Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Uføretrygd og savn etter det livet man hadde

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Uføretrygd og savn etter det livet man hadde

aug 7 2021 - 21:31
Sliter nok litt mer enn det jeg vil innrømme etter at jeg ble uføretrygdet. Jeg kjempet i så mange år med å holde meg i jobben, men symptomene dukket opp igjen. Fysisk er det ingenting i veien med meg, det er hodet som ødelegger.

På veien har jeg mistet gode venner, kjæreste og jobben som jeg elsket. Har gjemt meg bort og unngått folk, for det å måtte innrømme at jeg er uføretrygdet blir rett og slett for mye for meg.

Har prøvd å holde meg aktiv, bedrive hobbyer osv, men det jeg føler mest for er å låse døra og ligge i senga. Tenker at jeg burde nok snakket med noen igjen, men vet ikke om jeg kan ta meg råd til psykolog. DPS har jeg prøvd, men kommer til stengt dør, det er ikke mer de kan gjøre for meg - noe jeg har full forståelse for.

Jeg liker ikke det mennesket jeg er blitt. Savner den jeg var når jeg var i jobb og hadde gode folk rundt meg. Da var jeg et arbeidsjern og en man kunne regne med, og jeg hadde så godt av det. Savner rutinene, det å stå opp om tidlig og gå i seng sliten men fornøyd etter en lang arbeidsdag. Alle menneskene man traff, og alle mulighetene man fikk. Nå er alt helt stille.

Nå er jeg bare en skygge av den jeg var. Bare det å få kommet seg på butikken er en kamp. Ofte taper jeg den kampen, og må vente til neste dag for å se om det går noe bedre da. Har ingenting å se frem til, ingenting å glede meg over.

På natten drømmer jeg ofte om livet mitt før jeg ble uføretrygdet. Realistiske drømmer hvor jeg i noen sekunder etter at jeg har våknet, faktisk tror at nå skal jeg på jobb. Hvorpå jeg etterhvert skjønner at nei, jeg skal jo ingen steder. Jeg blir veldig tynget av det, og gråter ofte.

Livet mitt nå består av 90% mørke dager, hvor jeg er veldig tungsinnet. Livet utenfor arbeidslivet er ikke verdt noen ting for meg, jeg får det bare ikke til og jeg blir aldri vant til det. Føler meg gitt opp, at ingen har bruk for meg. Jeg har det ikke noe bra.
Avatar

Hei

aug 7 2021 - 22:00
Trist å lese❤️ Er i samme situasjon men fant en åpning i et galleri drevet av nav med tilpassede arbeidsoppgaver. Det ga livet mening i 2 år men så ødela det dårlige selvbildet for meg og selvtilliten forsvant. Etter depresjonen håper jeg å komme tilbake igjen. Det finnes flere bla fontenehuset og andre aktivitetshus du kan få brukt deg selv i ditt eget tempo. Kan det være noe? MB utdanning, medarbeider med brukererfaring er et 1 årig utdannelse der du kan bruke dine egne erfaringer for å hjelpe andre, er en annen mulighet. Høres ut som du har drivkraft i deg til å finne frem til et tilbud som passer deg! Håper jeg kanskje har vekt litt nyskjerrighet i deg og jeg ønsker deg alt hell og lykne❤️
Avatar

Tusen takk for svar

aug 8 2021 - 10:22
Har tenkt litt på fontenehuset ja, at det kanskje kunne vært en god start for meg. Du nevner at dårlig selvtillit ødela for deg mens du var i gang med noe som var positivt for deg, det er vel dette jeg også er redd for. Jeg vet ikke hvor bra jeg hadde taklet nok et nederlag på dette tidspunktet her, hvor jeg ser at "ikke engang dette får jeg til lenger".

Håper du får det litt lettere snart, og at depresjonen din slipper litt taket ❤
Til forsiden