Jeg er en jente som lider av psykiske problemer allerede siden flere år og tar også medisin mot det.
Når vi fikk hunden vår 6 år tilbake blei han min beste venn og min hjelp gjennom de vanskelige tidene. Det var han som fikk meg til å smile og le i løpet av dagen.
To måneder siden fant kjæresten min ut at han hadde to kuler på halsen og gikk til dyrlegen uten å fortelle meg noe.
Når han kom hjem grein han som jeg har aldri sett han før og fortalte meg at hunden vår har fått lymfekreft og at det ikke finnes noe hjelp og vi måtte ta avgjørelsen for å avlive han i løpet av noen få dager. :-(
Nå har det gått to måneder og jeg kan verken sove eller gå inn i huset hvor vi bor uten å få panikkanfall derfor sover vi akkurat nå hos svigerforeldrene våre.

Har også vært hos legen for å snakke med han om det, men han bare ga meg de samme tablettene jeg allerede tar fra før.

Akkurat nå har jeg ikke noe motivasjon til å leve videre er derfor her for å skrive med noen om det.
Kanskje noen har tips om hvordan man kommer videre i livet etter man har mistet bestevennen sin og håpløs. :-(


(Jeg beklager alle skrivefeil, men jeg er ikke norsk, men jeg bor i Norge.)

Hei,

Veldig trist å høre om hunden deres☹

Det er alltid trist å miste en hund og bestevenn på den måten. Historien din minner veldig mye om min egen historie.

Jeg og kjæresten hadde en nydelig elghund som betydde alt for oss og vi ble også nødt til å avlive henne på grunn av kreft.

Jeg klarte ikke gå hjem igjen, bare jeg nærmet meg huset begynte jeg å grine, hyperventilere og skreik høyt. Vi endte opp med å flytte inn hos søsteren min og kjæresten måtte hente klær, sminke og andre ting jeg trengte. Men uansett hvor lenge vi var vekk så klarte jeg ikke å gjøre noen ting. Helst ville jeg bare tenke på hvor fælt livet var og savnet henne fælt!

Til slutt etter 4 måneder tvingte kjæresten min meg til å begynne å gjøre forskjellige småting kg etterhvert større ting og da begynte det å hjelpe. Samtidig måtte jeg av og til hjem bare for å venne meg til å være der og tårene kom hver gang i begynnelsen og jeg trodde ikke jeg ville klare det. Men det ble da stadig bedre og nå bor jeg hjemme 3 år senere med en ny hund på ett og et halvt år.

Samtidig tenker jeg masse på den forrige hunden, men på alle de gode tidene vi hadde sammen. Nå er sorgen byttet ut med glede for jeg vet hun hadde et fantastisk liv selv om det ikke ble så langt. Har også en trøst med at hun alltid er med oss.

Tror det viktigste du kan gjøre er å finne på aktiviteter og snakk om tapet, ikke gjør som meg å bare vent på at det skal bli bra. Tror i hvertfall for meg at alt ble verre når jeg bare lå og syntes synd på meg selv. Skriv gjerne dersom du også vil skrive her en gang☺

3.juledag 2008
mistet jeg min beste venn
han begynte å bite
og med 2 små barn
måtte jeg la ham sovne inn
det var
og er (!)
et sant helvete
han var/er som en sønn
han var/er alt for meg.....

Så vondt å miste bestevennen på 4 bein. Skjønner at det knuser hjertet ditt. Det har knust mitt også, flere ganger. Savnet er stort når vi ikke lengre har de hos oss. Opp igjenom livet har jeg hatt noen hunder. Og det er aldri en ny som kan erstatte den gamle. Savnet og minnene om den som er borte har jeg med meg. En ny hund må få lov å være ny og ikke bli sammenlignet med den gamle, det hadde vært urettferdig for å leve opp til det som var går ikke. Men mine nye hunder har hjulpet meg ved å være seg selv, sammen med meg.
Tror det jeg prøver å si er at jeg skjønner sorgen over tapet av hunden din. Ingen annen hund kan ta den plassen. Men når du er klar kan kanskje en ny hund få lov å prøve å finne en ny plass hos deg? Aldri på bekostning av det som har vært, men som et tillegg. Sender deg varme tanker og håper at du har det bedre nå enn i mars.