Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Tomhet

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Tomhet

juli 6 2016 - 22:10
Jeg er nylig blitt diagnotisert med pipolar type 2 og det er hundre, tusen tanker som raser gjennom hodet mitt. Og samtidig som det er tanker føler jeg bare tomhet og forvirring. Hvem er jeg som person dersom det er sykdommen som er grunnen til mye av det jeg har gjort i livet mitt? Hvordan skal jeg klare å fungere videre i livet dersom det er sykdommen som gjør at jeg tar mange av de beslutningene som jeg gjør? Jeg er sint og forvirret og vet ikke hvordan jeg skal klare å leve videre med livet mitt. Jeg tenker oftere og oftere at det hadde vært lettere å bare dø, eller blitt utsatt for noe som kunne blitt sett fysisk. Det hadde vært så mye lettere, da kunne andre sett noe med egne øyne hva som skjer! Det føles som det er lite akseptert å ha en psykisk lidelse. Samtidig som jeg har det, er det alltid skyldfølelsen som ligger der. Sammen med tomheten. Og tankene. Kanskje jeg bare innbiller meg alt, at jeg utnytter systemet for å få noe igjen! For å få oppmerksomhet. Kanskje er det ikke slik i det hele tatt, kanskje gjør jeg alt bare mye verre med at jeg har søkt hjelp. Jeg tenker hele tiden at det er noen som har det verre enn meg, at jeg tar plassen til noen som trenger hjelp mer. For kanskje gjør jeg alt mye verre og jeg kan bare ta meg sammen så blir alt bedre i morgen!
Jeg har ikke lyst til å dø, men denne tomheten oppsluker snart hele meg. Jeg tør ikke føle mer og vil ikke tenke mer. Alt hadde vært bedre om jeg slapp denne tomheten.
Avatar

Re: Tomhet

juli 7 2016 - 00:36
Jeg sliter også med tomhetsfølelse, og har ofte lurt på hvorfor jeg føler så mye tomhet. Er det et symptom på psykisk lidelse (jeg lider av depresjon)?
Eller er det en naturlig reaksjon på mangler i livet ( kjærlighet, vennskap, selvtillit, framtidsutsikter etc)?
En blanding av begge deler?

Beklager at jeg ikke vet og kan gi deg svaret. Men du har svaret et eller annet sted. Og du finner det nok en gang.

Tomhetsfølelsen er ikke konstant, den tar pauser, det er min erfaring. Så man får vel leve for de stundene som er gode nok til at man gidder å fortsette. Stunder da man glemmer å spørre "hvorfor lever jeg egentlig, er det noen vits?".

Det er viktig å aktivisere seg, har jeg skjønt, men ikke med hva som helst. Det må være noe som gir meg noe (og som er tilpasset mitt sykdomsbilde). Og hva som gir deg noe vet bare du.

Lykke til:-)

Avatar

Re: Tomhet

juli 7 2016 - 04:12
Jeg har et litt alternativt syn på det. Tenker at tomheten kommer fordi vi er på vei for langt bort fra vår natur. Vi har ikke ordentlige relasjoner lenger på samme måten som før og altfor mye foregår elektronisk. Fremfor å besøke hverandre så snakker vi på telefon og internett eller så sitter vi foran en skjerm og glor. Dette er ting som gjør at vi kobles bort fra naturen og hverandre, og dypt inne i oss så er det et skrik etter noe som er mer ekte. Denne tomheten kommer som et symptom på dette og fører til smerte. Emosjonell smerte som også kan manifesteres fysisk. Problemet med dette er jo at vi ikke nødvendigvis tar signalene på alvor, fordi vi føler at vi er alene om dette. Sannheten er den at når man kommer litt under huden på andre og de tør å åpne seg, så føler de fleste på det.

Hva som må gjøres er jo litt individuelt. Noen vil kunne dra nytte av økt sosial omgang, naturopplevelser, kontakt med dyr, engasjere seg i et arbeid, hjelpe andre eller helt andre ting kanskje. Det er ikke en enkel fasit på dette fordi vi er ganske ulike selv om vi opplever mye av det samme. Så det som fungerer for den ene kan gjøre det verre for den andre.

Likevel så hender det at man vil komme seg litt opp av brønnen ved å bli møtt med tålmodighet og forståelse. At man kan lufte sin frustrasjon, sine følelser og tanker uten fordømming og at man kan få bearbeidet litt. Dette kan dog ta lang tid, litt avhengig av problematikken som førte en inn i denne situasjonen.

Jeg anser ikke psykiske problemer som sykdom, men heller et symptom på et inautentisk liv. Dette er dog ikke mulig å forklare i korte ord og det er også veldig individuelt, så man må helst finne det som kommer innenfra som prøver å veilede en selv til der man trenger å være.

Avatar

så til neste tema; skyldfølelsen over å være psyk

juli 7 2016 - 15:39
Du får bare ta diagnosen for god fisk. Stol på psykiaterne. Hvis du skal sette spørsmål ved om du er syk, når ekspertisen sier at du er det, da gjør du det vanskelig for deg sjøl..Da er det ikke rart at du er forvirret, for å si det sånn.
Du må ikke bebreide deg sjøl for noe du ikke har kontroll over.
Men det er nok ikke uvanlig å tvile på egen diagnose. Det har sikkert med at man er vokst opp med fraser som "man er sin egen lykkes smed", "det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det" og "det er mange som har det verre enn deg". Selv om det er mye sant i disse frasene, så gjelder de ikke nødvendigvis når en person er syk.

Psykisk sykdom er fortsatt ikke helt akseptert i samfunnet som helhet. (Dette skyldes uvitenhet og ingenting annet). Ikke rart at man skammer seg da i grunnen.
Men gi f... i det. Gi deg sjøl lov til å være psyk.
Til forsiden