forteller de hvor mye du sliter.

Hang in there! Det er håp! Gå til legen og få hjelp. Du er sterk og du klarer dette. Kom deg ut av huset og begynn å trene om du kan. Prøv tankefeltterapi det hjelper mot angst og depresjon. Dette går over. Klem!