Heisann..
Etter et strevsomt år følelsesmessig så har jeg nå de siste mnd stått på siden av meg selv og sett og kjent at nå kommer reaksjonen av det hele. Prøvd alle mine verktøy for å stanse det. Først begynte det med angst, så mye generell angst for det minste lille ting og en veldig stor uro i all våkentilstand også klaska det til med depresjon. Og den er nå ganske heftig.

Jeg kjenner nå veldig veldig liten glede over noe som helst. Det er vanskelig å prøve slappe av på kveldene fordi det ikke er noe for meg å se på eller okkupere meg med lenger fordi det gir meg sjeldent noenting. Jeg bare er. Som et skall.
Dette er ikke meg. Og dette er ikke å leve.

Jeg ble satt på Quetiapin for tankekjør tidligere i uka, den hjelper vel noe i et par timer men så er det på'n igjen. Ikke tatt idag. Vært lite uro, litt angst men det er fordi jeg måtte ut av huset. Igår satt overlegen på DPS meg på remeron, jeg går og på cipralex fra før og imorges er det første gang på ukesvis jeg sov lenge og ikke bråkvåkna med angsttanker kl 7.
Det var en god følelse noen timer.. Men nå er jeg følelsesmessig fullstendig flat.

Jeg veit ikke hvor jeg skal med dette innlegget, men.. Er det noen andre som har slitt med en heftig depresjon der det omtrent kjennes som ting er ukjent, uvirkelig noen ganger? Man får sjelden slappet av?
Noen med god erfaring med remeron og kjente tidlig noe som helst virkning?

Og hvor lenge gikk du slik.. Der det meste (99%) er.. Mørkt.

*Føler meg fortapt.

Jeg er kronisk deprimert og har med tiden lært meg å leve med det.

Hva gjelder det du spør om så har jeg opplevd det en gang i forbindelse med medisinering. Det gjaldt en av de medisinene du ramser opp. Hos meg var det som en bryter som gikk av. Kjenner meg veldig godt igjen i beskrivelsen din å stå på siden av meg selv. En uvirkelighetsfølelse. Slet også med mye angst og uro og begynte å innbille meg at jeg ikke fortjente å være her. At jeg var her på overtid og at jeg måtte forsvinne. Alt var grått, ikke engang samvær med barn muntret meg opp. Matlyst forsvant, sexlyst. Alt lystbetont bleknet. Det var egentlig bare flaks at jeg ikke fant på noe dumt. En skummel opplevelse som jeg ikke unner noen.

I ettertid ser jeg og vet jeg at det var medisineringen som fikk meg til å bli sånn. Var vel snakk om et halvt års tid før jeg smått om senn begynte å bli bedre.

Hei,

Som en som har strevd, og tidvis strever med depresjon føler jeg med deg. Da jeg hadde en tung, men heldigvis forbigående depresjon var den verste tiden i livet mitt. Jeg følte meg livredd, ute av kontroll og hjelpeløs. Jeg kjenner igjen dette med at ingenting betydde noe. Jeg fikk også utskrevet Remeron og Cipralex. For min del fungerte Cipralex bedre da jeg var helt zombie da jeg gikk på Remeron.

For å gå over til det positive. Med knallhard og målrettet jobbing går det over. Ta de små seierne hver dag. Du sto opp av senga, gratulerer! Du lagde deg mat, gratulerer! Du gikk ut av leiligheten, gratulerer! Jeg husker at jeg på det verste fikk en konkret dagsplan fra psykologen min. Dette handlet om små ting som mat, hygiene, og ta kontakt med noen. Dette hjalp meg. Hun ringte også for å høre hvordan det gikk med meg. Har du familie og venner som du har kontakt med?

Du må forsøke å tvinge deg ut av konfortsonen og gjøre noe selvom du ikke har lyst. Dersom du bare isolerer deg med tankene dine blir det være. Det kan være direkte farlig.

Gradvis kom våren, jeg fikk kommet meg ut i sola, tok kontakt med venner. Jeg var sosial selvom jeg hadde mest lyst til å lukke meg inne i et mørkt rom med gardinene trekt for. Etterhvert fungerte jeg i jobb med gradvis sykmelding og fikk bygget meg opp. Det situasjonsbetingede depresjonen jeg hadde tok vel litt i underkant av et halvt år å komme meg over.

Flott at du tar kontakt her. Det er bare å skrive om du lurer på noe.

Lykke til! Dette klarer du! Vi heier på deg.

Har prøvd det meste (faktisk alt, tror jeg) av antidepressiva de siste 10-15 årene og ingenting har fungert. Noen medikamenter har hatt virkning en kort periode (wellbutrin og cipralex), men ikke lenge nok til at det gjorde en forskjell for meg. For ikke så lenge siden prøvde jeg venlafaxin, som faktisk hadde umiddelbar(!) effekt, men jeg kan ikke si om det skyldes placebo (jeg hadde et sterkt ønske om at den skulle fungere) eller medisinens faktiske virkning. Dessverre fikk jeg uutholdelige bivirkninger, hadde det ikke vært for det hadde jeg nok fortsatt stått på den. Ble seponert etter bare noen dager.

Depresjon er en lykketyv. Den stjeler så mangt fra deg. Gleden du føler, omsorgen du har for deg selv, håpet du har for fremtiden, aksepten du har for fortiden. Den tar ifra oss så jævla mye. Vi er mange som står i det dag ut dag inn, og det er flere enn du tror. De smilende ansiktene du ser på jobben eller i butikken, smiler kanskje ikke like mye når de er hjemme. Det er ganske vanlig å slite med tankene og følelsene du har, så du er absolutt ikke alene. Det er kanskje ikke en trøst i det, men det er litt godt å vite at man ikke er alene.

Det er lett å bli passiv når man er deprimert. Og det med god grunn! Tankene blir fullstendig mørklagt, man ser ikke noen vits i å prøve mer, man ser ikke noe håp, man vet ikke hva man skal gjøre. Man kjemper en ganske hard kamp i sitt eget hode, og det føles så rart, for den er så ekte og intens for deg selv - men andre ser den ikke. Det første jeg vil foreslå er terapi. Siden du har fått utskrevet medisin hos overlegen på DPS, så regner jeg med at du også går til psykolog der? I så tilfelle er det en god start. Det andre jeg vil foreslå er at du tar vare på deg selv. Vær raus mot deg selv, og gi deg selv omsorg. Fortsett å dusje, fortsett å pusse tennene, hold deg i fysisk aktivitet og gjør ting som er bra for deg - til tross for hvor meningsløst og dritt det føles. Det er bedre å gjøre "noe" og ha det dritt, enn det er å ikke gjøre noe og ha det dritt.

Før du ble deprimert hadde du sikkert en hobby eller to som du var glad i. Eller noen interesser som ga deg glede. Fortsett med disse tingene. Alle monner drar, å gjøre litt er bedre enn ingenting. Om du ikke klarer det er det også helt greit. Det viktigste er at du klarer å stå i det og opprettholde en viss funksjon i hverdagen, samt egenomsorg. Det er også viktig at du ikke fortaper deg selv i de negative tankene fullstendig. Å avlede seg selv og flytte fokuset over på noe annet høres lettere ut enn det er gjort, men det må gjøres. Om ikke blir du fullstendig begravd av håpløshet. Og det krever mye, mye øving.

Anerkjenn de små tingene du gjør, som i depresjonens vrede faktisk er veldig store ting. Som å spise et måltid og pusse tennene. For mange en helt hverdagslig ting, men for oss som sliter er det stort og krevende. Hold ut, jobb når du kan og prøv å hold motet oppe. Depresjonen er en drittsekk som jeg kunne slått i hjel med bare nevene om det var et levende vesen foran meg. Prøv å kjemp imot hva enn slags piss det er det besudler livet ditt med.