Så, jeg har kjempet med mental helse i rundt 30år nå, er bare 35år men har hatt mitt fra tidlig av, jeg gikk på en kraftig knekk for noen år siden da jeg innså at jeg kommer aldri til å bli helt bra, nå har jeg kjempet så hardt så lenge for å holde meg i gang/i live, har kjent på det en stund nå att energien er snart tom, føles som att kampen er tapt, går til psykolog hver andre uke, det fungerte en stund men i siste så føler jeg att ikke noe hjelper, alt jeg tenker på om dagene nå er hvordan skal jeg gjøre det å når

Jeg har også kjempet med mental helse helt siden jeg kunne huske. For meg gikk jeg ikke på en kraftig knekk før jeg var ferdigutdannet og det har siden godt nedover. Jeg har kjempet hardt over så lang tid at jeg bare følte meg utslitt. Tomheten kommer alltid etter kampene og jeg opplever det som like ille som selve kampene. Jeg gikk regelmessig til psykolog i en god del år, men det eneste jeg fikk fra behandlingen var forståelsen for mine utfordringer. I mange år var jeg en motstander av antidepressiva, men ville gi det et forsøk for å se om det ville hjelpe. Jeg var desperat. Samtidig tenkte jeg at jeg ikke hadde noe å miste ved å gi det et forsøk. Jeg hadde jo allerede mistet alt og brukte dagene til å planlegge hvordan jeg skulle ende det hele. Jeg var et vrak. Til min overraskelse så hjalp det veldig mye å ta disse pillene som jeg var så imot i mange år. Kort sagt så har jeg det litt bedre med meg selv og det utgjør en veldig stor forskjell. Ulempen er at jeg ikke kan føle så mye lenger på grunn av medisinene, men jeg vil heller ha det slik enn å kjenne på den smerten som er så ille at jeg ønsker å forsvinne. Jeg tenker fremdeles på planen jeg har satt sammen, men forskjellen er at jeg ikke kjenner trangen til å utføre den. Nå vil jeg ikke oppfordre noen til å ta medisiner, men vil rett og slett bare fortelle at det fungerte for meg. Det betyr ikke at det vil fungere for alle som leser dette.