Har isolert meg veldi holdt meg inne å for meg sjølv , forstår godt dette går ikkje i lengden å ønsker virkelig å vere "normal" klarer ikke å gå på treningsenter å avlyser doktor å sykhustimer for jeg klarer det ikke, blir jeg invitert til noe blandt venner så blir det nei fra meg eller så avlyser jeg i siste liten.Går med en diger knyttneve i magen å har null selvtilit å framtiden ser jeg ikke lyst på. har barn med tidligere samboer da må jeg sjerpe meg å ta meg sammen men perioden når jeg er uten dem blir jeg enda meir isolert.Går på cipralex sida 2011 ca men kan virkningen gå ut av desse? Føler meg ganske overlatt for meg selv å veit ikkje hvordan jeg skal ta tak i problemet.Er ufattelig trist , var gjennom eit brudd for ca 6 mnd siden men tenker på eksen hver dag å skriver til henne ofte uten noe respons på dette kan ordne seg , hun har foresten fått ny type. Jeg føler virkelig jeg har møtt veiens ende nå å trenger hjelp men veit ikkje hvor jeg skal starte. Våger ikke å gå på noe treningsenter aleine heller uten noen som kan være med meg. Føler meg vel egoistisk så sliter med dette , går glipp av veldig mye å jobbfremtiden min ser jeg veldig mørkt på . jeg er rett å slett eit nervevrak å en diger pyse. har ingen å snakke med så prøver her på forumet for deres erfaring å tips. Til lege våger jeg meg ikke , snakker med psykolog men det er alt for sjeldent. Skulle ønske der var noe vidunderkur for meg , så derfor jeg stusser også om cipralexen kan miste sin virkning med tid ? Så lurer jeg på hva er normalt å hva er unormalt med alt. Er egentlig omsorgsmenneske så hjelper dem jeg kan men mesteparten av tiden makter jeg ikke , sitter fast i den trygge hjemmet å grubler. Har lest å studert andre som skriver på forumet her å kjenner meg mye igjen , men ser ingen konkrete råd. Er redd for dette kan utvikle seg verre å jeg kan begynne å vurdere den gale veien for å gjøre ende på alt , Veit det er egoistisk dette er ting jeg ikke tør å nemne til psykolog. håper noen gidder å svare meg å kansje gi meg råd , evig takknemlig å takk på forhånd

Hei Leimann80

Jeg kan forstå veldig godt hvorfor du føler og tenker som du gjør med det du har vært gjennom. Men jeg kan love deg, at å avlyse timer eller unngå hjelp virkelig ikke er veien å gå. Jeg sliter selv med en mild/moderat depresjon nå og jeg sliter voldsomt med å gjøre de tingene som skal hjelpe meg. Har ikke tatt medisiner og ønsker heller ikke gjøre det, men jeg vurderer det fra dag til dag for noen dager er virkelig mørke.

Jeg vet ikke hvilke konkrete råd jeg skal gi deg, men jeg ville hvertfall si at jeg ser deg og ønsker at du kommer deg ut av dette du har havnet i. Husk at de fleste ting i livet er midlertidig, også depresjon dersom vi våger å gjøre noe med det.
Du MÅ finne noen nye mål og retninger i livet som gjør at du kommer deg videre fra de vonde tingene, som f.eks eksen din.
Det vil bare gjøre vondt verre å fortsette å prøve å snakke med henne så lenge ting er slik de er... Du må fokusere på aksept av situasjonen din og at fremtiden nå ser litt annerledes ut enn for kanskje 6 mnd siden.
MEN, det er ingenting som tilsier at du ikke skal få ett bra liv... Du har garantert mange gode egenskaper, men du må ikke snakke deg selv ned. Kalle deg selv en pyse osv... det kommer du ingen vei med. Du er syk, og du er sårbar, noe som gjør at ting er tungt nå og vil være tungt fremover. Men du kan komme deg ut av det... bare hold ut, så kommer det seg sakte men sikkert. Jeg kjenner allerede at jeg begynner å få noen gode dager, men det er blytungt for de mørke dagene er fremdeles i overtall. Jeg har bare lovet meg selv og barna mine at jeg skal kjempe med nebb og klør for å reise meg.
Det kan DU også, jeg tror på deg!

Ring en du stoler på eller en hjelpetelefon.. be om hjelp fra legen din og ikke gi deg før du får det. Skriv ned tankene dine og del de med noen du stoler på eller legen din. Du kan greie dette!

Lykke til!