Jeg har ekstremt påtrengende tanker og har begynt å utforme en plan... noen tips til hvordan å holde ut litt til?

Uff, så vondt. Er du i behandling til vanlig?

Går til psykoterapi hos en psykiater og jobber også med eksponeringsterapi med en psykiatrisk sykepleier... men føler jeg har kommet dit at de har gitt meg opp

Det er veldig leit å høre... Har du noe kontakt med disse nå mens alt står på vent? Det hjelper kanskje ikke så mye når du føler det som du gjør...? Har du vært i behandling hos disse lenge? Du kan jo vurdere å søke deg til behandling hos noen andre når ting forhåpentligvis vender mer tilbake til normalen om ikke så lenge, siden terapeuter jobber ulikt, så kanskje du kan finne noen som resonnerer bedre med dine behov. Syns du tankene forverres av den sosiale isolasjonen som pågår, eller er det mer et generelt problem?

Har fortsatt kontakt med de, men vanskelig å normalisere hverdagen... jeg ble på en måte sendt til denne psykiateren som «siste mulighet»... det er ingen som vil behandle meg...
Isolasjonen påvirker meg egentlig ikke da mitt liv er uforandret... men merker tankene er sterkere

Så kjipt! Du har prøvd medisinsk behandling også?

I fjor var jeg innlagt i USA under utveksling der... reiste hjem med over 10 ulike medisiner... og har nå prøvd det meste som ikke er avhengighetsdannende

Uff, det høres bare skikkelig dritt ut... Utrolig leit at du må gjennom det der. Jeg liker å tro at det alltid er håp samme hvor mørkt det ser ut, men jeg skjønner jo også hvor umulig det må føles når ingenting har god nok effekt. Føler virkelig med deg.

Har du god dialog med legen din generelt? Jeg snakka med ei jente en gang som prøvde elektrosjokkterapi fordi ingenting annet fungerte, og det hadde god effekt. Vet ikke om det er et alternativ legen din har drøftet med deg, men kanskje det hadde vært noe å vurdere.

ECT er dessverre uaktuelt for meg... så det er veldig vanskelig å kunne se noen utvei annet enn selvmord

Åååh, så trist! Jeg kan ikke skjønne at det ikke skal være flere alternativer... Har du hørt om noe som heter nevrofeedback/biofeedback? Jeg bare driver å googler litt, og det dukker opp som en alternativ behandlingsmetode.

Min erfaring er at når man befinner seg på kanten av stupet og ikke ser en annen utvei enn å ta et steg fram så er det siste man trenger at noen gir råd om terapeutisk og medisinsk behandling.
Ikke vondt ment, gummihjerte, det er bare det at å møte noen, som vurderer å ta sitt eget liv, på en slik måte vil sjeldent være til mye hjelp .
Når man er på et så mørkt sted så ønsker man å bli sett, hørt og man trenger empati og en anelse medmennesklighet.
Det er lettere å holde ut litt til når man føler seg verdsatt og opplever at noen har troen på deg og ønsker å være der for deg; ikke fordi de synes synd på deg eller for at de får betalt for det men fordi de synes at ditt liv er viktig og har betydning.
Det er lettere å komme seg igjennom mørket sammen med noen som vet hva mørket består av.
Det er helt for j***** slitsomt å prøve å sloss mot alle de negative tankene..men du viser iallefall ved å poste innlegget ditt her at du er inni der et sted; en del av deg som er så mye mer oppegående enn alt det negative pisspratet som forsøker å få deg til å kaste inn håndkledet...hold fast ved den delen! At du ber om råd fra andre forteller meg at du er sterkere enn de påtrengende tankene og det er jeg veldig glad for;)
Det finnes faktisk mennesker som bryr seg på ordentlig...hvis du gir dem en sjans. Hvis du har lyst til å prate så ta gjerne kontakt.

Maroon188:

Jeg syns det er unødvendig at du kritiserer meg for min måte å bry meg på. Personen spør om råd, og jeg uttrykker min støtte som best jeg kan utifra de ressursene jeg har tilgjengelige. Grunnen til at jeg spør om tidligere behandlinger er fordi det har noe å si om personen fortsatt ikke har prøvd alt som er. Det kan ligge håp i å vite at det fins uprøvde tiltak som kan gjøre en bedre, fordi det er mange som opplever stor bedring når de endelig lander på rett behandlingsmetode, og depresjon gjerne gjør folk ute av stand til å se flere muligheter selv om de kanskje finnes.

Det er også veldig ignorant av deg å anta at jeg ikke har noen erfaring med hva det vil si å ha selvmordstanker, og at empatien jeg uttrykker derfor ikke er god nok. Hvis det ikke er medmenneskelig å respondere til noen som er såpass langt nede, så vet ikke jeg. Du kan heller ta høyde for at jeg har utfordringer du ikke kjenner til som begrenser hvor mye jeg er i stand til å være der for andre, men det er kanskje bedre å ignorere et innlegg fra en desperat person enn å vise så mye medfølelse jeg har kapasitet til, og engasjere meg i hvor de best kan søke støtte.

gummihjerte :
Veldig trist at du tolker innlegget mitt som en personlig kritikk av deg.
Det var ikke min intensjon. Jeg beklager og tar fullt ansvar for at jeg ikke gjorde det tydeligere at det kun var følgende avsnitt i innlegget mitt ; "Min erfaring er at når man befinner seg på kanten av stupet og ikke ser en annen utvei enn å ta et steg fram så er det siste man trenger at noen gir råd om terapeutisk og medisinsk behandling.Ikke vondt ment, gummihjerte, det er bare det at å møte noen, som vurderer å ta sitt eget liv, på en slik måte vil sjeldent være til mye hjelp", som var rettet til deg.

Og bare fordi om min erfaring er det den er så er jeg fullstendig innforstått med at det ikke er en universell sannhet.
Jeg har bare pr.dags dato aldri møtt et menneske som i sitt mørkeste øyeblikk ber om hjelp og ønsker at menneskene rundt dem skal svare ved å snakke til dem om medisinering og pyskiatrisk behandling..så jeg reagerte på det. Det betyr ikke at det er feil eller at jeg syns at du burde latt være å svare i det heletatt. Ingen vits i å legge mer i dette enn jeg mente med det.

Resten av innlegget mitt var kun rettet mot Snøfnugget og hadde absolutt ingenting med deg å gjøre fra mitt synspunkt. Ok?:)