Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Tanker i natten

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Tanker i natten

juni 3 2020 - 02:01
For mange år siden satt jeg på dødsleiet til min kreftsyke mamma. Hun hadde store smerter, og jeg husker hun kommenterte en dødsulykke som hadde skjedd noen dager før - at vedkommende som døde var heldig som slapp så raskt unna.

Akkurat nå så skjønner jeg tanken. Jeg er ingen selvmordskandidat, men hvis livet skal være så svart som det har vært den siste tiden - så er det bedre med en kort prosess. Jeg har aldri vært så langt nede over så lang tid.

Den som utløste dette er han jeg trodde var mannen i resten av mitt liv, men som viste seg å ha andre planer. Fra å fortelle meg at han ville elske meg til livets slutt - at han ville gi meg så mye tid som helst for at jeg skulle få finne ut av mine problemfølelser, så gikk det ikke mange uker (dager?) før han hadde en annen dame på min plass i senga.

Dette kunne han gjøre etter å ha presset meg til å ta valget om å gjøre det slutt. Da var han fri, skjønner etterpå hvorfor han gikk med så lette steg ut. Hvorfor han plutselig var "så sent hjemme fra jobb" når jeg ville komme og hente tingene mine. Hvorfor han ikke kunne sette de ut, så kunne jeg komme å hente dem selv når som helst. Hvorfor jeg bare fikk unnvikende svar på meldingene mine - svar som til slutt uteble helt. Jeg var persona non grata - ute av syne, ute av sinn.

Hadde et håp om at vi kanskje kunne finne tilbake til det som var - et fellesskap vi aldri hadde opplevd før, forståelse, gjenkjennelse - nesten for godt til å være sant. (Og det er vel akkurat det det ofte er: for godt til å være sant.)

Dro bort og tenkte vi kunne ta en prat om det, og da skjønte jeg jo hvorfor han hadde endra oppførsel totalt. Der var det ny dame godt på plass. En "venninne" som var omsnakka mens vi var sammen. Det var så vanskelig med henne, for hun ville noe mer enn vennskap. Så var det så synd på henne, for hun var så ensom - og de som ville bli venn med henne ville bare ha henne til sengs. Vi ble enige tidlig i vårt forhold om at han fortsatt kunne ha kontakt med henne, men et krav fra meg var full åpenhet. Hun ble aldri nevnt noe mer, så jeg trodde han brøt kontakten (så blåøyd kan man være).

Jeg ble kjempeskuffet, og sa masse harde ord - fikk bare nedslått blikk tilbake og noe mumling om at han hadde gått videre. Som om jeg ikke skjønte det!
Ingen forklaring, ingen unnskyldning, ikke en siste oppklarende samtale - bare om å gjøre å stenge meg ute.

Sitter bare igjen med følelsen av unnvikenhet og svik, løgn og bedrag. Et forhold som jeg ikke vet hvor lenge har pågått, hvor mye foregikk bak min rygg? En feighet som gjorde at han ikke avsluttet forholdet selv, og i stedet la det på mine skuldre og fikk meg til å gi etter for presset om at jeg måtte ta et valg.

Hvordan skal jeg kunne få tillit til noen etter dette? Livsgleden er fullstendig borte. Samme hva jeg prøver å gjøre av ting som vanligvis har gitt meg glede, så er det bare et ork, et pes - mislykkede forsøk på å finne igjen smilet.
Jeg har heldigvis jobb, og mestrer den noenlunde fremdeles. Når jeg forsøker å tenke framover, så er det ingenting - bare svart.

Det er mine tanker i natten, en slags skriveterapi.
Avatar

Sterk som deler

juni 3 2020 - 20:57
Tøff lesning.
Det er nok som du selv beskriver, svik, løgn og bedrag.
Det er veldig trist og vondt at du har måttet oppleve dette og din mor som dør til kreft, beklager så mye.

Ja, den «raske smertefrie veien» er jo mange som mener er bedre.... men ingen fasit finnes ikke.
Vi vet ikke hva som skjer når vi dør.... ikke ta sjansen, kjemp deg igjennom livet på jorden først!

Å få tilbake tillit kan fort ta 5 år ++, litt avhengig hva du søker.
Det er en kjempe prosess å komme igjennom, og mest sannsynlig trenger du noen å prate med om og igjennom dette med. Det vil være svart en stund fordi du pr. nå er «skadet» men det kan leges det tar bare lang tid og mange tårer og tanker. Mørket forsvinner dersom du klarer holde ut...
Kanskje har du venner som kan bistå men du må være 100% ærlig, motsatt av det din partner var....

Vil avslutte med å si at det ikke er noe galt med deg, du aner ikke hvor mange som vil deg alt godt men som aldri «møter» deg, verden er brutal og urettferdig men plutselig løsner det.

Ønsker deg alt vel og lykke til! Takk for at du delte.

(Ps. Ufattelig dårlig av din tidligere partner og ikke var åpen og ærlig)
Det et jo viktigste i et forhold!
Avatar

Re: Tanker i natten

juni 8 2020 - 00:24
Takk for tilbakemelding, Sagapark.
Jeg har noen å snakke med, men føler ikke at de forstår meg fullt ut.

Takk for din støtte også, Darkrose - selv om du sletta innlegget ditt, så skal du vite at jeg har lest det og satte pris på det.

Det verste er sviket og løgnene, og at det ikke er mulig å få svar på de spørsmål som dukker opp - fordi han er for feig til å face det, for feig til å ta den praten. I stedet blir det masse grubling og spekulasjoner som drar meg enda lenger ned.

Har søkt profesjonell hjelp, håper det kan hjelpe - raskt.
Jeg har ikke lyst til "å holde ut", jeg er ikke laget for det.
Er ikke optimist akkurat - ender vel opp med et pillebrett - som jeg ikke kommer til å ta - er livredd for å ende opp med pilleavhengighet.

Jeg har slitt med dårlig selvfølelse/selvbilde mer eller mindre hele livet - og det har ikke akkurat blitt noe bedre etter dette. Hvorfor skal jeg tro at noen vil velge meg nå liksom - jeg har jo blitt valgt bort hele livet. Alt i fra å alltid være blant de siste som ble valgt når det skulle velges lag på skolen, til å være den som ikke er interessant nok å være venn med lenger når det dukker opp andre alternativer.

Han fikk meg til å tro at jeg kunne bety noe for noen. Han fikk meg til å tro at han faktisk elsket meg så høyt som han ga uttrykk for. Så var det bare løgn.

Vi var så like i så mye - det var så mye gjenkjenning at vi til tider nesten ikke kunne tro det. Vi forsto hverandre så godt, hadde så mange like erfaringer at vi lett kunne sette oss inn i den andres følelser rundt det - spesielt de vonde følelsene. Møte noen som endelig forsto - det var gjensidig.
Jeg trodde jeg hadde møtt en sjelevenn for livet, og at det var gjensidig.
Men nei - så var vi plutselig så alt for forskjellige visstnok, ingen ytterligere forklaring på det.
Har han virkelig løyet om det hele tiden også? Spilt et spill om hvor like vi var?

Han har så endret væremåte og oppførsel at det er vanskelig å forstå. Tanken har slått meg at den nye dama ikke er så stakkarslig som ho hadde gitt han inntrykk av. At det er en sterk, bestemt, beregnende og kontrollerende dame - en edderkopp muligens, som bare satt klar med nettet sitt og ventet på at byttet skulle ta et feilsteg så han skulle være fanget.

Ikke at det fritar noen for de valg man tar, men kan forklare noe kanskje.

Kanskje er det at han rett og slett ikke får lov å ta den oppklarende praten med meg?
Og når man ikke har ryggrad - enten det er til å stå opp for seg selv eller mot andre - så har man ikke det.

Han har tre voksne barn som alle uttrykte at de fikk en ny pappa etter at vi ble sammen. Det så jeg jo selv også: han gikk fra å være den bleke, lutrygga tusseladden jeg møtte første gang - til å bli en frisk, høyreist, glad mann.
Er det virkelig dette jeg fortjener etter å ha bidratt til fornyet selvtillit og livsglede - at den skulle komme andre til gode og jeg skulle sitte igjen med sviket?

Som sagt: mange tanker, spekulasjoner og grublerier. Det er så mye som ikke stemmer. Hjernen jobber på høygir 24/7. Er det bare det at jeg ikke greier å akseptere at jeg har blitt grundig lurt og ført bak lyset?
Skulle gjerne hatt fasiten på det.
Avatar

Tanker i natten 2

juni 9 2020 - 09:19
De som ikke forstår deg fullt ut, har vel neppe opplevd det samme?
Du må nok belage deg på at den fullverdige støtten som forstår alt, kommer faktisk fra deg selv. (enn så lenge)

Løgn er det verste som finnes!

Leser teksten som at du er veldig opphengt i «hvem hun er» og «hvem han nå har blitt» samtidig som du er streng og urettferdig mot deg selv. «Hvem er jeg selv, den ubrukelige»

Du er nå i den klassiske «meg, mot meg selv»

Det er jo åpenbart at alle dine tanker og energi går til å fokusere på hva som har skjedd imellom dere og forholdet, +++
At du ønsker deg et svar på alle spørsmålene er jo fullt forståelig.
Men hva hvis du aldri får det?
Tenk på at for å klare å komme videre, må du gi 100% slipp på alle disse tankene, uansett hvor vanskelig det måtte være. (Ja, jeg forstår selv det kan være en nesten umulig oppgave)

Men jeg støtter deg og tenker at å skrive her er en veldig fin start og enda bedre er at du har søkt hjelp. Strålende! Godt valg :)

Du klarer ikke holde ut, men klarer du fokusere på din egen fremtid og hva som betyr noe for DEG?
Hva søker du? Hva gir deg trivsel i livet? Hvor ønsker du å se deg selv om 3-5 år? Er det noe du selv kan gjøre og kan jobbe i mot?
- skriv en liste (hva kan dra meg opp og ut av dette, målsetting)
Så får du se om det er realistisk men begynn gjerne i det små.
Det er jo ofte lettere :)

Alle disse andre tankene trekker deg jo bare ned.

Tilsynelatende har jo du vært en super og fantastisk partner, som har fått han til å blomstre, til og med bekreftelse fra hans egne barn. (Det er en stort kompliment) og KLART det er et kjempe slag i magen så man så vidt klarer å puste, når vedkommende stikker av og ikke sier hvorfor. Men hvem vil ikke ha en så god og snill partner som deg, som kan forvandle et menneske til sitt absolutt beste? (Jeg vet jeg ville hatt det. Og du fremstår åpen og ekte, det er verdt mer enn gull i mine øyne)

Fortsatt, selvfølgelig utrolig dårlig gjort å bruke alt dette som du ga han, i mot deg, og dra....
Men du gjorde jo alt du kunne, slik jeg leser teksten.

Du møtte en kanskje en gang en partner som matchet deg godt og god kjemi,
Kan du gjøre det igjen? Eller kanskje noe annet, litt nytt og annerledes men fortsatt trygt og godt?
Kanskje en som gir deg livsgnisten tilbake? Men du må være åpen for det men igjen det tar litt tid å leges først (som oftest)

Hvis ikke blir du (kanskje) sittende som den evige «Taperen» og vil angre for alltid i dette livet til du forlater denne verden. Da er det bedre å ta sjansen enn å aldri ha gjort det mener jeg da, men jeg kan ta feil.

Ps.
Gresset er ikke alltid grønnere på andre siden.
Kanskje er ikke edderkopp-forholdet noe å være misunnelig på, i det hele tatt...

Igjen masse lykke til, du høres ut som en super kvinne, omsorgsfull, pliktoppfyllende og veldig veldig god.

Beklager hvis det ble litt rotete, jeg er ikke så flink til å skrive, flinkere muntlig :)
Avatar

Re: Tanker i natten

juni 10 2020 - 22:31
Takk igjen, Sagapark - det betyr faktisk veldig mye å få noen andres vinkling, synspunkter og råd - både fra deg og på pm fra de som ikke ønsker å skrive her.
Veldig takknemlig.

Ja, jeg har brukt utrolig mye energi på grubling og analyser de siste ukene og månedene. Jeg er skuffet og såret som jeg aldri har vært før, og allikevel så har jeg et håp om at det ikke er sånn, at det er en god forklaring på det hele, at det en dag ringer på døra mi og der står en angrende mann og ønsker å gjøre det godt igjen, at han elsker meg og ikke henne.
Det er muligens dette håpet som står i veien for at jeg greier å slippe taket og legge alt bak meg. Når det er sagt, så har jeg satt min egen deadline for hvor lenge døra bak meg skal stå åpen - jeg har satt meg en dato (og et klokkeslett til og med) for når den lukkes. Jeg skal ikke gå å håpe til evig tid.

Jeg skammer meg litt for å si at jeg håper egentlig.
En dame betrodde meg en gang at hun elsket mannen sin og jeg måtte ikke si det til noen. Jeg forsto ikke der og da hvorfor det ikke måtte sies videre. Mannen hennes hadde et alkoholproblem og var lite hyggelig (mildt sagt) når han ikke var edru. Hun skammet seg kanskje for å elske en som alle andre bare så skyggesiden av. Jeg vet ikke, men det var en tanke og en avsporing som kom innom nå. Poenget var at jeg kjenner på skam ved å si at jeg håper å få tilbake en som endte opp med å gi meg så lite fair behandling.

Framtiden min - den er tom - det er ingenting der. Bortsett fra jobben.
Jeg forsøker å tenke muligheter, men det er ingenting - ikke på kort sikt, og i hvert fall ikke hvis jeg tenker langt fram. Jeg vet ikke hva som betyr noe for meg, jeg vet ikke hva som gir meg trivsel. Jeg prøver å gjøre ting som har gitt meg glede før eller som jeg tror kan gi meg glede på noen måte, men det føles bare tungt og meningsløst. Jeg blir bare mer frustrert og nedfor av å tenke framtid.

Har tatt i bruk et par mindfullness-/hypnoseprogrammer som skal hjelpe til å snu tankesettet ved depresjon og bedre selvfølelsen/selvtilliten. Der skal jeg bl.a. tenke på noe som bruker/brukte å gi meg glede. Jeg må helt tilbake til barndommen for å finne noe som gir meg litt gledestanker/gledesfølelse.

Men: jeg har ikke tenkt å bli taperen med stor T, så jeg jobber med saken. Jeg må bare være tålmodig kjenner jeg, akseptere at det er lite som er på stell med meg akkurat nå.
Til forsiden