Tidligere innlegg har båret preg av utfordringer med avhengighet, spiseforstyrrelse og motvillig seksuell aktivitet, alle for å dempe vonde følelser, minner og ensomhet. Da pandemien stengte landet i mars ble den seksuelle aktiviteten vanskeligere å opprettholde, og jeg tok et oppgjør med verdien jeg hadde tillagt meg selv. For jeg orket til slutt ikke se meg selv i speilet, kunne ikke dusje uten å se for meg de jeg hadde sex med, uten å kaste opp av avsky. Jeg prøvde å bli frisk fra en spiseforstyrrelse, og jeg prøvde å venne meg av med alkoholen, for å blidgjøre en mor som ventet på meg hjemme.

Da jeg brøt nevnte destruktive mønstrene trodde jeg at jeg skulle føle meg bedre, men pandemien har gjort det svært vanskelig å finne noe å fylle tomrommet med. Dagene går i ett, og jeg gjør stort sett ingenting da jobber og sosialt samvær uteblir.

Gjemt i klesskapet står en liter sprit. Jeg drikker ikke like mye som før, da mammas nærvær gjør dette vanskelig, men det er betryggende kun å ha dem tilgjengelig. Jeg savner å kunne drikke meg bevisstløs. Jeg merker jeg sliter mer og mer med et konsist matinntak, og bruker dødtiden til tanker rundt destruktive kosthold, kropper og vekt. Jeg trigges av vissheten om at det seksuelle trykket på nettet øker, og undres over om det er der jeg må gå for å finne en verdi når pandemien og hjemmetilværelsen skaper fysiske avstander.

Jeg vil ikke tilbake, men sliter med å kjempe imot. Jeg sliter med å finne grunner til å stritte imot, fordi det ikke er noe til å holde meg tilbake. Jeg lengter til en slitt hybel hvor ingen bryr seg om hva jeg gjør om kveldene, hvor jeg kan drikke i skogen uten å tenke at jeg må hjem til mor, hvor jeg kan spise for lite eller for mye uten å vekke oppsikt. Tilværelsen hjemme føles som en forbannelse, samtidig som det kanskje er det eneste som holder meg unna destruktive aktiviteter. Jeg er redd for at det snart ikke er nok, og redd for tiden jeg flytter hjemmefra samtidig som jeg higer etter det.

Jeg besvarer tomheten med apati; jeg svarer alt med apati. Jeg orker ikke lenger gjøre noe; ikke stå opp om morgenen, ikke spise, ikke se på TV, ikke lese en bok, ikke dusje, ikke gå tur, ikke søke på jobber. Noe må jeg jo gjøre, men jeg orker det ikke. Kroppen verker, hodet verker, mens dagene leves på autopilot.

Hei Chris.

Jeg blir litt overveldet av å lese det du skriver og føler veldig med deg.

Det er 2 ting jeg sitter og tenker veldig over når jeg leser dette:
1) du jobber med mye. Blir det litt for mye å ta tak i på en gang? Bør du prøve å dele det opp litt for å kunne sette mindre mål for deg selv?

2) jeg synes du har mange positive tanker også. Jeg synes det skinner igjennom at du er sterk. For midt oppi all dritten klarer du å tenke at det er lurt at du er hos mor, for da drikker du mindre og spiser bedre.
Hold på de tankene.

Jeg heier på deg!!

Det virker så meningsløst å sette mål. Hvis små mål nås blir jeg likevel minnet på at det ikke gjør stor endring i livet mitt for øvrig. Jeg opplever det kun som trist.

Jeg vet at hjemmetilværelsen er sunnere for meg, men den er ei heller ideal. Det har egentlig gått veldig greit, men jeg opplever det som et fengsel. Jeg higer etter å bo for meg selv, både for avhengigheten og selvstendigheten jeg ønsker å føle på som voksen, men min nåværende økonomiske tilstand tillater det rett og slett ikke.