Er så ekstremt utslitt. Må kjempe samme krigen i/mot meg selv hver eneste dag. Føler jeg lever i en egen boble helt alene hvor jeg kjemper en evig kamp mellom liv å død. Meg mot meg selv. Ingen andre kommer inn. Boblen har ingen utgang så vil heller ikke gå an å komme inn for å hjelpe. Ingen hjelp hjelper jo uansett, fordi jeg lar de ikke hjelpe. Hvorfor vet jeg ikke.. Er lei, redd, sliten og tom for krefter. For meg er det bare helt umulig å åpne meg opp å slippe noen inn i kampen min. Mennesker har ødelagt og påført meg såpass mye vondt at jeg er redd for mennesker. Skylder ikke på noen. Jeg har ødelagt og påført meg selv mye smerte også. Men skjønner ikke hvorfor? Jeg fortjener det sikkert. Tenker av og til på skjebnen. Og har innsett at min skjebne er mørk og at livet ikke vil bli bedre, tvert i mot. Håpet er borte & lyset er slukket.
Unner virkelig ingen å ha det sånn, føle på dette jeg føler eller kjempe så ekstreme kamper alene sånn som meg… Gjør du det, så heier jeg på deg og håper du vinner til slutt!

jeg tror
det er i bibelen det står
INTET RIKE SOM KOMMER
I KONFLIKT MED SEG SELV
KAN BLI STÅENDE
du må slippe noen inn!
for meg funker det
best med en proff
jeg stoler på ham
gi det en sjanse du også

Trist at du har det slik! Kan du begynne å åpne deg ved å skrive litt her da?

Trist at du har det slik! Kan du begynne å åpne deg ved å skrive litt her da?

Trist at du har det slik! Kan du begynne å åpne deg ved å skrive litt her da?

Jo kan jo egentlig det… Men er redd for å poste for mye/mange innlegg. Og vet ikke hva som er innafor å skrive og ikke. Vil ikke være til noe bry, eller bli oppfattet som plagsom og desperat.
Litt redd for å gruer meg til å skrive ting her også, i frykt av å ikke få noe respons når man vet folk er inne å lese. Føler man blir så lett oversett her inne når man ligger ut ting som kanskje ikke andre finner spennende/interessant. -så de scroller videre. Skjønner at det er mye å folk prioritert selv hva de ønsker å skrive/kommenter osv. Men føler meg bare til bry når jeg legger ut ting og ikke en eneste person responderer.
Men husk dette er bare mine tanker å følelser ang dette. (Håper det gav mening og du/dere ser poenget)????

Forstår deg godt - og ser poenget med at man noen ganger blir "oversett" her inne, men prøv da :)

Jeg føler meg også desperat innimellom her inne - enormt behov for å fortelle hvor jævli jeg har det (og frykter at folk gir meg opp)

Stå på - dagene BLIR bedre for oss :)