Hei. Jeg tenker mye på at om jeg dør nå, er det helt ok. Ikke misforstå, jeg har ikke tenkt å ta livet av meg, men om jeg dør er det altså helt ok. De rundt meg vil nok sørge, men med tiden vil de komme over tapet av meg, som av andre som nå er borte. Jeg kjenner ikke at jeg har noen grunn til å leve, at jeg bare går og venter på den endelige avslutningen. I mens spiller jeg rollen som fornøyd og velfungerende, mens jeg altså bare går og venter. Er det bare jeg som har det sånn?

Takk for at du svarte.

Samme her, jeg kaller det Vpd tilværelse. V enter P å D øden.

Høres kjent ut det ja. Er det sånn hos deg også, at folk rundt deg ikke aner noe om dine tanker rundt dette?

Det stemmer Hicks. Kjente meg veldig mye igjen i ditt innlegg. Men tenker av og til livet kunne vært bedre men det kunne vært verre og. Vi fokusere på det vi ikke har men ikke på det vi har. Det er noe man må være klar over også

Det som er min utfordring er vel at jeg ikke ser at livet kan bli bedre, men at jeg ikke har noe i mot at det blir verre. Får jeg en kritisk sykdom og dør i morgen, så er det helt greit. Har mange ganger tenkt: Kan ikke bare hjertet stoppe så det blir svart nå.

Men det gjør jo ikke det, og Vpd går videre..

Hei.
Jeg er litt motstander av denne VPD.
Jeg mener vi alle har noe å leve for, uansett hvor jævlig vi har det her og nå! Det at man kan like greit dø i morgen, er også en usunn tankegang. Da blir det litt til som man gjør det..
Livet har en del motgang, og det gjør det trått til tider å se positivt på ting.

Jeg selv er i en periode der jeg er blitt deprimert og heller ikke nødvendigvis ser lyset i slutte av tunnelen. Men det er virkelig så mye jeg har lyst til å gjøre og oppnå!

Hvorfor ser du ikke at livet kan bli bedre?

For å begynne med spørsmålet du stiller til slutt: Hvorfor ser jeg ikke at livet kan bli bedre? Det er vel nettopp det som er problemet. Hadde jeg hatt en teknikk for å se at livet kan bli bedre, hadde jeg kanskje ikke vært like deprimert. Men det har jeg altså ikke. Livet som jeg oppfatter det er tomt og negativt og Vpd..
Hvorfor og hva som kan gjøres for å forandre denne tankgangen? Aner ikke.

Hicks har du vært i snakk med noen profesjonelle eller familie?

Jeg ville absolutt vurdert det, kanskje dem kan være med å hjelpe deg på riktig spor.
Jeg er selv inne i en runde der jeg ikke helt klarer å se lyset i slutten av tunnelen, men jeg er fast bestemt på å klare det!

Jeg vet det vil bli tøft, jeg vet jeg vil bli sliten og lei meg. Men ingen har sagt det skal være lett. Jeg har lært såpass at man bør ta i mot den hjelpen man blir tilbydd, men man skal absolutt få lov til å stille spørsmål underveis!
Jeg håper du vil snakke med noen som står deg nært evt fastlege.

Nei, jeg har ikke snakket med noen om dette. Bare her inne hvor jeg kan være anonym. Familien tror alt er ok. Er flink til å late som. Og ikke klarer jeg snakke med noen heller.

Uff, skjønner deg godt.
Jeg holdt min tvangslidelse / OCD "hemmelig" for alle jeg kjenner i nærmere 20+ år.. da jeg fortalte det, følte jeg enorm lettelse og støtte. Jeg trodde ikke dem skulle være så støttende som dem var.
Jeg fortalte dem først etter at jeg selv hadde gått til noen runder med psykolog og fått plass hos et OCD team.

edit*
Skal nevnes, at de siste årene orket jeg ikke å skjule min OCD, da den tok så stor plass i hverdagen min. Men venner av meg hadde ingen anelse da jeg fortalte dem, dem ble vell litt lettere sjokkert.

Vi mennesker er gode til å skjule følelser og adferd!

Hei Hicks,
Jeg kjenner meg igjen. Det er tungt å innrømme både ovenfor familie og seg selv egentlig at det ikke står så bra til. Om du ikke klarer å snakke med familien eller venner vil jeg absolutt anbefale fastlegen.

Det trenger ikke være at du må starte med noe opplegg eller medisiner eller noe slikt, men da får du bare startet å snakke med noen om det uten å bekymre deg for at det skal "komme ut", for å si det sånn.

Ocd sliter jeg også med. Er snart 58 år og har holdt det skjult hele livet. Ocd det er liksom en del av personligheten, vanskelig å bli kvitt. Har prøvd litt psykolog men til ingen nytte. Har hørt att ocd teamet er flinke. Så kansje jeg prøver der

Er nok ikke klar for å snakke med noen om dette enda. Derfor greit å skrive litt her.

Snakke med noen ,aksepter at du kan føle deg trist men la deg ikke overveldet av det.Jobb med deg sjøl å finne enkle tiltak som kan få deg mer ut i lyset..Les noe psykologi bøker :Hjernen er stjernen,Lykke formelen..som gir deg kunnskap og verktøy i kassen å bekjempe verkebyllen av tristhet...Gå til fastlegen og få time hos psykolog og medikamenter som holder i sjakk de tunge tankene og..gradvis sett sjøl i gang små tiltak som bedrer din psykiske helse..gå turer,en koppkaffe i solen,besøke en venn,hjelpe en eldre eller en fattig med noe...Og aksepter deg sjøl som du er...du er mer en bra nok..indre stemmmen din må støtte deg og være i harmoni med deg sjøl .:)Don’t give up!Sånt er livet..se på de som lykkes og sammenlign de med andre som lykkes mindre.Hvorfor tror du det skjer?Sammalign personlighetene..og dra konklusjoner og prøv å forandre tankemåte..Jeg tror at de som lykkes oftest er det fordi de har optimistiske personligheter og evner å finne strategier å motvirke nedgang og se en vei til lys uansett krise ,de finner strategier og positive tankemønstre , å reise seg...er nøkkelen til det..Det er ikke penger,status men å ha det harmonisk med sit inndre stemme og ha tillit at selvom det blir nedgang av og til ..ser man alltid lyset i tunnelen.:)Øve øve øve på livet..akkurat som toppidrettsutøvere øver ..øver..men vet ikke om de vinner eller ej..men har håpet og fokuset..Lykke til.:) Du er verdifull,sterkere med hver dag og smiler hver dag.:)Si det til deg sjøl hver dag..Til slutt blir det virkelighet..Du blir hva du tenker.:):)

Godt sagt Just smile. Godt innlegg du har skrevet

Takk.Håper det hjelper ...:)Godt at vi kan hjelpe hverandre med råd og debatt.:):)

Jeg vil dø jeg har ikke det gøyt i livet mitt! Foreldrene mine er så slemme mot meg.

Hei.Det er trist å høre at du tenker sånt.Jeg vet ikke hvor gammel er du og hva du opplever og hvorvidt er alt obiektiv og real men må man ta på alvor din ståsted.Du kan ha en tung depresjon ,eller er ungdom som er en tid i livet som er veldig ustabil...og trenger noen å snakke med..Ikke gi opp ,du er verdifull og mer en bra nok...si det til deg sjøl hver dag...Prøv og snakk med dine foreldrer ...hvis ikke det går skriv hva du føler til de...rolig og klokk ..hvis de tar og leser og prøver å forstå deg...Livet kan være opp og ned..men man kommer ut av det negative..gjennom å ikke la seg..dratt ned i mørket...Finn på noe du liker å gjøre og bringer litt optimisme og glede..Spre kjærlighet og samarbeid og se hva du får tilbake..Kansje det hjelper å lette på stemningen av trykk og konflikt?Lykke til!:):)You Are Good enough AS You Are!Tro på det!:)

Kjære, kjære deg❤️ Hold ut. Du ser annerledes på ting senere. Om ikke akkurat nå. Det kommer fine stunder til deg igjen. Så vent på dem. Ikke dø. Ikke enda. For fine ting venter på deg, selv om du ikke ser dem nå.
Sånn tenker jeg, når jeg er nederst i kjelleren. Og det hjelper. Jeg holder ut. Til det verste er over.

Har ikke vært motivert til å gå inn på denne siden i det siste. Men takk til alle som har svart.
Har fortsatt få tanker om hvordan dette kan løses, og fortsatt like usikker.
Får se hva som skjer.

Hicks1234: "Jeg kjenner ikke at jeg har noen grunn til å leve, (...)"

Se for deg at du kunne oppnå hva enn du ville i livet, og spør deg selv hva du da helst vil oppnå. Forsøk deretter å finne ut om det i realiteten er mulig for deg å oppnå det (ved å researche). Hvis det faktisk er realistisk mulig for deg å oppnå det, dediker livet ditt til å få det til. Da vil du ha sterk mening/grunn til å leve. Og når du faktisk har oppnådd det du ville, så kan du hjelpe andre med å oppnå det samme, ved å lære bort kunnskapen/erfaringene dine. Dermed vil du ha mening/grunn til å leve resten av livet.

Med andre ord: Pick a challenge --> Dedicate your life to acheiving that challenge.

Har tenkt slikt tidligere og, men når alt kommer til alt så kommer det til å skade familien din så mye, du vet ikke hvor vanskelig det er å miste en bror, søster eller venn.

Jeg skal ikke være moralpreiken og si at "dette ikke er bra, slutt med det", men jeg vil si til deg at du må tenke på konsekvensen av å begå selvmord, fordi det er helt jævelig for dem som er igjen.