Hei kjære overlever,

Ja, det er nettopp det du er. En overlever. En som har overlevd så ufattelig mye smerte og påkjenninger hittil, det er jeg ganske sikker på, ettersom det har kommet til et punkt at du vil dø. Jeg vil du skal vite at du har vært så sterk som har kommet deg igjennom alt du har vært igjennom! Så utrolig flink du er, kjære flotte hestehov, som vokser selv igjennom den tykkeste asfalt. Så det er forståelig at døden nå virker som en enklere utvei, når livet er så uutholdelig å leve. Mange vil egentlig leve innerst inne, men livet har blitt så uoverkommelig og umulig å holde ut. Døden gir flukt fra det, ingen tvil om det - men den tar også bort muligheten til at livet kan bli bedre. Muligheten til at livet faktisk kan bli verdt å leve. Man vet aldri hva man gir slipp på ved å gi opp. For verdien og meningen med livet eksisterer ikke bare her og nå - men den eksisterer også i fremtiden. Så dersom det føles ut som at det ikke er noen verdi med livet akkurat nå, så kan fremtiden by på en helt annen opplevelse, tro meg. Men likevel er alt så fryktelig vondt, at det muligens ikke hjelper å høre. Og det forstår jeg så godt, men det er likevel sannheten.... Disse ordene er skrevet av en som bryr seg. Igjennom denne posten, krysser våre livslinjer hverandre ved at jeg skriver noe som du leser. Jeg er bare en av mange andre sjeler i denne verden som vil krysse din livslinje, som vil bry seg, se deg, være der for deg og å bli glad i deg. Jeg håper du vil fortsette å lese, da jeg gjerne vil fortelle deg et par ting til.

Du er verdifull. Prøv å ikke si i mot. Du er deg, du er ikke smerten din, ikke problemene dine, du defineres ikke av hva andre kanskje har sagt (eller ikke sagt) eller gjort (eller ikke gjort). Du er deg, uavhengig av alt det, de tingene definerer deg ikke. De tingene påvirker ikke din verdi, du er verdifull uavhengig av det. Hvis du snur på det, og ser for deg andre som ser på seg selv som verdiløse - vil du kanskje være enig i at de tar feil? Det samme gjelder deg, du er verdifull uavhengig om dine egne fiendtlige tanker sier noe annet. Du fortjener å høre det, kjære deg! For ditt liv er verdifullt, og du er en person som lever på denne jorden for helt andre grunner enn å ha det vondt. Dersom smerten din stjeler alt av livsgnist, så er det noe som er feil, noe stopper deg fra å leve det livet som du fortjener. For du er verdifull, du er elskverdig og du er betydningsfull. Du lever ikke for å ha det vondt, du lever for å ha det godt. Det er heldigvis håp kjære deg. Håp er vanskelig å se når man er helt på bunnen av et mørke som virker evig og altomfattende. Men det er håp, det er så absolutt håp. Livet er i endring enten man vil eller ikke, noe som gir grunnlag for forbedring, selv om veien virker lang å gå. Jeg håper du kan holde ut, slik at tiden kan jobbe på ditt lag. La meg utdype:

Tid kan oppleves som en fiende. En fiende ved at det vonde kan bli så ufattelig langdrøyd og altoppslukende over lang tid. Men tiden kan også være en venn. Faktisk en bestevenn. Tiden kan gi rom for at ting blir bedre, nye mennesker kan komme til, nye forhold kan bli etablert, nye livshendelser kan ta form, noen ting kan bli bearbeidet, andre ting vil forbli vondt - men tiden kan også lege sår, eller i det minste gjøre dem mindre vonde. Tiden gir oss muligheter. Sjangser. Mange sjangser. Det er verdifullt. Døden stopper tiden din her på jorden, døden stjeler alle sjangsene. Og mulighetene. Ikke la døden ta fra deg det. Du har blitt fratatt så mye allerede, ettersom du har det så fryktelig vondt, jeg vil virkelig ikke at du mister dette i tillegg. Tiden kan hjelpe deg kjære deg, prøv alt du kan å oppsøke selv den minste endring i livet ditt. Hva tror du skjer hvis det oppstår bittelitt endring i livet ditt hver uke, eller hver måned, i ett helt år? Hvis det skjer en svak, og gradvis endring over tid, enten det vil være å oppsøke hjelp, møte nye mennesker eller oppsøke ting du er glad i. Små ting eller store ting. Kanskje det vil kunne medføre at du ikke står i nøyaktig samme posisjon om ett år, som nå? Hva med 2 år? 3? 5? 10? Det er vel utenkelig at livet ditt er 100% likt akkurat nå som om 5 år? Hva med for 5 år siden? Det er vel aller mest sannsynlig ikke 100% likt nå, som for 5 år siden...? Det er bare et håndfast bevis på at ting endrer seg, ikke alt - men livet endrer seg. Hvis du kan bli venn med tiden, og samarbeide med den, da vil du se at endringer kommer til å skje. Da er livet i en kontrollert endring, hvor du har kontrollen. Og positive endringer er ikke umulig å skape, heldigvis. Og det skaper forbedring. Du trenger ikke gjøre det alene, det finnes hjelp! Tro meg - det er håp! Og hvis du i tillegg kan jobbe med ditt eget forhold til deg selv, så er du allerede på god vei. Du og deg selv skal nemlig igjennom et helt liv sammen, så min utfordring til deg er å gjøre en av disse tingene til å begynne med:

- Oppsøk hjelp med hvordan du har det! Du trenger ikke stå alene med dette. Står du fast med din nåværende psykolog; kanskje du kan bytte? Eller om det er første gang, gi det en sjans? Hver endring teller!

-Si unnskyld til deg selv når du sier noe slemt til eller om deg selv. Akkurat slik som du ville sagt unnskyld til en venn eller en du er glad i. Selv om du kanskje ikke mener unnskyldningen du sier til deg selv, gjør det for å være høflig. Etter mange nok ganger kan det være du faktisk begynner å mene det! Eller at det vil bety noe i det minste. Mange opplever å bli overrasket over at det faktisk virker! Husk, hver endring teller, store og små.

- Si til deg selv at du er stolt av pågangsmotet ditt, eller i det minste si «godt jobbet, du har virkelig kommet deg igjennom mye!» Kanskje du kan skrive et brev til deg selv?

- Prøv å si at «jeg er på ditt lag, dette klarer vi sammen»

- Prøv å si at du er glad i deg selv, selv om du kanskje ikke mener det. Etterhvert er det faktisk mange som merker at det betyr litt i forhold til egen selvfølelse etter mange nok forsøk. Nesten som at man kjenner at det gjør litt godt i hjertet. Kanskje foran speilet hvis du klarer? Og etter mange, mange forsøk, kan det faktisk være at du blir overrasket over at det kommer til å bety noe for deg å høre disse ordene fra deg selv. Jeg håper du vil prøve, for du har full grunn til å være glad i deg selv.

- Prøv å spør det selv, «hva trenger jeg for at livet skal bli mer verdt å leve?» Hva som helst. Skriv det gjerne ned. Og så spør, «hva kan jeg gjøre for å skaffe det - og om ikke akkurat det, er det noe som kan gi litt samme glede?» Prøv alt du kan og gjør det som skal til, og be om hjelp hvis du ikke får det til på egen hånd.

Alt dette er eksempler på endringer - selv om du kanskje bare velger å prøve én av dem, det er likevel endringer som kan sette livet ditt mot en litt ny kurs. Kursen mot bedring. Håp. Muligheter og sjanger.

Og til sist, ønsker jeg deg lykke til fra bunnen av mitt hjerte! Flotte, gode deg - dette klarer du! Stå på - så skal du se at livet ikke bare kommer til å handle om å overleve, men såå mye mer enn det. Jeg har sett mange som har vært på sitt dypeste punkt i livet, hvor de bare vil dø, men de har på trass fortsatt - og fått et helt annet liv enn de noen gang har forestilt seg. De har vært glade for at de ikke ga opp. Det har jeg troen på at kan skje deg også. Jeg har troen på deg og livet ditt, ikke gi opp kjære deg...

Mange varme klemmer fra en som faktisk bryr seg. Og jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste.
“Keep going, little fighter. Your life will soon be brighter”

Takk for at du skriver dette <3

Mye kloke ord. Takk.

Takk for hyggelig tilbakemelding! Bare å ta kontakt om dere trenger litt støtte, omtanke og noen å snakke med. Lykke til uansett! Klem fra meg.

Jeg har lest i dag også det du har skrevet, veldig sterkt og gode Ord å lese. Føler du treffer meg med Ordene dine. Tusen Hjertelig <3 <3 <3.

Så fint å høre, kjære deg! Takk igjen for hyggelig tilbakemelding. Stå på, klem fra meg <3

<3

Takk for du skrev dette her. <3 Var godt å lese. Er veldig langt nede å ser nesten ikke noe lyspunkter i livet.

Huff så vondt å høre at du er så langt nede, kjære Lovise91... Forstår godt at lyspunktene forsvinner litt oppi alt det vonde og strevsomme.... Bare husk at lyspunktene ikke har forsvunnet for godt, det er virkelig håp fine deg... Jeg er her for deg hvis du trenger, klem fra meg

Jeg må gjøre som mange andre her og takke deg for att du skrev dette, jeg prøver å lese dette hver gang jeg er langt nede (som dessverre er ofte for tiden) og jeg må si att det treffer så bra, att det faktisk kommer ett par tårer noen ganger.
Så som alle andre sier: Takk!

Så vondt å høre at du ofte er langt nede! Sender gode tanker og håper du har bedre tider i vente snart... Unner deg virkelig ikke å gjennomgå alt dette vonde.. Takk for kommentaren, og det var fint å høre at du føler det treffer godt! Bare å ta kontakt om du trenger noen å skrive litt med.
Klem fra meg

Jeg trengte virkelig disse ord<3 Så ærlig og kloke ord!

Så trist å høre at du har det så vondt, men er godt å høre at innlegget ga noen ord som du trengte! Takk for tilbakemelding.
Bare å ta kontakt hvis du hadde trengt noen å snakke litt med, ønsker deg alt godt og lykke til. Klem fra meg!

når jeg slår meg, skjærer meg og drikker altfor mye. så hjelper din tekst meg
men ikvell vet jeg ikke om det er nok...

noen trivest best når det er verst..,uheldigvis

Trist å lese at du ikke har det bra. Vil oppfordre deg til å ringe oss på Hjelpetelefonen 116123. Vi er døgnåpne og gratis å ringe.
Ønsker deg en best mulig dag.

Mvh
Administrator

Så vondt å høre at du har det sånn... Det var en god idé å ringe Hjelpetelefonen som Administrator skriver ovenfor. Jeg ønsker deg lykke til og alt godt, og håper virkelig du har bedre tider i vente snart. Jeg har også sendt deg en personlig melding foresten. Varm klem!

Hei,
Jeg er nokså ny her og vet ikke helt hvordan man kan finne tilbake til innlegg.
Så et flott innlegg fra Rosewood, som var veldig godt å lese. Det var en melding til en som ville gjøre det slutt med livet.
Jeg har nettopp opplevd at en nær nabo tok livet sitt, bare 33 år gammel. Hun virket så glad og positiv og hadde jobb og mange interesser. Alt virket så fint, men likevel hadde hun det så tungt at selvmord ble utveien for henne. Det var så usigelig trist, og jeg er så enig med Rosewood, at man må prøve å se litt frem i tid og samtidig få hjelp, slik at man har en støtte og noen å snakke med om det vanskelige.
Skulle gjerne kommet i kontakt med Rosewood. Er det mulig ?

Vær dag jeg går på skolen eller et annet sted må jeg prøve så hardt å ikke begynne å grine fordi jeg klarer ikke å ha det sånn som jeg har det, jeg pleier å kutte meg selv mamma lå merke til alle arrene mine å hun spurte hva som hadde skjedd, jeg sa jeg falt i en tornebusk men jeg tror hun skjønte at jeg løy. Når folk spør meg om det går bra sier jeg ja men innerst inne vil jeg at de skal skjønne at jeg ikke har det bra. Takk for alt du skrev, det hjelper sikkert mange. Hilsen Ingeborg

Det her er bullshi*t, Rosewood.

Du skal ha for forsøket, men dette er ikke til hjelp.

Alle som har hodet med seg vet alle disse tingene, ja- tiden har mulighet for å skape nye opplevelser, men det er da vel for huleste ikke problemet?

Det spiller ingen rolle hvor positivt ting er, eller hvor bra ting kan bli i perioder når man ikke kan nyte noe av det? eller VET at depresjonen kommer tilbake i en eller annen form og kaster deg rett tilbake til der du starta.

Selvmord er som godteri, det er ikke bare å sitte å "tenke positivt" når det som frister mest er å ende det hele? det er faktisk mer fristende å søke opp metoder enn det er å gå på butikken, så hvor skal jeg liksom finne positivitet?. Og det jævla helsesystemet vi har i Norge som bare lammer en person om man er ærlig om hva man sliter med. Så man kan jo ikke si det man har på hjertet heller, da blir man enten innlagt (ikke lenge, bare til du ikke er i "faresonen" mer), fratatt førerkortet eller andre muligheter pga. helseattester og dumme diagnoser.

Poster uten å lese over, skriveleifer får så ligge.

Hei og takk for kommentaren! Alle innspill er velkomne. Og jeg forstår godt hvorfor du skriver det du skriver. Og det er uansett veldig, veldig leit å høre litt om hvordan du har det... Det høres ut som du bærer på veldig mye smerte og vonde opplevelser, og det skulle jeg ønske du var foruten!

Og så håper jeg at ikke innlegget vekket en opplevelse av at jeg ønsker å si «tenk positivt», for så enkelt er det jo aldri. Jeg vet også at mange vet alt det jeg har skrevet allerede, men noen ganger trenger man å høre ting man allerede vet, gjør man ikke?
Jeg kan hvertfall snakke på mine egne veiene, at litt styrkende ord er fint å høre i blant - selv om jeg kanskje allerede vet/har kunnskap om det som blir sagt.

Jeg forstår at dette ikke er til hjelp, men jeg ønsker deg virkelig alt det beste, og håper oppriktig at du får kontakt med noen i helsesystemet som kan utgjøre en forskjell for deg, og at du får det bedre etterhvert, for det fortjener du!

Takk for deres kommentarer også, jeg har sendt dere personlige meldinger.

Klem fra meg

Ser det er lenge siden innlegget er postet men fant det først nå. Jeg vil som flesteparten takke for innsatsen. Du skriver mange kloke ord og du skriver det vil gjerne skulle ønske funket. Dessverre er saken slik at ting er lettere sagt enn gjort. Depresjonen min følger meg hver dag, hvert sekund. Man blir så utrolig sliten av alle tankene og følelsene hele tiden. Det beste er å ende livet for å få slippe all smerten. Når man hsr innsett at det beste for deg selv og alle rundt deg er å ta livet ditt er det få muligheter der ute. Jeg skulle ønske det var så lett som å endre tanker, men jeg styrer dem dessverre ikke.. tror ikke det er håp for alle, dessverre.

Eg var langt og lenger enn langt nede for 4 år sida. Det blei så svart at eg såg ingen utveg. Eg las på nettet om ein person som hadde fått hjelp med fastlegen, og etter eit par dagar klarte eg å samle krefter til å kontakte legen. Det var den einaste sjansen eg såg som kunne redde meg. All tid gjekk med på å tenke på sjølvmord.

Fastlegen tok meg på alvor. Ho var ung og lite erfaren, men veldig profesjonell! Ho såg meg og forsto alt eg sa. Ho ordna det slik at eg fekk time på DPS og havna inn i "systemet". Eg fekk masse hjelp! Dyktige folk i alle ledd som var genuint opptatt av korleis eg hadde det, og fokuserte på å hjelpe meg. Det vart innleggelse i to veker, og eg fekk hjelp til å konfrontere traumatiske ting frå barndomen, og lærte å takle det.

Fire år etter så er eg så heldig å ha den samme dama som den gongen. Eg har ein fast og god jobb, hus og ikkje minst sonen vår som snart er 1.
Eg går på medisin og er klar over at eg aldri blir kvitt diagnosa mi som Bipolar 2, men eg har, i alle fall i dag, måtar å holde meg oppe på. Livet er ikkje ein dans på roser, men eg har eit liv som eg har lyst å leve sjølv om det er perioder som er tunge, men medisinen gjer at eg ikkje når botnen.

Der er hjelp, og eg trur alle kan få hjelp. Eg VAR der at eg trudde alt var over, men eg overlevde!