Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Trist av å lese om hvor mange som tar livet sitt

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Trist av å lese om hvor mange som tar livet sitt

okt 22 2015 - 14:19
Merker en sånn tristhet inni meg når jeg leser om dette temaet. Og ikke nødvendigvis av historiene i seg selv, jeg er jo veldig inneforstått med at det ofte handler om mennesker som har levd med et tungt sinn over lang tid, og rett og slett ikke orker å leve med det mer. På en måte forstår jeg dem godt. Får medfølelse, ikke bare for smerten dems, men for valget dem har tatt. Lyst til å gi dem ros, ikke for det de har gjennomført, men at de klarte å holde ut så lenge.

Men jeg blir så trist av tallene. Mellom 500 - 550 mennesker hvert år. Det er (nesten) i snitt to mennesker hver dag. To mennesker, hver dag, i lille Norge, der den psykiske belastningen ved å leve, blir så tung at man ikke orker den lengre. Blir så tung at man dreper seg selv.

Psykiske belastningen ved å leve.. Skal livet være sånn? Skal livet være en belastning? Man hører jo ofte folk snakker om at livet er tungt, er en prøvelse, life is hard - som de sier på engelsk. Og det er det nok for de aller fleste. Til tider, kanskje til og med oftere enn ikke. Men.

Når alt i livet oppleves som en belastning, hele tiden. Det er årevis siden man har følt noe glede, noen lysglimt. Man burde jo ha gjort det, man har kanskje familie som betyr noe for en, kanskje til og med egne barn. Kanskje man til og med på mange måter har lykkes i livet. At man har en grei jobb, grei innekt.

Lykkes i livet != lykke i livet.

Hva gjør man da? Og, hva gjøres? Hvilke rettigheter har man? Hvorfor blir det ikke tatt mer seriøst? Er det sånn at man bokstavlig talt må henge seg selv - før man blir tatt seriøst? Før folk forstår at livet ikke var til å holde ut? Syntes det er trist å tenke på :(

Jeg har det bra nå, relativt sett. Jeg har aldri tenkt seriøst på å avslutte livet. Det vil si, jeg tenker på det hver dag, har tenkt på det hver dag de siste ti årene. Tenkt på å ta livet, tenkt på hvor håpløs jeg er, hvor udugelig jeg er, stemme som hamrer løs dagen lang. "jævla dust", "jævla tulling", "fyf*en så dum du er", "gå heng deg", "gå heng deg". Selv om jeg vet at det ikke er sant, så er tankene der.

Hele tiden.

Selv når jeg får til ting. "De skulle bare ha visst, du klarte å gjennomføre det, fordi du ikke ble presset nok til at du brøt sammen. Du ble ikke utfordret nok til at det kom frem hvor udugelig du faktisk er". "Du lurte dem alle sammen - og nå står du her og tar på deg, helt ufortjent, heder og ære.".

"Jævla dust.. jævla tulling".

Man prøver å fortelle dette til legen, man sitter der, føler seg trygg på seg selv. Smiler, småsnakker litt med han, forteller hvordan disse tankene hamrer løs på sinnet hele tiden, dagen lang. Selv her og nå, når man sitter hos legen. Hva tenker han om meg nå, her jeg sitter og har det tilsynelatende helt greit. Og hører på meg fortelle om disse tankene. disse tankene som er der hele tiden, som hamrer løs og aldri tar slutt. Han må jo tro jeg er en jævla tulling, en jævla idiot, som har det tilsynelatende så bra, men likevel påstår at disse tankene er så destruktive.

"Jeg kan sende en henvisning til DPS, de får vurdere det, men jeg tror ikke du blir tatt inn".

"Ok."

Bytter lege, møter her et medmenneske, et nydelig medmenneske. Et medmenneske man opplever blir berørt av ens historie, et medmenneske som ser at en ikke har det bra. Et medmenneske med empati, eller som jeg hadde sagt når jeg var yngre, et medmenneske med mange speilnevroner.

Blir henvist til DPS - tar bare to uker. Medmennesket mitt var tydligvis flink til å argumentere for hvorfor jeg trenger hjelp - ikke øyeblikkelig, men at det ikke kan vente (for lenge). Jøss, er det nå man skal bli tatt seriøst. Er det nå man endelig skal få hjelp til å forebygge disse evige hamrende negative tankene. Føles som et lysglimt. Første lysglimtet på lang tid.

Første konsultasjon er over, snakker litt - om praktiske ting - hvordan ting foregår på DPS, barndom, hvordan jeg har det. Hvorfor jeg har det sånn. Utfordrer de negative tankene jeg selv har prøvd å utfordre på samme måte i ti år, uten at det er blitt noe bedre av den grunn. 45 min er gått, timen er omme. Ny time om en uke. Ok.

Andre konsultasjon, jeg blottlegger meg mer enn jeg har gjort noen gang tidligere, forteller ting fra barndomen jeg aldri har fortalt noen andre - selvfølgelig. Jeg vil jo finne svar, på hvorfor disse tankene her her. Konstant. Hele tiden. "Jævla idiot", "f*ens tulling". Snakker om livet, snakker om det å ta livet sitt. Jeg har aldri vurdert å gjøre det - seriøst. Det skremmer meg å skulle gjøre det, men jeg er også litt skremt av at jeg stadig går rundt med den følelsen. At jeg nesten føler fysisk, rundt halsen, at nå gjør jeg det. Nå har jeg puttet hodet gjennom løkken, og kjenner at den strammer til. Er blitt så vant med å tenke/føler det, at jeg ikke reagerer på det lengre. Men jeg er ikke vant til å fortelle det til noen.
45 min er gått, neste konsultasjon om 3 uker.

"Ok."

Tre uker? Hvorfor det? Er det ikke ille nok nå? Er det sånn at man må henge seg selv - før man blir tatt seriøst? Før folk forstår at livet ikke var til å holde ut? Syntes det er trist :(

Merker en sånn tristhet inni meg når jeg leser om dette temaet. Og ikke nødvendigvis av historiene i seg selv, jeg er jo veldig inneforstått med at det ofte handler om mennesker som har levd med et tungt sinn over lang tid, og rett og slett ikke orker å leve med det mer. På en måte forstår jeg dem godt. Får medfølelse, ikke bare for smerten dems, men for valget dem har tatt. Lyst til å gi dem ros, ikke for det de har gjennomført, men at de klarte å holde ut så lenge.
Til forsiden