18 år: "Du er en skam for familien." ord en sønn ikke trenger å høre fra sin far..

Årene går og kjæreste blir det.. Livet er godt. Gjør noen dumme ting på nett. Noen krangler fra henne side før jeg blir tilgitt.. Dette skjer flere ganger. Årene går.. Kjøper hus.. 1 barn.. 2 barn. Livet er godt ikke sant??! Gjør samme dumme ting igjen.. Blir tilgitt.. Oppi alt dette er en angst startet.. Får ikke til å fortelle samboer noe for er redd for reaksjon..
Ca desember 2019. Samboer og jeg er på familievernkontoret for hjelp. Får høre av samboer at jeg har ødelagt henne og delvis livet hennes.. Angsten kom fram å ble bekreftet av lege. Livsgleden er nå borte.. Eneste tanken min nå er at alle gleder seg til de slipper å tenke noe mer på meg.. Er vist en byrde for alle.. Akkurat nå er tanken at livet kommer nå ganske fort til en slutt.

Er det noe oppi dette som gjør deg glad da? Altså noe i livet ditt som du liker og vil gjøre igjen?

Jeg aner ikke hvordan forhold du og samboeren din har. Kan feilen rettes opp? Eller må du starte på nytt. Det at dere har vært på familievern kontoret viser meg at dere prøver. Du har verdi for andre mennesker, selvom mange ikke er flinke nok til å vise det. Stay strong

Det høres ut som du trenger hjelp av noen. Og at du egentlig hadde trengt det mye tidligere. Det må ikke være godt å ha opplevd å få høre dette av faren din heller.

Få hjelp nå. Det er ikke for sent til det, selv om jeg skjønner at det føles veldig vondt nå og som om du har ødelagt livet hennes. Hun kunne og sagt i fra tidligere.

Ingen ønsker at du ikke skal finnes mer, men de ønsker nok at du skal få hjelp av et eller annet slag.

Nei vet ikke helt.. Trives jo godt på jobb men litt mer usikker når jeg kommer hjem.. Ja tror ting kan fikses.. Men har jo så angst for å snakke om det som trengs å snakkes om med henne.. Så tror på en måte at hun går å venter, men vet ikke.. Vil gjerne ha hjelp.. For slikt som ting er nå klarer jeg snart ikke mer av...

Fint du trives på jobb:) Og at du tror ting kan fikses.

Jeg skjønner den angsten du har for å snakke om det som trengs med henne. Det er noe jeg kan kjenne meg igjen i det.

Kanskje du kan begynne med å si til henne at du gjerne vil skaffe deg hjelp?

For å få hjelp, så gjerne første steg å ta kontakt med legen din og fortelle at du trenger/ønsker hjelp - fortelle hva du sliter med. Det kan være vanskelig nok det. Første steget er da alltid det å innrømme for seg selv at en trenger hjelp.

Ja får se hva jeg tørr.. Ikke enkelt..

Ja, jeg skjønner at du syns det er skummelt.

Det er ditt valg.

Jeg har lyst å anbefale deg videoene av Magnus Nordmo om sosial angst på youtube. Jeg syns det var veldig brae, og har hjulpet meg mye. Det er veldig vanskelig å spørre noen om hjelp hvis en har angst for å gjøre det, så da kan det være fint å begynne med en selvhjelpsvideo.

Takk for tips

Bare hyggelig:) Jeg håper du får nytte av dem.

Lykke til!

Jo takk!