Hei. Her tømmer jeg tankene mine litt. Kult om noen kjenner seg igjen og relaterer da.

Jeg er mann i tidlig 20 årene som for 3 år siden ble ufrivillig pappa til en gutt, etter å ha datet en jente i 1-2 måneder. Under tiden vi datet skjønte jeg at forholdet ikke ville fungere og til hennes sorg dumpet jeg henne.
Ca 3 måneder senere fikk jeg en melding en kveld. Kort fortalt skrev hun at hun var gravid. Vi snakket senere på telefonen og hun fortalte at abort var uaktuelt da hun var for langt på vei når hun fant det ut. Hun hadde uansett forsonet seg med tanken på å bli mor og ga nå meg beskjeden om at jeg skulle bli far. Jeg kunne ikke tro det jeg hørte. Hvordan kunne dette skje meg? Verden min raste rundt meg og jeg var flere ganger nær å stikke av. Rømme fra familie, venner, ansvar. Ikke visste jeg hvor, men jeg ville vekk, men jeg kunne ikke. Jeg skulle I forsvaret om noen måneder, noe jeg selvsagt ikke kunne stikke fra. Selvmordstankene var mange på denne tiden.
Jeg var akkurat ferdig med rekrutten da ungen kom. Jeg hadde hele tjenesten min i forsvaret foran meg, og minimalt med permisjoner, som gjorde at jeg hadde minimal kontakt med moren og gutten.
Etter endt tjeneste ble samværet med gutten etterhvert annenhver helg. Jeg hadde, og har fortsatt, mange ganger hatt lyst til å si at jeg ikke orker fordi jeg har så lite lyst, men den dårlige samvittigheten tærer inni meg om jeg gjør det.
Jeg har adhd som gjør at motivasjonen min er ganske dårlig, sånn generelt, og jeg blir så ekstremt sliten av alle disse småbarns tingene man må gjøre, og jeg hater livssituasjonen min. Hver gang noe blir tøft for meg og jeg blir sliten kommer selvmordstankene. Aldri så veldig seriøst, som at jeg faktisk skulle gjort det, men bare tankene om det. Det føles så deilig og befriende å tenke på det . Husk; tanker, ikke planer.
Jeg er jo glad i gutten, men jeg vet at min lave energi og giddalaushet gjør at jeg ikke er like aktiv som andre foreldre. Jeg har tross alt adhd, som jeg får medisiner for, men de hjelper ikke mot psyken min, bare den fysiske energien. Jeg går med mye dårlig samvittighet rundt guttungen..
Jeg har røkt cannabis siden jeg var rundt 17, og etter endt tjeneste i forsvaret begynte jeg å røyke ca hver dag, på kveldstid noen timer før jeg legger meg. Ikke spesielt mye, men litt bare for å roe meg ned litt og få tankene i mer positive baner. Fjerne den dårlige samvittigheten. Takk gud for den planta der... Den bedrer livet mitt og hodet mitt ekstremt mye, ikke bare der og da, men generelt også. Selvmedisinering er ordet her. Ikke rusmisbruk. Har aldri røykt i helgene jeg har hatt guttungen da, av juridiske årsaker. Farligste med det rusmiddelen

Noen som kjenner seg igjen i å bli ufrivillig pappa og slite med ettervirkningene av det? Eller å bekjempe depresjon og angst med cannabis?

Jeg ville bare fortelle deg du er ung nå og det høres mye ansvar ut med barn du ikke var forberedt på men tenker det viktigste er kjærlighet.det å vise kjærlighet for ungen finne på ting med ungen.du har ikke det dagligdagse ansvaret for ungen derfor må du rett og slett ofre deg selv med ADHD og en dag når du blir eldre kommer du til å sette pris på det.det verste er fedre som stikker av unna ansvaret.det et barn trenger av deg er kjærlighet og omsorg.å bli ufrivillig pappa skal du ikke se på ettervirkninger men noe verdifullt som alltid er glad i deg uansett hva.du må ikke tenke på at du gjør en dårlig jobb barnet kommer uansett til å være glad i deg at du i livet til gutten.Annenhver helg er ikke så stort ansvar da den jenta har hovedansvaret.

Jeg har vært Gardist.
Har ADHD, uten medisin.
Blei pappa som 19 åring.
Jeg er i dag 34.
Hvis du ikke tror meg er det greit.
Men jeg vet akkurat hva du snakker om.
Tro meg.
Men det blir bedre og bedre.
Noe du sikkert allerede har merket nå.
Hvis du fortsatt er her.
Du er deg, alltid
Og du kan ikke dø av det.
Du betyr mye for noen,
Husk på det.
Selvom det virker meningsløst.
Og kjipt.
Men "Bak hver gråeste sky -
- Finnes den fineste sol"
Så bare ta hver dag av gangen,
En dag om gangen.
Det gjør jeg.

Kjenner meg også igjen i deg. Godt å vite at man ikke er den eneste som havnet i en sånn situasjon.
Synes også det hjalp å lese svarene. De lindrer.
Jeg ble også ufrivillig far. Ført til stor angst og en sterk trang til å flykte fra ansvaret. Men jeg prøver alt jeg kan å ikke flykte.
Det er veldig godt å høre at det kommer til å bli bedre med tiden. Det tror jeg jo egentlig på selv også. Hele livet har jeg prøvd å flykte fra det vanskelige. Denne gangen skal jeg prøve noe annet ved hjelp av terapi, litteraturen, dette forumet og lindrende musikk :)

Ufrivillig pappa? Men du var vel stor nok til å forstå hvorfor man har sex? Med én gang du frivillig velger å ha sex - prevensjon eller ei - samtykker man til å få barn. Hver. Eneste. Gang.

Hvis man ikke samtykker til det må man aldri ha sex. Noensinne. Ok?

Du fokuserer veldig mye på deg selv, åpenbart ekstremt umoden, men ta det rolig! Når du bikker 25 år kommer du til å oppleve at du modner. Da er hjernen din ganske ferdig utviklet og du vil forstå mer på en bedre måte mest sannsynlig.

I mellomtiden får du "fake it till you make it", klistre på et smil og gjør det til din viktigste livsoppgave å gjøre alt du kan for å være den beste pappaen du kan være for din sønn. Han har ingen annen pappa, kun deg. Han trenger DEG og du har det i deg å gi ham det han trenger. Det kommer til å bli bedre.

Merkelig å bruke det ordet.Det er jo ingen som har tvunget dere til noe.Dette er konsekvenser dere må ta.Slik er livet.Det er disse barna som har det verst.Er du gammel nok og ingen tvinger deg til Noe da må du tåle konsekvenser el holde seg unna.

Synes det var litt krasse og dømmende kommentarer på slutten her. Tror ikke det er pekefinger og domstolen disse karene trenger. De trenger å bli sett, hørt og forstått. De er kommet i en situasjon som ikke var planlagt. Det kan være veldig krevende for dem det gjelder.
Disse mennene har kanskje aldri lært hva det vil si å ha gode rollemodeller og hva det vil si å være en god far. Da blir det mye tyngre og det føles som en uoppnåelig oppgave å komme seg igjennom. Det blir litt som å stå ned svartløypa hvis du aldri har stått på ski før og ingen har vist deg hvordan det gjøres. Det blir svært krevende og strevsomt.
Å være intim med et annet menneske og bli sett og bekreftet er ett grunnleggende menneskelig behov. Skal man si fra seg dette hvis man ikke ønsker barn. Skal man fortsette å straffe seg selv pga dårlig oppvekstvilkår. Det synes jeg ikke er riktig. Det er ikke alle som er intime med formål om å lage barn, heller ikke kvinner vil jeg tro. Og det finnes jo faktisk også de som blir lurt eller feilinformert om prevensjon eller uhell fra begges side. Og da synes jeg ordet "ufrivillig" kan være passende. Og makten til å ta den siste beslutningen ligger da ikke hos disse mennene. De må leve med beslutningen kvinnen tar. Jeg har ikke noen gode råd annet enn å ønske dere alt best og lykke til med situasjonen. Tror det blir bedre etter hvert.