Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Tristhet

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Tristhet

feb 5 2017 - 00:38
Hver fredag når jeg går hjem fra jobben opplever jeg ekstrem tristhet. Jeg vet ikke hvorfor, for det er ikke sånn at jeg liker jobben min så veldig godt at jeg skulle bli trist av å ikke være der. Men jeg antar at i ukedagene er jeg opptatt av jobben og at tristheten på en måte holdes på avstand. Men når helgen kommer, så får jeg tid til å kjenne etter! Jeg føler meg så giddesløs, og vil ikke finne på noen ting. Sitter bare å stirrer i veggen. Selv om jeg har lyst til å dra hjem til foreldrene mine, så gjør jeg ikke det, da det samtidig føles som om jeg ikke har lyst. Vet det høres paradoksalt ut, men jeg kan ikke forklare det på noen bedre måte! Er så lei av å ha det sånn!
Avatar

Re: Tristhet

feb 5 2017 - 16:21
Hei!
Hvilke tanker er det som innhenter deg når du får tid til å kjenne etter da? Jeg kjenner meg litt igjen i det du forteller, ofte har jeg det bedre når jeg har ting som distraherer og tar bort fokuset fra det som ellers plager meg. Det frister å gi råd om å finne på noe du liker i helgene, men jeg føler det blir litt som å behandle symptomene, istedenfor "lidelsen". Slik jeg ser det vil man da være avhengig av å alltid ha en distraksjon for å ha det bra. Optimalt sett bør man komme til bunns i hva som utløser tristheten og jobbe videre med dette, slik at man kan være lykkelig og trygg med seg selv også når stillheten er der.
Avatar

Svar: Hjortelort

feb 5 2017 - 23:33
Hei.
Det er vanskelig å si akkurat hva tristheten kommer av, men det kan tenkes at det er fordi jeg føler meg stuck i livet og jeg kjenner meg så alene. Vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg videre, og jeg sliter med å finne svar på hva meningen med livet er! Jeg er også deppa fordi alt har gått ad undas det siste halvåret, og jeg hadde lovet meg selv å aldri miste meg selv slik igjen!
Avatar

Re: Tristhet

feb 6 2017 - 13:19
Det er en vanskelig ting å love seg, er det ikke? Vi kan vanskelig styre hvordan vi reagerer på verden til enhver tid, eller hvordan den behandler oss, for den saks skyld. Er det ikke bedre å akseptere hvordan du føler og la deg føle, slik at du godtar deg selv fremfor at det blir en skuffelse, eller at du prøver å undertrykke noe som naturlig nok vil dukke opp i løpet av livet?

Hva er det som har gått skeis det siste året? Kan du tenke noen løsninger på hva som ville gjøre deg lykkeligere? Har du noe som virkelig har gjort deg glad eller funnet trøst i tidligere? Hva ønsker du deg som du mangler nå?
Kanskje er dette nye muligheter for deg, selv om det er vondt og vanskelig nå?
Jeg synes det ville være lurt å ta den turen til foreldrene dine, selv om du ikke har lyst. Vi er flinke til å forhåndsdømme situasjoner og mennesker, fortelle oss selv at noe bare blir kjedelig, vondt, poengløst osv. Det gjør det vanskelig å få forandring på mønstre som trenger å brytes.
Kanskje et mål kan være å være med familien din og fortelle at ting er vanskelig for deg nå? Familien er der for å støtte, og de vil at du skal ha det bra, er det ikke sånn? Statistisk sett vil noen andre i familien din også ha opplevd det samme, kanskje ved å være åpen finner du nærere relasjoner til dem eller kanskje hjelper du andre ved å vise at dere kan stille opp, lytter, forstår, trøster hverandre. Dele erfaringer.
Kanskje de vet hva du trenger for å komme deg videre, når du ikke selv vet det engang? De har jo kjent deg hele livet?
Avatar

Svar: Hjortelort

feb 7 2017 - 22:15
Si meg, er du psykolog? Du spør ihvertfall gode spørsmål,som min egen psykolog ikke engang spør, og du gir meg virkelig noe å tenke på:) Har ikke svar på alt da!

Ja, det er vanskelig å love seg noe. Men jeg lovet meg selv det, fordi jeg ikke hadde tro på at jeg ville komme igjennom det med livet i behold, dersom det skulle bli så ille igjen! Jeg har flere ganger tenkt at jeg må akseptere hva jeg føler og hvem jeg er. Har på mange måter lært meg selv å like, og har gjennom mine problemer fått verdier jeg verdsetter. Det jeg derimot har vanskelig for å akseptere er fortiden min, og det som fikk meg til å miste fotfestet i utgangspunktet! Jeg holder igjen fordi jeg er redd for å ikke ha noe å skylde på,dersom jeg aksepterer fortiden og om jeg siden mislykkes. Men jeg innser på samme tid at det holder meg tilbake!

Jeg måtte bytte medisin for ca et halvt år siden, da jeg hadde mange ekle bivirkninger av den jeg gikk på, selv om den funket godt på angsten og holdt meg forholdsvis nummen på følelsessiden. Jeg tålte rett og slett ikke å slutte på den. Nå mestrer jeg ikke jobben like godt og jeg mistrives sterkt. Og det er så dumt siden jobben er alt jeg har og det eneste jeg brukte å finne mestring i. Har lyst på ny utdannelse og jobb, men har vanskelig for å finne ut av hva jeg ønsker å gjøre i fremtiden, og jeg er også veldig flink til å se begrensninger overalt. Bestemmer meg for en ting i et øyeblikk, og blir usikker i det neste. Skulle bare ønske jeg hadde noe jeg brant skikkelig for og kunne bygget på videre.
Når det kommer til familien min vet jeg at de har det tungt pga hvordan jeg har det, og spesielt fordi de trodde jeg hadde kommet meg videre! Har vært mye mer åpen med dem i det siste, men jeg tror de begynner å bli lei! Jeg prøver derfor å ikke dele så mye, så jeg slipper å ha deres bekymringer på samvittigheten og slik at de ikke går helt lei av meg. Jeg merker at det hjelper på humøret å være sammen med dem, men bruker å bli veldig lei meg når jeg må dra derifra. Er ikke morsomt å komme hjem til tom og kald leilighet da, og jeg kjenner meg veldig alene!

Huff, ble mye syt på meg nå!


Avatar

Re: Tristhet

feb 9 2017 - 15:25
Ingen psykolog, nei. Men jeg har hatt problemer av varierende omfang gjennom 20 av mine 32 år. På grunn av det har jeg hatt en personlig interesse for å sette meg inn i sånne ting. Og man gjør seg jo egne tanker. Lærer av egne erfaringer.

Jeg liker at du skriver at du kan like deg selv og setter pris på det positive som har kommet ut av vanskelige ting i livet ditt. Jeg er overbevist om at man ikke utvikler seg godt som menneske uten å oppleve vonde følelser og nederlag. Man lærer å kjenne seg selv på et dypere plan, man merker hva man tåler og ikke. Lærer hvor man må plassere seg i forhold til alt i verden som krever av deg. Det er en nådeløst vanskelig kamp, men den er utrolig viktig å ta likevel. Og det vanskeligste er kanskje å tørre å kreve tilbake.
Tørre å ta plass, tørre å være seg selv. Unngå å redusere seg selv til å være hva man tror andre forventer og vil ha av deg.
Jeg synes du skal være stolt av deg selv. Hva enn som har skjedd i fortiden din - vær stolt over å ha kommet dit du er. Vær stolt av hva du har lært om deg selv - selv om det er "mørke" deler av deg selv, er det likefullt en del av deg. Det er bra å ha kontakt med den delen også! Den kan by på bunnløs fortvilelse og destruktive tanker, men er samtidig også kilde til en utrolig drivkraft, selvrealisering, utholdenhet, intimitet, empati og ømhet. Kunsten er å filtrere ut hva som er nyttig.
Du har overlevd tidligere. Du vil gjøre det nå også. Du VET jo nå at du kan klare det vanskelige. Du har sett at livet blir lettere. Livet vil alltid være motgang og medgang. Det er uforutsigbart, og alt kan snu når du minst venter det. Bare ikke gi opp. Du er sterk selv når du føler deg svak, for hver time, hver dag du er her beviser det.
Ikke la fortiden være en kjetting rundt føttene dine. Verdsett styrken du har fått fra all motgangen i livet. Det har gjort deg til et rikere menneske, selv om du er bevisst på det eller ei. Du har en forståelse som er verdifull for andre. Du er en ressurs der andre vender ryggen til i rådvillhet fordi de ikke har innsikt i psykiske utfordringer eller vonde emosjonelle kriser. Du vet hva som kan være til trøst og hjelp for andre i slike situasjoner. Tro meg, det er mangelvare. Du er utrolig - på grunn av dine egne vansker. Ikke skam deg over dem, ikke la dem spise deg opp, ikke bruk dem som unnskyldning. Det vonde og vanskelige har skjedd, sånn er det. Det er ikke mulig å forandre. Derfor er det lite hensiktsmessig å dvele ved dem. Aksepter dem, lær av dem, men la det høre til fortiden, og prøv isteden å skape en nåtid du kan være lykkelig i? Bruk resten av livet til å gjøre opp for de vonde tidene. Ta vare på deg selv og unn deg selv glede. Det fortjener du!

Jeg er nødt til å peke ut et par ting du skriver. Jobben er alt du har? Du skal få i oppgave av meg å ramse opp 5 positive ting utenom jobb, som du har i livet ditt :)
Det er klart vi får skylapper på når man er nedfor, men min jobb blir da å ta bort dine og få deg til å finne verdi i de andre tingene vi pleier å glemme.
Jeg kranglet med min samboer her om dagen; Jeg var sint og følte min frihet og selvstendighet ble "truet" da han på sin side ble sint og såret over at jeg ville gjøre en ting som betyr mye for meg alene. Jeg følte meg derfor alene ved at han ikke forstod meg. Alene - når han ville være sammen med meg og støtte meg i mine interesser. Jeg kunne ikke unngå å se paradokset, og må innrømme at jeg glemte hvor heldig jeg er. Luksusproblem, kan det fint kalles. Andre har ikke noen. Andre har noen, men kan ikke være med dem.
Jeg har det vanskelig, men jeg har samboer, to nydelige puser, fint hus, jobb, bil og økonomisk stabilitet. Jeg har helsa i behold, jeg har mat, frihet, en familie jeg tar for gitt, og bor i et av verdens tryggeste land. Jeg er ressurssterk og smart. Jeg har mange ting å være takknemlig for, selv om tankene mine prøver å la meg undervurdere eller glemme dem.
Det er viktig å ikke glemme, fordi man da stiller svakt når den "ene viktige tingen" i livet ditt svekkes. Sørg for at du har en back-up.

Ok, så går det ikke som du skulle ønske på jobben akkurat nå. Er det noen krise? Du får neppe sparken. Og du har fortsatt mange andre ting du mestrer, selv om det ikke er åpenlyse ting for deg akkurat nå. Det er ikke vanskelig å komme på flere grunnleggende ting i livet ditt som kunne vært verre. De er dagligdagse, men legg merke til at du faktisk mestrer dem!
Kanskje tenker du at mange av tingene er "selvsagte". For mange andre er de ikke det. De betyr at du har tatt gode, kloke valg for deg selv, at du har gjort det bra i livet.
Men hvorfor er det så viktig å mestre til enhver tid? Og hvorfor først og fremst på jobb? Er det fordi folk da anerkjenner og respekterer deg for resultatene du produserer? Du yter og blir belønnet med positiv feedback. Dermed føler du deg bedre. Du føler kanskje at du har kontroll på noe, at du er god til noe?
Hva med verdien du har som en ikke-ytende person, hvor blir den av oppi alt dette? Må du levere for å være verd noe?
Og selv roboter bukker under for press og slitasje. De trenger reparasjoner. Er det ikke en selvfølge at mennesker skulle trenge det?
Har ikke du dessuten en god grunn til at jobbresultater viker noe fra det som er vanlig for deg akkurat nå? Det finnes en haug av arbeidstakere der ute som har det tipp topp, men bare ikke _gidder_ å løfte en finger på jobb.
Du klarer på en måte ikke å overbevise meg om at det gjør noe at du ikke leverer jevnt over på jobben helt frem til pensjonistalder. Det er en umulig tanke og et urimelig krav å ha til seg selv.
Jeg synes du er veldig hard mot deg selv. Hvis en kollega hadde det vanskelig, slet med angst og hadde problemer fordi de hadde byttet medisin, ville du dømt dem slik du dømmer deg selv nå? Hva hadde du sagt til dem?

(Hvis du er bekymret for hva sjefen din tror i forhold til at du er annerledes i jobben, fortell ham i grove trekk hva utfordringen din går ut på. De fleste arbeidsgivere er faktisk overraskende forståelsesfulle når det kommer til sine ansatte. Og jeg har heller fått refs for å ikke snakke med dem, enn reaksjoner på å forklare vansker jeg har hatt.)

Du skriver at du ønsker ny utdannelse og jobb, men at du er usikker. Det er helt naturlig å være i tvil om en så viktig avgjørelse. Har du luftet idéen med familie og andre som kjenner deg? Kan hende de har råd eller innspill du ikke selv har tenkt over? De har jo et bilde av personligheten din og ferdigheter du har. De ser hva som er viktig for deg. Også kan du jo rangere ønskene dine i ei liste. Skrive ned positive og negative følelser du knytter til en utdannelse/yrke og sånn prøve å få litt oversikt. Så prøver du å sortere bort de usunne tankene som ikke er sanne. Forestill deg i de ulike situasjonene. Det er skummelt, men også veldig spennende. Det gir rom for utvikling, nye bekjentskaper, andre rutiner, en frisk start og rene ark. Nye muligheter til å mestre.
Man finner ikke alltid noe man "brenner" for. Sånn er det bare. Men du skal fortsatt velge noe som gir deg motivasjon til å gå på jobben.
Hva interesserer deg? Hva gjør deg glad? Hva er dine styrker?
Prøv å finne svar på disse spørsmålene, og så kan du jo snakke med en rådgiver innen utdanning om resten. Nøste opp en plan.
Jeg synes det er tøft av deg å tørre å se deg rundt etter forandring i livet.
Vær stolt av deg selv og dine drømmer. Prøv å ikke la følelsene dine legge unyttige begrensninger på deg.

Selvsagt er det tungt for familien din at du sliter, de er glade i deg :)
Det er en positiv ting!
Si meg hva du hadde tenkt hvis et familiemedlem kom til deg og fortalte at de hadde det vondt. Hadde du ønsket at de latet som om ting var bedre enn de var så du skulle slippe å bekymre deg? Hva om de gikk så langt som at de endte livet sitt uten at du fikk vite hvordan de egentlig hadde det? Før du fikk mulighet til å trøste dem? Hvordan hadde det føles for deg?
Hadde du blitt lei eller forventet at de burde ha holdt seg til kvoten sin på "én eksistensiell krise per livsalder"?
Det er ikke sånn det fungerer, vennen :)
Det er ikke gitt at familien kan fikse deg. Men de vil ønske å støtte deg og prøve å hjelpe deg i riktig retning.
Jeg vil at du skal rette negativiteten og skylden for begrensningene dine der de rettmessig hører hjemme. Til tankene som hindrer deg i å leve fritt og lykkelig. Familie og venner er voksne og kan snakke for seg selv. Orker de ikke å være støttespillere, så sier de det. De trenger ikke at du selvsensurerer og bestemmer det for dem.
Det er veldig mange etterlatte etter selvmord der ute som er bunnløst fortvilet for at de ble fratatt muligheten til å hjelpe. De hadde gjort alt i verden for den muligheten. Og mange psykisk syke kunne fått støtte og forståelse lenge før det utviklet seg til å bli en psykisk sykdom. Dessverre er det mange mennesker som tenker at de "skåner" sine nærmeste, når de i realiteten gjør det stikk motsatte. Tankene deres bedrar dem. Riktignok har de det vanskelig, men tanken om at man er en byrde bidrar bare ytterligere til skade.
Og apropos bekymringer - å bekymre seg over det man ikke vet er verre enn å bekymre seg om det man vet. Fantasien er alltid verre enn virkelighet. Det er bedre å VITE hvordan du har det, enn å merke at du holder igjen og lure på hvordan du egentlig har det... "Vil han si ifra hvis...? Bør jeg ringe, jeg har ikke hørt fra ham på to dager...? Er han...?"
Gjør dem en tjeneste og gi dem tryggheten i at de alltid vil få muligheten til å hjelpe deg. Da slipper de å bekymre seg!

Jeg ser forøvrig intet syt, jeg ser tanker som kludrer til livet ditt, og jeg ser tanker som kan bidra til å gjøre livet ditt bedre. Du tør å snakke om det. Du reflekterer. Du vil ha forandring. Det er bra. Du er flink! Ikke vær beskjeden.

Kan jeg spør om det er en grunn til at du bor alene? Er det noe du kunne tenke deg å forandre? Dyr, romkamerat, kjæreste?
Hvordan har du med kontakter utover familien din?
Hva gjør du når du er alene? Kan du kose deg og finne på ting du liker?
Avatar

Svar: Hjortelort

feb 10 2017 - 22:34
Jeg vil først bare si takk for at du tar deg tid til å svare meg. Ser du har lagt mye tid og omsorg i det du skriver, og det betyr mye at noen orker å gi av sin tid... for meg.

Jeg har i likhet med deg hatt problemer i noen og tyve år, og vet av den grunn ikke hvordan et liv uten psykisk sykdom er. Jeg var 7 år da utfordringene mine begynte, og har siden da vært usikker, redd og generelt sett hatt en følelse av å aldri være god nok. Og akkurat dette med å tørre å ta plass og tørre å kreve noe tilbake er vanskelig, når man aldri føler at man er god nok til det eller fortjener det. På mange måter vet jeg at tankene mine ikke er riktige, når de alltid tar andre i forsvar og gir dem rett, uansett hvor urimelige de kan være. Har også en tendens til å ta på meg skyld i ting jeg ikke har hatt noe med å gjøre, bare for å gi dem noen å skylde på. Det høres helt tussete ut, men det er der jeg er havnet fordi jeg ikke tror jeg fortjener bedre. Og jeg har alltid tenkt at det er bedre at jeg blir lei meg, enn at andre blir det, for jeg vet iallefall at jeg kan takle det. Men i lengden blir dette skadelig.

Jeg skriver at jobben er alt jeg har. Med det mener jeg at det er den eneste plassen jeg noensinne har følt at jeg har gjort det godt, mestret og på en måte hørt hjemme. Jeg var aldri flink på skolen, i sport eller andre fritidsaktiviteter. Tar lang tid for meg å bli kjent med nye folk, og jeg blir nok sett på som ganske rar. Nå er det ikke verdens viktigste jobb jeg har, men jeg har vokst mye på den og krysset grenser for hva jeg trodde var mulig for meg å oppnå, og grenser for hva jeg tør å gjøre. Jeg vet jeg gjør en god jobb, og det er faktisk den eneste situasjonen i livet der jeg vet at jeg fortjener mer ''kredit'' enn hva jeg får. Sjefen gir dessverre ingen tilbakemeldinger til sine ansatte, hverken på godt eller vondt, og det er noe jeg synes er frustrerende. Har faktisk spurt om tilbakemelding, da jeg ønsker å vite det dersom jeg gjør noe galt og hva jeg eventuelt gjør godt, men får bare til svar at han ikke har noe å utsette på meg. Må vel bare ta til takke med det. Men jeg har vokst det jeg kan i den jobben, og jeg har ingen fremtid i den heller.

Jeg får nok ikke sparken fra jobben på grunn av at jeg ikke mestrer den like godt som før. Har egentlig forstått det slik på sjefen at det bare er jeg som synes akkurat det. Når det kommer til jobben, er jeg så ærekjær og føler sånn ansvar at det kjennes som verdens undergang om jeg ikke mestrer den. Jeg skulle ønske at jeg følte sånt ansvar når det gjelder ting som bare går utover meg selv også. Jeg ønsker å ha det ryddig, men føler ikke noe ansvar overfor meg selv til å holde det ryddig. Jeg ønsker å spise sunt og trene, men føler ikke ansvar for å gjøre det. Og jeg ønsker å studere og gjøre det bra på skolen, men føler ikke et ansvar for å gjøre det. Så det ender med at alt skeier ut. Jeg skjønner bare ikke at jeg kan være så ansvarsfull når det er andre involvert, men ikke føler noe ansvar når det er snakk om meg selv. Kan være fordi jeg tror jeg ikke fortjener å ha det godt eller gjøre det godt.

Har tenkt på de 5 positive tingene du ville at jeg skulle ramse opp, men jeg vet ikke om jeg kommer opp i 5 ting. Jeg har familien min, de fantastiske tantebarna mine og musikken. Psykologtimene er også noe jeg ser på som positivt, og at det er godt å ha en plass der man kan lufte tankene sine. Jeg tar også glede i enkelte andre ting, men som jeg ikke kommer meg til å gjøre fordi det føles som et ork. Ser jeg har mye å jobbe med der.

Når det kommer til å dele hvordan jeg har det med andre, er det noe jeg føler jeg har kommet langt med, men også har et langt stykke igjen å gå. Mine problemer har jeg holdt skjult for alle så lenge jeg kan huske. Jeg har alltid prøvd å gjemme min smerte for familien og verden forøvrig. Ingen skulle få se at jeg hadde det vondt. Det var først etter at jeg hadde lagt meg at jeg kunne tillate meg å gråte. I senere tid har jeg hørt at det først var i ungdomsårene foreldrene mine begynte å lure på om det var noe galt. Mamma kunne sitte og prøve å få noe ut av meg i timevis uten at det hjalp. Jeg hadde laget meg en vegg hvor skjellsord og fornærmelser lett kom inn, men innrømmelser om mine følelser aldri kom ut. Det tok lang tid før jeg klarte å åpne meg for psykologen, men nå er heldigvis det blitt et rom hvor jeg kan prate om alt. Det siste halve året har jeg også blitt mer åpen med mine omgivelser om hvordan jeg har det, men jeg går ikke inn i detalj om hva som har skjedd og hvorfor jeg er sånn. Jeg har heller aldri fortalt at jeg drev med selvskading og at jeg sliter med selvmordstanker. Da hadde nok dørene blitt rent ned dersom jeg ikke svarte på melding eller tok telefonen med en gang. Og jeg ønsker ikke å gjøre dem redde. Jeg ville jo selvsagt at de skulle pratet med meg dersom det var noe de slet med. Det virker enklere når det gjelder andre, føles ikke så enkelt når det gjelder en selv. Jeg tenker bare at jeg kjeder dem med mine problemer, og jeg er en byrde som bringer dem med i dragsuget. Det får meg til å føle at jeg er i veien, og det ønsker jeg ikke. Jeg innser at det mest sannsynlig ikke er slik, jeg vet jo at de er der for meg. På en måte har det å holde igjen vært en måte å beholde verdigheten på. Jeg har alltid tenkt at dersom jeg sier noe kommer det til å bli brukt imot meg senere.

Jeg har dessverre aldri kommet så langt i et kjæresteforhold at det er blitt snakk om å flytte sammen. Det at jeg holder igjen har gjort det vanskelig for forholdene å utvikle seg. Jeg vet jo at mange klarer det på tross av psykisk sykdom, men så lenge jeg ikke har det godt med meg selv er det vanskelig for meg å ha det godt i forholdet.Da tenker jeg at det også er slik for ham. Jeg burde nok senke mine egne krav til meg selv, for det er nok de som er høyest.
Det tar tid før jeg blir kjent med nye folk, og jeg holder også igjen overfor venner og det gjør at vennskapene heller ikke blir så nære som jeg hadde ønsket. Har tre stykker jeg er relativt åpen overfor, men vi treffes sjelden. Og det er nok mest min skyld, da angsten gjør det til en utfordring å dra på besøk og finne på noe spontant. Jeg er også av den sorten som trenger mye tid alene, så rom i et bofellesskap er uaktuelt. Jeg har bodd slik før og jeg følte meg fanget der. Jeg skulle gjerne hatt et dyr, men slik som leiemarkedet er nå er det få som tillater det, og jeg har ennå ikke råd til å kjøpe meg noe hus. Men jeg trives jo i leiligheten som jeg har. Det er bare akkurat i det øyeblikket jeg kommer hjem etter å ha vært hos foreldrene mine en stund, så føles den tom.

Har lite ork når jeg kommer hjem fra jobb. I hvert fall i det siste har den tatt all energi ifra meg, så jeg blir bare sittende i sofaen med tv-seriene mine. Ikke særlig sunt hverken for kropp eller sinn. Det er mye jeg egentlig har lyst til, men jeg kommer meg aldri rundt til å gjøre det. Jeg burde egentlig bare bestemme meg for at nå er det på tide å komme seg opp av sofaen og gjøre noe fornuftig. Jeg vet jo at det gjør veldig godt etterpå. Jeg vet ikke om det er psyken som gjør at jeg aldri kommer meg til å gjøre noe. Det kan rett og slett hende at jeg bare er ekstremt lat.
Avatar

Re: Tristhet

feb 14 2017 - 14:00
Hei igjen!
Angående forholdet til jobben din, hvem er det du føler du skylder å gjøre det bra der? Har du tenkt noe på det?
Tar du sikte på å gjøre en ekstra innsats for å behage andre, eller mer for å heve din egen selvfølelse. Det er sikkert begge, men hva er viktigst for deg?

Tar du det til deg når sjefen sier at han er fornøyd, selv om du mener det går dårligere? Det virker jo som om problemet du opplever er mer subjektivt enn reelt?
Det er også mange sjefer og overordnede som er dårlige på tilbakemelding og ros. Jeg mener det er det ansatte oftest rapporterer at de savner når de svarer på undersøkelser om sine arbeidsplasser. Det er trist at det er sånn, men prøv å les det positive ut av de usagte; hver dag du ikke hører noen tilbakemelding kan du tolke som en dag hvor sjefen er fornøyd med jobben du gjør. Vent til han faktisk etterspør forbedring før du tenker at du burde prestere bedre. At noen "ikke har noe å utsette" på noe er kanskje ikke det man ønsker å høre, men det er faktisk positivt. Du innfrir kravene hans/hennes, og disse kravene er kanskje høye. Min erfaring er at overordnede som er dårlige til å rose, også har høye krav. De tar mye for gitt. Sjefen er fornøyd. Så hvorfor er ikke du det?

Prøv å ikke gjøre antagelser eller gjette deg til hvorfor sjefen din handler som han gjør. Prøv heller å se det fra hans side, let etter årsaker som kan bidra til at du har større forståelse for hvorfor det er som det er. Tankene du gjør deg er ikke nødvendigvis fakta, men målet er å lettere kunne godta situasjonen. Øve på å utfordre tankemønsteret ditt. Negative antagelser gir en vanskelig hverdag. Positive alternativer gjør det lettere å tilgi, å leve med det som ikke er helt som vi skulle ønske. Av en eller annen grunn favoriserer vi negativ tankegang når vi absolutt ikke burde det... Svært ofte tolker vi dessuten feil, og bidrar dermed til relasjonsvansker og stress.
Hvis sjefen din ikke gir tilbakemelding og du ikke føler deg sett eller anerkjent i den grad du mener du burde blitt - hva kan årsakene være? Mange mennesker som selv ikke har fått oppmerksomhet og positiv forsterkning har vanskelig for å gi det selv. Antagelig er det mange bekymringer og stress som følger ved å være leder, og han kan ha personlig stress på hjemmefronten.
Det er også en form for taktikk for ledere - man skal gi noe ros, men ikke for mye for at de ansatte skal være mest mulig produktive. Skittent, men fortsatt en forklaring, Kan du komme på andre grunner som ikke har noe med deg som person å gjøre? Ofte ligger grunnene helt andre steder enn ved oss selv, men vi er innstilt til å inkludere oss selv i alle situasjoner. "Dette skjedde, hva har jeg gjort, hvordan oppfattes jeg nå, hvorfor synes de ikke jeg fortjener bedre?"
En mer konstruktiv tanke ville være å ta det for gitt at du ikke er årsaken, før du faktisk får vite at du er årsaken. Mindre synsing, mer fakta. Og skal man synse, så gjør det rettferdig og helhetlig, ikke slå deg til ro med det mest negative for deg personlig. Det er et hav av andre muligheter.
Det er kanskje det eneste stedet "flinke piker" er alt for selvopptatte på. Vi tar oss selv med hver gang vi analyserer en hendelse. Vi må klare å sette oss selv til siden og akseptere tanken om at ofte handler det ikke om oss. Parkere "meg" og lete mer etter den andre parten sine faktiske følelser og oppfatninger. Spør. La mennesker snakke for seg selv, uten å bestemme eller tro på deres vegne.

Jeg er selv en veldig dømmende person. Jeg er skuffet og bitter over all faenskapet og ondskapen i verden. Ser alt det onde mennesker gjør mot forsvarsløse. Misbruk og sadisme. Jeg tenker og vurderer alt. Jeg forventer at andre har evne til å gjøre og forstå som meg. At de vet hva jeg vet.
Men faktum er at hvert sekund fra jeg ble født er unikt for meg, og meg alene. Ingen andre har akkurat den kunnskapen jeg har, de deler ikke mine erfaringer i lik grad, de har ikke opplevd de problemene jeg har hatt. De har ikke hatt de samme godene jeg har hatt. Derfor er det ikke rimelig av meg å dømme andre etter mine verdier. Kanskje har de hatt en god barndom og har ikke samme innsikt og varsomhet når det kommer til mobbing, familiekrangler, sårende kommentarer og avvisning. Mulig har de aldri opplevd dyr og hvordan man leser deres kroppsspråk. Mulig har de aldri hatt en dag med kjærlighet i sitt liv, er sinte og ute av stand til å håndtere følelsene sine, så de lar det gå ut over andre.
Jeg har ofte tatt meg i å spørre meg hvordan noen kan si sånn og sånn.
Hvorfor tenker de ikke sånn.
Sannheten er at jeg tenker vanvittig mye mer enn mange andre, på grunn av mine problemer i oppveksten. Jeg er empatisk og varsom ovenfor andre som utsettes for det samme som meg. Andre er det ikke, av den enkle grunn at de ikke har de samme forutsetningene til å vite noe om det.
Og sånn er det for alle. Vi kan ikke lese andre mennesker utifra hvordan vi selv er. Andre mennesker må vi finne ut av ved å bli kjent med _dem_, utforske hvordan akkurat det mennesket fungerer. Å bruke oss selv som modell for å forstå andre er bare kilde til enorm frustrasjon og er dømt til å feile.

Jeg tror ingenting på at du "bare er lat". Når man er sliten psykisk og fysisk er det ekstremt vanskelig å gjøre selv de minste ting. Det er lite glede å spore i det som vanligvis gleder oss. Depresjon og håpløshet overskygger alt, og det er det viktig å være klar over. Det er depresjonen som fratar deg livsgleden. Du er ikke deprimert fordi du mangler livsglede. Det er depresjonen og tankemønsteret ditt som forteller deg at du er lite verd. Det betyr ikke at det er sant.
Du har en verdi, du har evne til å være glad, du er god og flink og oppegående. Du har omsorg og jeg merker at du er smart. Du vet hva som er riktig, innerst inne. Du vet at du var verd allerede før du ble født. Så skjedde det noe i løpet av livet som fikk deg til å tvile på det. Samspillet med andre gjorde deg usikker. Men det endret aldri på din verdi. Verdien din er konstant og uavhengig av andre mennesker.
Sett at du hadde vokst opp med andre mennesker rundt deg, som sa og gjorde andre ting mot deg... Hadde det hatt noe å si for hvor verdifull du føler deg?
Hvem bestemmer verdien av deg? Mor? Far? Tremenning? Venner? Kjærester? Hollywood og kosmetiske kirurger? Kollegaer? Hvilke mennesker er verd mer enn andre? Er rike verd mer enn fattige? Politiker vs. flyktning. B-kjendis vs. skoleelev. En frisk person vs. kreftpasient. Kan du rangere dem? Eller er ett liv verd det samme som et annet?
Vi er programmert til å fungere i en flokk, fordi det gir oss best sjanser i livet. Biologi og evolusjon gjør altså at mange av oss sliter sosialt. Vi tilpasser oss andre på et usunt nivå, og vi gir for mye for å tilfredsstille "lederen" og andre i flokken, så vi ikke blir utstøtt. Vi må lære å bli våre egne ledere og bli mer kyniske. Vi fortjener ikke mindre enn nestemann på jordkloden. Hvorfor i all verden skulle vi det? Så lenge vi fungerer innad i den flokken vi ønsker å ta del i, hvorfor er det så viktig hva resten av verden mener om oss? Og lever vi ikke godt i den flokken vi er tildelt, så må man søke seg til en som setter pris på oss for den vi er.
Avatar

Svar: Hjortelort

feb 16 2017 - 16:15
Hei.

Når jeg tenker på det, er det både for egen selvfølelse og fordi jeg føler jeg skylder jobben det, at jeg jobber hardt for å gjøre en god jobb. Hvordan jeg mestrer jobben har mye å si for selvfølelsen, og til tider er det det eneste som har fått meg til å føle at jeg har verdi som person. Jeg var meget overrasket over at jeg i det hele tatt fikk jobben, da jeg ikke kunne skjønne at han hadde sett potensiale i meg under intervjuet, sjenert og tilbaketrukken som jeg var. Jeg har derfor følt at jeg har måttet gjøre meg fortjent til det, og vise at de tok rett i å ta sjansen på meg. Jeg kjenner vel en underliggende frykt for at jobben kan bli tatt ifra meg dersom jeg ikke gjør det godt. Men jeg tror også at min liste for hva som er godt nok, ligger høyere enn hva andre har for meg. Jeg forventer ihvertfall mer av meg selv enn hva jeg forventer av andre.

I forhold til det å ha verdi som person, har jeg alltid tenkt at jeg har liten verdi i forhold til andre. Det er også derfor jeg er mer tilbøyelig til å tro at andres meninger er mer riktige enn mine, og at jeg ikke har rett til å føle det jeg føler. Jeg har vært i situasjoner der jeg urettmessig har blitt kjeftet på, og innerst inne visste at det var urettferdig og galt, men har endt opp med å tenke at de hadde rett. At det er jeg som er dum og at jeg har gjort noe forferdelig galt. Av og til føler jeg meg så skyldig, at jeg tror jeg ikke kunne følt meg mer skyldig dersom jeg hadde tatt et liv. Det er som om jeg er klar for å gå nedenom og hjem.Jeg er ekstremt var for å få kjeft og å bli satt spørsmålstegn ved. Slike situasjoner er derfor så ødeleggende for meg, at jeg gjør alt jeg kan for å gjøre en så god jobb at jeg ikke havner i slike situasjoner. Jeg bruker av den grunn også å ta på meg mer jobb enn hva jeg er pliktig til, sånn at jeg vet at ting blir gjort. Nå har vi hatt en røff periode på jobb hvor vi har fått mange spørsmål og mye kjeft fra publikum og jeg takler det bare ikke. Jeg vet 100 % at dette ikke er min feil, men føler skyld fordi jeg ikke klarer å ordne opp i det. Jeg klarer ikke å koble av når jeg er hjemme og tenker bare problemløsning uten å komme noe lenger. Sjefen er fullt klar over situasjonen, men gjør ingenting for å fikse den. Det gjør meg bare enda mer nervøs og usikker.

Jeg kjenner meg selv igjen i det du sier at du tenker mye mer enn andre. Bruker ekstremt lang tid på å samle og bearbeide de tankene og inntrykkene jeg får. Jeg er også empatisk av meg og har evnen til å sette meg inn i andres situasjoner. Til tider synes jeg at jeg tar hvordan andre har det alt for mye innover meg. Ofte kan jeg bare se på en person og det er noe ved dem som får meg til å føle meg trist eller en følelse av å bli ''instantly'' glad i dem. Hva det er ved dem vet jeg ikke, men det er mulig jeg ser meg selv i dem. Folk jeg oppfatter som en underdog, er jeg rask med å føle for. Om det er noe riktig i mine antakelser det vet jeg ikke. For alt jeg vet har de det absolutt tipp topp. Ofte synes jeg at det blir litt overveldende å ha så mye empati for andre mennesker, når jeg i realiteten har nok med meg selv. Men når det er sagt ville jeg egentlig ikke vært foruten den, da jeg ser på det å kunne sette seg selv i andres sko som en måte å bli et bedre menneske på. All ondskapen i verden klarer jeg imidlertid ikke å forstå. At folk er stygge mot hverandre og behandler andre som dritt er vanskelig å akseptere. Selv om jeg ofte føler meg selv mindre verdt, mener jeg at ett menneskeliv ikke er mer verdt enn ett annet. Uansett om man er fattig eller rik, ung eller gammel, hvilket land man kommer fra og hvilken religion eller hudfarge man har, så har det ene livet ikke mer rett til å være slem mot eller utslette ett annet. At folk tar seg slike friheter og har evne til å gjøre andre vondt er for meg uforståelig. Jeg er helt enig i at folk har helt forskjellige utgangspunkt og at det man opplever er med på å forme en som person. Hver og en har sin egen realitet og handler ut ifra den. Men jeg mener at man ikke kan godta at et menneske behandler et annet menneske dårlig, fordi de selv er blitt behandlet dårlig av noen andre. Da ville det blitt en evig runddans som aldri ville ende!

Jeg vet ikke hvem som bestemmer verdien av meg. Det er vel jeg som har bestemt at jeg ikke er like mye verdt. Jeg kan huske tilbake til den tiden da jeg hadde det som verst, at jeg ikke følte meg som et menneske lenger. Jeg hadde ikke verdi som et menneske. Jeg så faktisk på en Youtube video tidligere i uken om det å gi litt mer faen. Hun på videoen sa at det var viktig å huske på at alle mennesker var like mye verdt, noe jeg er helt enig i. Det hun sa som jeg imidlertid ikke hadde tenkt på, var at det betydde at jeg var like mye verdt. Og det fikk tenketanken til å gå. Hvem kunne egentlig bestemme at jeg ikke er like mye verdt som dem? Og svaret overrasket meg! Ingen kan det!

Jeg bare håper at jeg klarer å ta den tanken med meg videre. Jeg får ofte slike åpenbaringer, og jeg tenker at nå er hele livet mitt forandret;) Men så har jeg en dårlig dag og all framgang er glemt igjen!
Avatar

Re: Tristhet

feb 18 2017 - 19:36
Man skal gjøre det ok på jobb, og det er greit at man bruker det som en arena for mestring, å vokse og overkomme hindre. Og i tillegg er det en måte å være sosial på. Men man må vite hvor grensa går. Når jobben tapper deg for krefter og truer selvfølelsen er man på farlig grunn. Vi er ikke det vi GJØR. Vi gjør fordi det gir oss penger på kontoen, trygghet og utfordring. Vi kommer oss ut av huset og får andre inntrykk. Vi føler oss nyttige. Samfunnet er avhengig av at flest mulig er i jobb. Men tar vi arbeidet så alvorlig at vi i prosessen kjører oss selv i grøfta og blir arbeidsudyktig er vi plutselig ikke med på dugnaden lenger. Derfor er det å ta vare på seg selv så viktig. Ikke bare for oss, men for arbeidsgiveren din, familie, venner og samfunnet som en helhet. Du er mest nyttig når du har det bra. Da kan du ta vare på andre, yte til fellesskapet og er en bedre ressurs enn om du blåser alt du har de første årene i arbeidslivet, for så å møte den berømte veggen enten fysisk eller psykisk. Det er en ekstrabelastning man ikke trenger i livet sitt, å begrenses av egen kropp når man vil gjøre dagligdagse ting. Lær av mine feil, og ta meg på ordet.

Jeg var og er som du beskriver om deg selv. Jeg legger mye stolthet i jobben, selv om jeg vet at det ikke er en betydningsfull jobb jeg gjør. Jeg er ute etter at folk skal ta meg seriøst, respektere meg, beundre meg. Jeg frykter å ikke bli likt, å bli sett på som egoistisk, lat, dum.
Samtidig tar jeg på meg ekstra arbeid for at andre skal slippe, sier ja til å ta vakter for å være snill. Selv når jeg har vært dødssliten og jobbet 7- 11 dager i strekk. Jeg har tatt meg i å klore meg til ting for å klare å holde meg på beina. Det er ikke holdbart. Og når jeg kommer hjem er jeg så utslitt at jeg har ingenting igjen å tilby andre rundt meg.
Mine første år i arbeid trodde jeg jeg kunne klare alt. Løftet tungt og mange repeterende bevegelser. Selv om jeg nesten ikke hadde muskler på kroppen. Det gikk ikke lange stunda før jeg fikk betennelser i håndledd og jeg ødela skulderen. Den er fortsatt vond ti år etter. Og det hindrer meg i å gjøre dagligdagse ting, som å måke snø, vasking, løfting. Det hindrer meg også i å gjøre koselige ting, som å leke med mann og barn. Og hva for? Hva har jeg igjen for det? En setning på CV'en som ikke er relevant.

Så er det engang sånn - og dette er viktig - at det ikke var arbeidsgiver, kolleger, familie eller selve arbeidsoppgavene som er skyld i at det ble sånn.
Det var meg og min tankegang alene. Jeg fortalte meg at jeg måtte være så arbeidsom, jeg undervurderte hvor skadelig det var å overbelaste kroppen min. Andre påpekte at jeg skulle roe ned. At det er poengløst å skulle yte så mye bedre enn alle andre. Ikke fikk jeg bedre betalt, og andre slapp unna når vi burde fordelt arbeidet rettferdig. Sjefer er ofte opptatt av å få mest mulig og er gjerne glad til. Men det gir sjelden den anerkjennelsen det fortjener. Og det er på sett og vis bra. Det er ikke bra å rose en ansatt som jobber seg fordervet. Alt med måte. Og må du sykemelde deg, få tilrettelegging eller redusert jobb, så medfører det ulemper for arbeidsgiver. Arbeidsgiver ønsker at vi tar vare på oss selv. Det er til og med billigere for dem at vi gjør det.
Så har du noen mennesker som rett og slett utnytter deg. Hvorfor skal du bry deg om hva de mener om deg eller hva de sier til deg? De fortjener ikke å få herse med andre, så ikke la dem.
Og er du i en fastlåst situasjon som gjør deg trist og motløs, og det ikke er bedring i sikte, ikke vær redd for å bytte jobb. Du må finne ut hva som gjør minst skade på deg.

Du sier du er overrasket over at du fikk jobben i utgangspunktet. Det er en tanke du er nødt til å ta ett oppgjør med. Selvsagt er du verdig å få jobb. Det som skiller en arbeidssøker fra en annen er ikke verdi, men kvalifikasjoner. Noen har studert og tatt master for å være kvalifisert til en jobb. De vil naturligvis være mer attraktive for en relevant jobb - på papiret. Men en utdanning garanterer ikke at søkeren er praktisk anlagt, nytenkende, samarbeidende, serviceinnstilt eller hva enn man er ute etter.
En arbeidsgiver kan selv være innadvendt og forsiktig, og vite at andre mennesker som er slik er gode, dyktige mennesker. Faktisk er det slik at innadvendte personer generelt er mer gjennomtenkte, de ser andre og er gode til å lytte. Der en ekstrovert person kan ta mye plass og overkjøre andre, vil en introvert holde seg litt tilbake og lese de andre i situasjonen. Gi rom. Det å være innadvendt er ikke bare negativt. Det er hemmende på noen arenaer, men på andre er det helt klart en fordel. Vi trenger begge deler, for de andre har styrke på områder vi stiller svakt. Men aldri fall i den fella å tenke at utadvendthet bare er positivt og innadvendthet bare er negativt. Vi utfyller hverandre. Vi tilbyr ulike ting, men vi er ikke mer eller mindre verd. Innadvendte må sloss mot en del fordommer og uvitenhet, men det gjør oss desto sterkere. Det er karakter i å ha selvtillit, til tross for "hele verden" som antar at personligheten din begrenser seg til bare å være stille og sjenert. Du er så mye mer. Vi har bare høyere terskel for å føle oss trygge nok til å slippe andre inn på oss. Mer reserverte. Beskytter oss selv.
Det er her du trenger arbeidsmoralen din.
Du. Skal. Ikke. Tro. At. Du. Er. Mindre. Verd.
Ikke la noen få rokke ved dette. Selv om andre krangler med deg, kritiserer deg, stiller spørsmål ved det du gjør, ikke la det ha noe med deg som person å gjøre. De har en annen mening, et annet ønske, en forventning som gagner dem fremfor deg. Det har ingenting med ditt selvverd å gjøre. Vi må skille handling og ord fra person.

Jeg ser at du har en liten stemme inni deg som vet hva som er rett. Du vet at noe ikke er din skyld, men du velger å dytte bort den tanken. Hva gjør det med deg?
Hvis det regner ute og jeg klandrer deg for det, vil du føle deg skyldig for at det regner? Hvordan i alle dager skulle du kunne styre det?
Jeg har også en liten djevel på skulderen min som kritiserer meg og alltid drar ting i tvil på mine vegne. Jeg vet ofte hva som er rett, men den dritten der må av en eller annen grunn alltid gjøre meg usikker.
Jobben hans er å sørge for at vi ikke gjør noe dumt sosialt eller setter oss selv i fare. Men noen ganger gjør vi ham til en tyrann med altfor stor makt. Det må vi jobbe med. Å være klar over hva tvilen handler om, å kunne sortere tankene som kommer, kan hjelpe oss å se nyansene og hva som er sant. Det er jo nyttig å vurdere for og imot. Så man skal ikke gjøre helt kål på tvilen. Men vi må klare å tillegge tyngde til tankene på en bedre måte. Vi undervurderer våre styrker, vår betydning i verden. Det er feil. Kritikk og den minste antydning til negativ tilbakemelding lar vi oss treffe rett i kjernen. Det er også feil.
Selve tilbakemeldingene vi får fra inntrykk fra samfunnet vil nok ikke endre seg nevneverdig, så løsningen ligger inni hver og en av oss. Tenk deg selv som superhelt :) Du skal klare å stå imot angrep utenfra. Du må tro på deg selv og vite at mennesker av og til er overfladiske, egoistiske drittsekker med dårlige verdier. Kommentarer og meninger vil flagre din vei, men hvis du setter opp skjoldet ditt, og mentalt tar kommentarene fra hverandre før de når deg, så vil de ikke skade deg i samme grad.
Gi meg et eksempel på noe andre har sagt som har såret deg, så kan vi prøve å trene på det sammen?

Det du nevner avslutningsvis var det jeg ville frem til i forrige svar - ingen kan bestemme andres verdi. Du er verd akkurat det samme, selv om du ofte tenker annerledes. Om du har en dårlig dag og glemmer det, så er du fortsatt like verdifull. Hvis du minner deg på det oftere blir det vanskeligere å glemme eller avfeie. Mye av bedringen ligger i å aktivt endre et fastlåst tankemønster. La det være som hjernegymnastikk; Tyve repetisjoner, tre ganger om dagen: "Jeg er like mye verd som alle andre" ;)
Hvis du bygger deg selv opp, vil det bli vanskeligere å ta på seg skyld, tvile på deg selv, bli såret, feiltolke andres intensjoner, vanskeligere å glemme hvor fin du er som den du er. Alle har ting de er gode på og dårlige på. Alle har dårlige perioder med venner, familie, jobb. Det er dette som gjør oss til mennesker. Det er en naturlig del av oss. Ikke gå løs på deg selv fordi du er menneskelig!
Avatar

Svar: Hjortelort

feb 23 2017 - 16:05
Jeg tar vel jobben for alvorlig og veier min verdi ut ifra hvor godt jeg gjør det. På mange måter har jeg tenkt at jeg er det jeg gjør. Den har vært altoppslukende, og på grunn av at jeg tar den så alvorlig og på grunn av ting som skjer der, som jeg syns er ubehagelig,så blir jeg sittende å tenke på jobben når jeg kommer hjem og våkner på natten fordi jeg gruer meg til å dra tilbake. På denne måten blir den ødeleggende for meg og gjør meg utslitt. Til tider har jeg vært så sliten at jeg tenker at jeg klarer ikke mer, og jeg håper at jeg kan bli syk slik at jeg må holde meg hjemme. Jeg er enig i det du skriver at dette forholdet til jobb heller ikke gagner arbeidsgiveren. Til nå, har det heldigvis for dem, ikke fått noen konsekvenser. Jeg er lite syk, og kommer alltid på jobb når jeg skal og gjør det jeg skal og mer til.

Jeg ser det er mye lærdom i det du skriver og det du selv har erfart. Har ikke lyst til at det skal komme til det punktet der jeg selv har tatt skade av å ha et usunt forhold til jobb. Jeg er ikke der at jeg gjør ting for at andre skal slippe,men gjør ting fordi jeg vet at det blir ikke gjort dersom jeg ikke gjør det selv. Har kanskje litt dårlig tiltro til folk, men i forhold til jobben jeg har nå, har det blitt sånn av erfaring. Tar også vakter fordi de andre på jobb er raske til å si nei. Nei er et ord jeg har vanskelig for å si selv. Føler meg slem dersom jeg sier det, så det ender alltid med at jeg sier ja. Det er nok noe folk vet å utnytte.

Jeg blir også fortalt av familie og venner at jeg må slutte å ta jobben slik inn over meg. At jeg må slutte å ta på meg arbeidsoppgaver som ikke er mine, og at dersom de andre ikke gjør sine arbeidsoppgaver blir det deres problem. Jeg får jo som du sier ikke noe igjen for det. Det eneste jeg kan håpe på er at jeg får en heidundrende god referanse. Jeg har til tider prøvd å la være å gjøre så mye, og for en stund går det. Men de gangene jeg har prøvd blir det problemer på jobb av det, og jeg finner meg i den situasjonen der jeg bare må trå til. Sjefen har blant annet en del oppgaver han sluntrer unna, og lar ligge lengst mulig. Jeg har ofte tatt på meg å få de gjort da det går ut over andre folk at dette ikke blir gjort. Jeg får jo som sagt ikke noe igjen for det, men sjefen ser kjempedyktig ut for sine overordnede. Så når jeg lar være å gjøre de oppgavene hoper ting seg opp. Jeg har av og til latt det gå ganske langt bare for å se hvor ille det kan bli. Men så er jeg jo så heldig at dersom sjefen er borte, så er det jeg som gjør arbeidsoppgavene hans. Og det har skjedd igjen og igjen at han har blitt syk, og at det har blitt meg som har måtte ordne opp i tingene likevel. Det er kjempe irriterende. Så på en måte ser jeg ikke hvordan jeg skal klare å la være å gjøre alt det jeg gjør.

Jeg liker det du skriver om at personer som krangler og kritiserer, har andre forventninger, ønsker, og forventninger som gagner dem. Slik har jeg ikke brukt å tenke på det, men jeg kan se at det er en nyttig måte å tenke på. Vi jobbet med det hos psykologen for noen år siden. Vi brøt ned en situasjon, slik at en kunne finne andre alternativer til hvorfor noen sa det han sa, eller gjorde det han gjorde, og finne andre grunner som ligger utenfor meg som person. Det var ganske nyttig, men jeg måtte bytte psykolog, og vi har ikke arbeidet mer med dette, så jeg hadde helt glemt det av. Jeg tenker alltid dersom noen blir sinte eller kritiserer meg at det er hos meg problemet ligger, og at det er jeg som gjorde noe galt.

Jeg synes det er vanskelig å ikke føle skyld, når det er jeg som i møte med publikum blir kjeftet på. De bryr seg ikke om at jeg ikke har hatt noe med dette å gjøre og vil bare ha det fikset med en gang. Og når jeg ikke kan gjøre noe der og da for å fikse det får jeg skyldfølelse. At det regner tar jeg heldigvis ikke skylden for;)

Jeg kjenner godt igjen ''styggen på ryggen''. Og som du sier, sår han ofte tvil om at det er riktig, det jeg egentlig vet er rett. Og dessverre vinner han alt for ofte. Når jeg får kritikk, er han med på å forsterke den kritikken og repeterer den, og det blir mye verre enn hva det i utgangspunktet var. Jeg skulle gjerne tenkt på meg selv som en superhelt og kunne stå imot alle angrep. Jeg tenker av og til på hvordan og hvorfor andre klarer å legge det ifra seg dersom de blir kritisert. Det har sikkert mye med selvfølelsen å gjøre, og hvordan de tenker på seg selv som menneske. Jeg misunner ikke mye, men akkurat det misunner jeg dem. Jeg har fått høre alt fra at jeg har rar holdning, til at jeg er stygg og dum, og at jeg ikke burde jobbe der jeg gjør. Jeg har STORE problemer med kritikk som begynner med ''du er''. Det synes jeg blir veldig personlig, og er den vanskeligste kritikken å takle.

I det siste har jeg prøvd å ''roe meg selv ned'' ved å si til meg selv at jeg er god nok, at jeg klarer dette og at jeg er like mye verdt som alle andre. Det virker til en viss grad, og jeg tror nok at det er lurt, som du sier, å repetere det ofte nok til at en begynner å tro på det. Nå har jeg gått bort ifra det de siste par dagene, men skal begynne med det på nytt igjen og si det til meg selv noen ganger per dag:)
Avatar

Re: Tristhet

feb 26 2017 - 15:05
Jeg og min nåværende arbeidsgiver har hatt en del konflikter opp igjennom årene, og vi har hatt noen samtaler om dette. Vi har en dårlig kjemi, som er gjensidig. Det begynte nokså vanlig, men han har en måte å snakke til folk på som er lite respektfull og til tider hensynsløs. Han er intolerant ovenfor homofile og utviser et dårlig kvinnesyn foran oss kvinnelige ansatte blant annet. Og ros er han elendig på. De tre første årene var det mest positive jeg fikk høre at jeg var "pertentlig", derfor kunne jeg sette merkelapper på noen skuffer...

Jeg startet arbeidsforholdet der som jeg vanligvis gjør. Jeg er pliktoppfyllende, grundig, punktlig og hadde lite sykefravær. Som egentlig vil si at jeg gikk på jobb selv om jeg var syk. Så, halvannet år inn i arbeidsforholdet fikk jeg omgangssyke. Frem til da hadde jeg ikke hatt en time fravær fra jobb.
Jeg kunne ikke spise noe eller stå oppreist uten å føle begynnende besvimelse, så jeg ringte jobben dagen i forveien og sa jeg ikke kunne komme dagen etter - i mitt hode ga jeg dem god tid til å finne andre til å ta skiftet, jeg visste jo godt at jeg ikke kunne komme dagen etter.
Senere, dagen etter, sendte sjefen ut en sms til alle ansatte. Han nevnte ikke meg personlig, men skrev noe sånt som at "heldigvis varer omgangssyke bare en dag". Jeg ble sint, og følte meg presset til å komme tilbake i arbeid selv om jeg overhodet ikke var i form. Men jeg dro likevel. Og han og mine medarbeidere fikk jo se hvor dårlig jeg var. Jeg var så sliten og sårbar, og begynte å gråte da jeg snakket med medarbeider/HMS-representant om at hun hadde reagert på sms'en som ble sendt ut. Så sjefen tok meg med på kontoret og innrømmet at han ikke hadde trodd at jeg var syk på ordentlig. Han hadde ingen holdepunkter for å tenke at jeg var en som skulket jobb - jeg hadde jo vist det motsatte hele veien! Han mente jeg ikke kunne vite dagen før at jeg kom til å være for dårlig til å komme på jobb. At jeg burde ringt og meldt ifra på morgenen dagen jeg ble hjemme. Og han skyldte på at andre ansatte hadde løyet om sykdom tidligere.

Alt dette føltes så urettferdig og ødela respekten min for ham. Forholdet oss imellom ble farget av denne hendelsen, og det skulle komme flere lignende episoder. Han er alltid negativ når noen er syke eller sykemeldte, og det er ingen fokus på "god bedring" eller at man tar vare på seg selv. En annen gang har han tilsidesatt min leges vurdering om hvile, og påstått at en antibiotikakur for influensa/ørebetennelse var alt jeg trengte. Sånn at jeg ikke skulle være borte fra jobb. Ei jeg jobber med følte seg presset til å komme tilbake i jobb mens hun hadde kyssesyke, og fikk kommentaren "ja, her ramler det inn" da hun kom med sykemelding etter en operasjon. Andre drar på jobb når de helt klart burde holdt seg hjemme. Med resultat at de aldri blir ordentlig friske. Jeg spør dem hvorfor de gjør det, og samme svarene går igjen; "Sjefen blir så sur", "det er for mye å gjøre på jobb".
Han har kjeftet ut ansatte foran kunder og andre ansatte, og latterliggjør oss.
Det er helt hårreisende for meg.

I samtaler med ham tar han aldri kritikk, og dytter heller ansvaret på episoden over på deg, og at du er "sensitiv". Han sier det er sånn han er, er ikke villig til å forandre på det, men at han ikke mener noe vondt når han er direkte. Når jeg forteller at andre har problemer med den samme oppførselen, kontrer han med at alle andre er fornøyd og at jeg er den eneste som har klaget. Noe jeg vet er feil. Til tross for at flere frykter å si ifra, har flere som meg sagt ifra. Andre hendelser husker han ikke, og kan derfor ikke kommentere dem.

Poenget med dette er å vise at selv om noen mennesker utøver press og maktmisbruk, så må man ikke føye seg etter det. Noen ganger møter man mennesker man ikke kan ha et gjensidig, godt samspill med. Da må man gjenkjenne atferden og velge å stå imot. Det er tøft, men det er også mye å hente på å sette seg i respekt. Man viser andre at du ikke er utnyttbar, at de ikke kan behandle deg som de vil. Ihvertfall gjør du det ikke like fristende å prøve. Du setter grenser. Det er imperativt for din eksistens. Andre kan be av deg at du gjør noe, men du avgjør om du velger å innfri. Stå med rak rygg, forsvar deg selv - ellers kommer andre til å tråkke på deg. Du viser på samme tid de rundt deg at det er mulig - du baner vei for andre. Mange av mine medarbeidere har fått med seg at jeg har et dårlig forhold til sjefen vår. De kommer til meg med sine vansker, de får støtte hos meg og jeg lytter. Og sånn får jeg også støtte i dem.
Jeg er glad for at jeg tør å ta ham på det urettferdige. Jeg alene kan vise at homofobi og trakassering ikke aksepteres. At det ikke blir oversett, eller at ingen bryr seg.
Det er verdi å se i det vanskelige. Greit, så har jeg ikke et god forhold til sjefen. Er det et stort tap? Jeg kunne valgt å holde kjeft og funnet meg i alle ting. Hva hadde det gitt meg? Jeg kan ikke si trivsel, fordi jeg har fortsatt mine verdier selv om jeg ikke uttrykker dem. Hans aksept og godvilje trumfer faktisk ikke det samholdet og rollen jeg har fått til mine kolleger, selvrespekt og motet jeg har lært at jeg har, signaleffekten av å kreve respekt for alle typer mennesker, og ikke minst - min egen psykiske og fysiske helse.

Ved sjeldne tilfeller har han i senere tid komplimentert meg på jobben jeg gjør. Men jeg har kjent at det ikke har betydd så mye for meg som det gjorde før. For meg er det selvsagt. Jeg gjør en god jobb. Jeg vet det selv og trenger ikke lenger andre til å bekrefte det for meg. Det er usikkerheten min som ga meg behovet for bekreftelse, jeg visste ikke selv, så andre måtte fortelle meg hvordan jeg var. Et håpløst prosjekt, for sjelden får du sannheten og sjelden får du den så ofte du trenger den.
Når du fratar andre mennesker makten de har over deg gjennom ros, så mister de samtidig makten de har over deg med kritikk.
Så lenge du er trygg på hvem du er og har oversikt over både ressursene og svakhetene dine, da blir det mer likegyldig hva andre sier om deg.

En av samtalene vi hadde dreide seg om nettopp dette at jeg følte at jeg måtte ta ansvar for oppgaver jeg så andre ikke gjorde, eller gjorde dårlig. Han sa jeg måtte lære meg å delegere, og jeg skal si meg enig med ham. Det tror jeg du også kan jobbe med. Å tydelig gi andre en oppgave, eller vise dem hva du krever av dem når oppgaven skal gjøres kan hjelpe oss begge. Jeg er redd jeg blir oppfattet som sjefete og kjip om jeg gjør det. Men man må ganske enkelt velge. Jeg har lært meg å ikke bry meg så mye om oppgavene som var "dødsviktige" før. Det finnes en middelvei selv for perfeksjonister, vi må bare tåle å senke krava til oss selv og de rundt oss.
Er du tydelig på at det blir for mye for deg når du skal ta over etter sjefen din? Vet han at det føles urettferdig for deg? Kanskje du kan vise ham en plan for hvordan han bedre kan holde seg til tidsskjema, eller kanskje kan dere fordele det på et vis, på bekostning av at du får arbeidslette på andre oppgaver?

Hvorfor er det egentlig du og jeg som skal avgjøre nivået på kvaliteten og produktiviteten som burde finnes på arbeidsplassen? Sett at du jobbet med en person som hadde enda høyere forventninger enn deg. Du klarte aldri helt å innfri eller forsto ikke hvorfor de forskjellige tingene var SÅ viktige. Kanskje ble du altfor sliten av det, kanskje ble det du gjorde aldri sett som godt nok. Hvordan hadde du følt i den situasjonen?
Hvor motivert hadde du vært når du hele tiden ble sett ned på? For andre er et roligere, mindre grundig nivå godt nok. Hvorfor er det ikke de som gjør det riktige? Som ikke lar jobb påvirke dem i samme grad, som kan si at noe er GODT NOK selv om de ikke har lagt sjela si i det. De tar vare på seg selv og vet at de er noe selv om de ikke skal bevise noe hvert våkne minutt. Kanskje fremfor å frustrere oss over dem, kan vi bruke tid på å lære av dem?
Sjefen din utsetter oppgaver, da er vel det greit for ham da. Da er det greit for deg også når du dekker for hans fravær. Går hans sommel ut over andre, er det noe HAN trenger å kjenne konsekvensene av. Hvordan lærer han av sine feil hvis du stadig er der til å rydde opp etter ham? Det er snilt gjort av deg, men det er en bjørnetjeneste. Og du belønner ham slik at han kan la seg friste til å la det gjenta seg. Han slapp unna sist, hvorfor ikke prøve det samme igjen og igjen.

DU bestemmer hvor dine hensyn stopper og andres begynner. Samtidig lærer du noe om hvor modig du kan være, at du kan stå på ditt selv når det er vanskelig. Det er garantert at du vil trenge det senere i livet.
Derfor er det positivt å se nytten i "drittsekker". Ikke ønsk at alle er snille og forståelsesfulle - verden er ikke slik. Man må tilpasse seg etter en reell verden, og drittsekkene gir deg mulighet til å finne indre styrke og mot til å stå alene. Uten utfordringene lærer du ikke deg selv helt å kjenne.

Dette kan du også bruke når det kommer til klagene du mottar i arbeidet ditt. De er kanskje uhøflige mot deg som representant for firmaet du jobber i. De bruker deg som skyllebøtte for egen frustrasjon. De tenker ikke på dine følelser, de tar ikke hensyn til at du ikke er kilden til problemet.
Det er ikke "hvem" de er ute etter å ta, det er "hva". Når du ringer kundeservice for mobiloperatøren din når noe ikke er som det skal, er du ute etter personen du møter i telefonen? Er det den personen som har forårsaket problemet ditt? Overhodet ikke. Du vil kjefte på "Telenor", "Telia", "Onecall", eller hvem enn du bruker. Hva er de navnene for deg? Jeg ser på dem som noe upersonlig, ikke-levende. Jeg klandrer ikke ett spesifikt menneske som jobber i bedriften, jeg aner jo ikke hvem eller hvor mange som har gjort noe feil. Kanskje er det datasystemet deres! Kanskje er det en signalmast som har sviktet?
Når jeg klager vil jeg oppnå to ting; Jeg vil ha problemet løst eller kompensasjon, og jeg vil bli møtt av en forståelsesfull, respektfull representant som lytter til meg. Noen ganger kan jeg ikke få det jeg vil ha på det første punktet. Det kan irritere, men jeg kan også vise forståelse for at det er umulig eller vanskelig. Sånn er jo livet, sh*t happens. For alle.
Men hvorvidt punkt to innfris eller ei, avgjør hele utfallet. Så lenge kundebehandleren er hyggelig og forstår at jeg har reagert, så avgjør det nesten hele oppfatningen jeg har av bedriften. Jeg kan sitte igjen med et positivt inntrykk og til og med sterkere lojalitet.
Du må velge å styre det du kan styre. Du må akseptere at du ikke kan fikse - det er ikke ditt bord. Ikke ditt ansvar. Det du kan styre på jobben sin vegne, er hva klagerne sitter igjen med emosjonelt. Bare det at du lytter til dem, tar dem på alvor og lar dem ventilere sin frustrasjon hjelper dem!

Kommentarer fra sjefen min har utelukkende hans interesser i høysetet, ikke mine. Han bryr seg om hva som er best for ham. Han bryr seg ikke om meg. Derfor skal ikke han få noe makt over hva jeg velger å gjøre med meg. Ser man hvor det kommer fra, så mister det styrke. Han er ikke en kilde som anerkjenner meg som person, han ser meg bare for hva han nytte fra samspillet.
Klagerne i arbeidet ditt bryr seg ikke om deg. For dem er du et verktøy for å få det de vil. De kjenner ikke deg. De har sine meninger og oppfatninger. De er subjektive og sjelden nyansert. I tillegg er de misfornøyde med noe, og det vekker ikke akkurat de beste sidene i folk. De tenker ikke over hvordan det er å være i dine sko.
Klarer du å ha dette i bakhodet når du er i situasjonen eller når du bekymrer deg? Jeg vet det er vanskelig når det er mye negativitet som strømmer på, men jobb med å se menneskene bak, forstå hvordan de tenker.
Husk at dette ikke er din feil. Du er fantastisk som fronter et problem du ikke har skapt! Det er de ansvarlige som skulle tatt byrden med arbeidet du har fått. Ser du hvor flott gjort det er av deg?

Kritikk og angrep som formuleres slik at det rettes mot din person gjøres ofte det bevisst fordi kilden ønsker å såre deg. Det i seg selv er en handling du kan bruke til å avvæpne kommentaren. Mennesker som ønsker å såre deg kan ville det av hundrevis av grunner. Det kan være hevn for hvordan du har fått dem til å føle, en straff for noe du nektet dem, desperasjon for å få hevde seg selv, det kan være taktikk fra menn som vil få deg til sengs, såkalt negging. En ekling har skrevet bok om emnet, til andre eklinger, og temaet er hvordan man får kvinner usikre nok til å ville være med deg. Si noe slemt, vær overlegen. Så lurer hun på hvorfor du ikke vil ha henne. Så "tillater du deg å være med henne likevel, på tross av hennes mangler".
Taktikken bringer tvil om sannheten i anklagen. Øv deg på å gjennomskue når andre prøver å manipulere deg.

Andre er ikke bevisst på hvordan de ordlegger seg. Noen tenker ikke at det de sier kan virke sårende, som foreksempel at noen har rar holdning. Noen kaller andre dumme bare de liker annen musikk enn dem. Det faller på sin egen urimelighet, og vi er skyldige i det samme selv uten at vi legger merke til det.
Ta høyde for at andre ikke vet at de såret deg. Kommentarer som "Du er..." er en veldig enkel måte å få sagt ting på, latskap egentlig. Og ikke det man virkelig mente å si. Kanskje synes noen man er dum fordi man ikke klarte en spesifikk ting. Det betyr ikke at man er dum. Mennesker er gode på ulike områder, alle kan noe andre ikke kan. Man er nokså arrogant hvis man tror man selv er den ene personen som kan bestemme andres intellekt utifra enkelthendelser. Og man må være særlig smart for ikke å risikere stein i glasshus. Man føler kanskje en ting var dumt GJORT, men sier at personen er dum. Alle gjør dumme ting i løpet av livet, sånn er det å være menneske. Men man defineres ikke av ensidige handlinger eller hendelser. Alle gjør samtidig smarte valg i livet. Man er ikke da utelukkende smart. Vi må vite at vi gjør godt og vondt, og akseptere at det blir kommentert uten at det får store konsekvenser for oss som person. Hvordan vi tenker rundt det utgjør den store forskjellen på om man "bryr seg" eller ikke.

Her handler det altså om å finne styrken i DEG. Gjør du din identitet ensbetydende med "jobb-deg", så blir det nærmest umulig.
Hvis du ikke føler deg som noe utenfor jobben, så styrer jobben alt i livet ditt.
Glem alle dine prestasjoner, arbeid, venner, klær, bolig, utdannelse, utseende, alt. Hvem er du bak alt det? Det er den du skal være trygg på. Det er den tryggheten du skal falle tilbake på når livet byr på utfordringer og skuffelser. Det er den personen du skal like og være stolt av, og hun trenger ikke gjøre noe som helst for å gjøre seg fortjent til det. Hun fortjener det allerede. Hun har alltid gjort det.
Til forsiden