Er det normalt å bare føle seg tom? Ting som du syntes var fantastisk gøy før, er nå bare en dagligdags rutine. Jeg kan se vennene mine klage over bagateller, som om at neglene deres er for korte eller at genseren som de bestilte var i feil farge. De har et liv, de har mange venner, de har utseende og de har respekt. Ingen bryr seg om meg. Jeg føler at jeg har mistet alt. Mamma lurer på hva som er gale med meg, og jeg vet ikke hva det er. Jeg dytter alle vekk fra meg, og alle merker at noe er gale.

Jeg blir alltid spurt om jeg har det bra, og jeg sier alltid ja. Folk spør hva det er, og jeg sier at det ikke er noe. Jeg vet ikke hva det er som har fått ballen til å rulle. Jeg er redd, ensom og lei meg hele tiden. Redd for å gjøre det dårlig på skolen, ensom fordi alle vennene mine alltid har noen bedre å være med, og lei meg fordi alt bare virker hjelpeløst. Jeg er hjelpeløs, og jeg er for redd til å spørre om hjelp. Jeg vil ikke snakke høyt om problemene mine, jeg vil ikke ringe noen, for det gjør meg redd. Ingen hadde forstått det uansett.

Høres ut som depresjon, jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver!

Jeg antar at du er forholdsvis ung (tenåring?). Da har vi enda mer til felles. Jeg har vært deprimert siden jeg var 16 (23 nå).

Var ikke før i fjor høst at jeg tok kontakt med psykolog, hadde jeg visst det jeg vet nå om hvor mye det hjelper å snakke med psykolog, så hadde jeg spurt om hjelp for mange år siden!

Vet ikke om det er noe jeg kan si for å få deg til å endre mening, men jeg ville i hvert fall spurt legen om henvisning til psykolog.

Snakk med din mor - få henne til å bli med deg til legen. Hun vil at du skal ha det bra og er den nærmeste til å hjelpe deg videre. IKKE la disse tankene få leve sitt eget liv - du MÅ få en psykolog/psykiater å snakke med.

Det M23Oslo sa. Det du beskriver høres veldig ut som en depresjon. Det å være deprimert trenger ikke nødvendigvis å bety at du er tung og trist og at alt er fælt. Det kan like gjerne være slik at følelsene bare ikke er der lenger. At du mister engasjementet og at alt egentlig føles mest ubetydelig og teit. Mine depresjoner fungerer veldig sånn. Jeg gråter stort sett aldri, blir ikke lei meg, bare tom. Uansett hva jeg gjør i de periodene føles det som om det ikke har noe formål, maten smaker aske og å vaske opp eller gå på jobb føles helt meningsløst.

Det er ikke noe særlig kult å ha det sånn. Lege og psykolog kan hjelpe. Men da må du be om hjelp først.