Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Trodde livet var på stell

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Trodde livet var på stell

aug 23 2020 - 20:03
Mange måneder er gått siden min samboer forlot meg. Jeg trodde tiden skulle lege alle sår, men hvor mye tid skal gå?

Vi begynte å møte hverandre og hun trekker seg tilbake etter noen dager og forklarer for meg at det er henne som blir forvirret - hva med meg? jeg elsker henne men det virker ikke som hun skjønner det.
Søvn? nei det finnes ikke lenger - sofaen er blitt min venn om natten, jeg orker ikke å legge meg i sengen, selve rommet føles som det forsøker å kvele meg når jeg går inn for å sove og ender med å ligge på sofaen igjen. 3 timer så er jeg lys våken. Tankene går hele tiden på hva som skal skje videre, er det beste at jeg kanskje ikke var her?

Ut av det blå kan jeg starte og sitte og gråte i timesvis. Har alltid hørt at menn skal ikke gråte, men jeg merker det gør meg litt mer fri.
I morgen banker hverdagen på og jeg må forsøke så godt jeg kan å være på jobben og passe den. jeg teller timene til jeg kan komme hjem og sitte for meg selv med gardinene trukket for og vente på mørket kommer tilbake utenfor.

gå turer sier de, ja det gjør jeg hver dag, men jeg kan ikke vente med å komme hjem så jeg igjen kan dyrke min egen ensomhet. Ringer telefonen vet jeg at jeg igjen skal høre spørsmål som trekker alt opp igjen.

Min x og jeg har skrevet sammen hele tiden, men nå trekker hun seg enda lenger vekk, hun sier hun ser en fremtid for oss, men jeg sliter med å sitte og vente og ikke vite når jeg igjen kan se henne.

Ensomheten og mørket virker som er de eneste vennene jeg har, og jeg føler det er de eneste som forstår meg.
så nå nærmer natten seg, sofaen kaller, for sengen den kommer jeg ikke til å sove i.
Noen dager håper jeg på å sovne og ikke våkne igjen, ikke fordi jeg ønsker å dø, men vile bare forsvinne fra det hele...
Til forsiden