De siste to årene har jeg mistet alt jeg har. Først mistet jeg jobben, så ville kjerringa skilles og jeg har gradvis blitt mere og mere deprimert. Til jeg nå har mistet lysten på å leve. Jeg tenker at det hadde vært deilig å slippe all den smerten det psykiske påfører meg. Jeg har ingenting igjen å leve for. Har søkt jobber i snart to år men det er ingen som vil ansette en feit, stygg person uten utdannelse. Mistet alle vennene jeg hadde og familien min har ikke tid til å bry seg. Det gjør at jeg føler meg veldig ensom på feil måte. Jeg trives alene men er ingen som er der når jeg trenger det. Den ensomheten er forferdelig.
Jeg har gått til fastlegen og kommet inn på DPS men føler depresjonen ikke blir bedre. Heller verre.
Så nå sitter jeg i sofaen og tenker at det hadde vært deilig å slippe alt og slippe å være til bry for alle. Verden fortjener ikke meg og jeg fortjener ikke å være i denne verden....

Hei

Det var en tung historie. Det er nå bra du har kommet deg inn på dps. Har du vurdert innleggelse? Det kan være verdt et forsøk. Støttekontakter kan hjelpe deg å få deg ut.

Om du er misfornøyd med vekten din så er det tross alt noe det er mulig å gjøre noe med og mange finner trening som god terapi.

Kanskje det er noe arrangement rundt deg? Turer du kan være med på?

Livet er urettferdig og av og til kan det bite deg skikkelig i ræva.

Det er ikke økonomien som plager meg mest. Jeg vil heller ha det bra med lite penger enn å ha masse penger og ikke ha det bra psykisk...