Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Tanker rundt selvmord i en pandemi

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Tanker rundt selvmord i en pandemi

sep 7 2020 - 08:28
Med verdens situasjonen som den er nå, er det vanskelig å ikke bli litt nedfor og deprimert. Dagene blir ekstra lange og de man trodde skulle være der for deg, er egentlig ikke det.

Eksen min og jeg var sammen i seks år, samboere i fem og var veldig fornøyd med det, før ting begynte å gå skeis. Vi var begge veldig opphengt i å bli så opplyste som mulig; øke bevisstheten og utforske våres indre. Veldig psykedelisk en periode, men ettersom tiden går så byttes det psykedeliske og uskyldige ut med hard dop. Nå var egentlig målet å ikke være tilstede. Så dere kan tenke dere hvor harde rusmidler vi prøvde ut tilslutt.

Min eks ender opp med å bli litt vel glad i piller, amfetamin og heroin. Dopmidler som jeg aldri forestile meg at denne nydelige jenta kunne putte i seg.

Det er på dette punktet jeg ser at det er nødvendig at jeg tar et steg unna, for jeg kommer ingen steder ved å prøve å hjelpe en som ikke vil ha hjelp.

2 år går og jeg hører svært lite fra henne. Jeg har blokkert henne overalt, men fra tid til annen ringte hun meg fra andre numre. Dette hatet jeg. Jeg ble så redd for at hun skulle ringe, at jeg ikke lenger svarte hvis det var ukjente nummer. Jeg ville ikke vite at hun ikke var blitt bedre.

I Mai i år får jeg en telefon fra et nummer jeg ikke kjenner igjen, men tenker at "shitau, jeg må komme meg over denne telefonfrykten" og svarer. Tar ikke lang tid før jeg skjønner hva som skjer. Hun har igjen mistet telefon, og trenger hjelp. Jeg legger på med en gang og prøver å ikke la det gå utover dagen min.

En drøy måned senere får jeg meldingen fra hennes mor. Nå har hun gjort det. Hun har tatt livet sitt. Hun var så langt nede og så ingen annen utvei. Det var planlagt.


Selvom vi har vært "sammen-sammen" på to år, så gjør det fremdels vondt. Dette er mennesket som jeg har brydd meg mest om etter foreldrene mine, så så klart kommer jeg til å kjenne på en stor sorg.

Det jeg gjerne ville ta opp her i dag er hvordan familie, venner og de rundt takler dette. Jeg må egentlig si at jeg har blitt sjokkert over hvor lite mennesker stiller opp for en. De jeg anser som mine nærmeste venner har vært så godt som borte og familien min har aldri gitt meg den emosjonelle støtten jeg så sårt trenger, så der forventer jeg ikke mye.
Jeg har store deler av livet tatt vare på meg selv; men fremdels blir jeg overrasket over hvor stor avstand folk tar når det er snakk om selvmord. Hva er greia med dette? Og er det noen som har noen gode råd for hvordan takle sorg og egne suicidale tanker midt i kaotiske tider. Alt setter pris på!

Vi trenger mer åpenhet rundt selvmord. Del gjerne dine tanker hva enn det skulle være!
Avatar

altså

sep 7 2020 - 18:33
jeg mistet en meget
nær venninne i 2018
hun hoppet ut av vindu
fra toppetasjen der hun bodde
jeg takler det enda ikke
vi hadde snakket om
å bla flytte sammen
helvete jeg savner henne
hver eneste jævla dag
har mye skyldfølelse :(
Til forsiden