Jeg er ei dame i 30-åra, har 3 barn og er i et godt ekteskap. Har en høy utdannelse og en jobb jeg trives i. Alikevell har jeg hatt et liv med mye utfordringer. Det har vært traumer, og jeg har hatt diagnosene posttraumaris stressyndrom, og tilbakevendene depressive episoder. Gikk i terapi i flere år og kom meg vidre. Men nå føler jeg der slik, at det skjer for mye negativt med gjevne mellomrom, og jeg lurer på hvor lenge jeg klarer å leve i frykt for at det skal skje igjen. For det skjer alltid igjen. Ting jeg ikke alltid har kontroll over.

Jeg har gode perioder der jeg er meg selv og kjenner på glede og lykke. Men frykten er alltid der, for når kommer det neste, og hvor alvorlig er det denne gangen? Og ikke minst frykten for om jeg klarer å komme meg gjennom en gang til? I det siste takler jeg disse problemene dårligere, ved att jeg vender meg inn inn meg selv. Det er utrolig vankelig å holde oppe «fasaden» på jobb å blant andre mennesker.

I barna finner jeg my glede, men også mye bekymring naturligvis. Min ektefelle vil hjelpe men jeg klarer ikke å ta i mot støtten som før.
Når det er på det værste gråter jeg hvert ledige sekund av dagen når jeg er alene. Jeg er alltid redd. Tankene er overveldene. Tanker om det som har skjedd, hva kan jeg gjøre, hvordan blir fremtiden. Klarer jeg å komme meg gjennom en gang til? Katastrofetanker er det mye av. Selvkritikk også. Får lite energi og strever med å holde hodet over vann. Jeg tvinger meg selv på jobb men går da men stor klump i magen, å kjenner på misunnelse mot alle andre som ser ut som de har det så mye bedre der å da. Det blir en ensomhet i det og. Kunne skrevet mye mer men et sted må jeg gi meg. Er det noen som har det sånn, og kan det være at jeg har depressive episoder? Det føles som jeg er i et mørkt hull og alt er et ork.

Hei

Kjenner meg veldig godt igjen selv i mye av det du beskriver, selv har jeg diagnosen PTSD og unipolar lidelse (tilbakevendende depressiv lidelse). Ptsd har jeg jobbet meg gjennom sammen med psykolog og nå påvirker det meg minimalt. For meg er det tyngre å jobbe med depresjon, det er slitsomt å hente tiden jobbe med seg selv for å holde hodet over vannet for å prøve at nedturene ikke blir så dype og lange. Er også gift og har to barn. Har du hjelpt til å jobbe deg gjennom de dype periodene og til å jobbe med forebygging?