2 juni 2019.. Smerten, uroen og tomheten føles uutholdelig. Tanken og synet av barna mine stå ved kista mi gjør meg gråtkvalt og uvell på samme tid. Vet en når en ikke orker mer? Eller at den siste dagen plutselig har kommet?
Er det ok å føle at i dag er en vakker dag for å bli hentet?

Jeg lever av samvittighet til de rundt meg, slik at de skal slippe å bære på sorgen. Jeg synes ikke det er rettferdig at jeg gjør det.. men så uansvarlig har jeg vært, satt to små barn til verden for så å forlate de. Kanskje hadde de likevel hatt et bedre liv i bytte mot meg -deres biologiske mor. Et positivt og glad menneske med sjelefred og livsglede. En som ikke trengte medisiner og årevis med psykiske behandlinger for å stå på beina -selv da ikke helt bra.

Kanskje mennesker rundt meg ikke hadde trengt å føle på sviket, venner -og ikke minst familien. Egoismen, trøttheten og ikke minst den konstante og hurtig tilbakevendende, heftige slitenheten jeg bærer -for dem.

Jeg passer ikke inn. Jeg når ikke opp og strekker ikke til. Jeg har blitt en einstøing, en trist sjel uten selvfølelse. Sint, lei og et tomt menneske.

Vil ikke se andre i øynene, vil ikke snakke om det jeg ikke tåler. Vil ikke at han skal vite hva mennesker får meg til å føle. Jeg tåler ikke verden. Vil at de skal vite det -når jeg ligger der i den hvite kista, som barna mine rastløst leker rundt, en hvilken som helst dag i året.

Forstår åssen det føles. Har hatt et skikkelig deppa dag idag. Sa jeg ikke orker mer vil ikke mer. Er mitt liv jeg bestemmer. Sagt d til dem rundt meg at jeg er lei å sliten. Men selv om følelsen e der så merker jeg litt av det gamle i meg som dukker frem å sier prøv litt til ikke gi deg ennå. Jeg vet ikke hele historien din å jeg kan tyde det du skriver at du har d fryktelig vondt. Men det vil bli bedre vet d hørest sånn overfladisk ut men det er sant. Når vet man ikke men at d blir bedre d vil d bli. Håper du orker å stå i det å om ikke så søk hjelp det er ingen skam. Vi lever i et samfunn med press å dritt over alt. Vi blir sliten å nedstemt vi blir deppa å det er ikke rart. Så treng du å prate så bare å si ifra. Er i en mørk plass jeg å men jeg prøver å finne energi til å takle d.

Føler med deg og har akkurat de samme følelsene og tankene.
Jeg har både planlagt og prøvd flere ganger men feiger ut..
Jeg har også resonert meg fram til at det hadde gått helt fint for familien.
Men.... på de dagene , timene hvor livet er litt lettere klarer jeg fremdeles å se at det er verd å leve , og det er pga barna.
Uansett hvordan jeg tenker så ville de måtte takle død og vokse opp uten en mor. Hvordan kan man klare å velge det for sine barn.
Når jeg føler meg helt ubrukelig og ikke klarer å stå opp, ja da tenker jeg jo at jeg bare burde vært død og ikke en byrde.
Men så ser jeg sønnen min og vi prater og koser litt og da må jeg tviholde fast i den tanken at det er nok og at det uansett er bedre enn om han aldri skulle se meg igjen.