Jeg ble diagnosert med depresjon og sosial angst for et år siden, tok lenge medisin og gikk til timer hos psykiater, men etter at diagnosen var gjort og det var på tide å prøve å gjøre noe med det så klarte jeg ikke mer. Hver gang jeg skulle snakke om følelser osv så låste det seg helt, fikk ikke ut ett ord. Det endte med at jeg bare lot være å møte opp mer, slutta å ta medisin og dreit i hele greia. Jeg klarer å dra på jobb, men jeg orker ikke mer, jeg blir bare dårligere og dårligere av å gå på jobb, blir helt ferdig både fysisk og psykisk. Tenker mer og mer på selvmord for hver dag som går, legger planer osv osv, men prøver hele tiden å fighte selvmordstankene og det er slitsomt som faen. Jeg tror jobben min er en stor grunn til at det går i dass, jeg hater jobben min , men lån og ingen utdannelse gjør det vanskelig å gjøre noe med det. Er det bare å gjøre det slutt eller er det en utvei jeg ikke ser? Jeg orker ikke dette mer.. jeg kan selvsagt si opp og endte opp på gata men da er det vel like greit å bare gjøre det slutt og ferdig med det? jI"¤%H("

Har forresten dukket opp noen andre merkelige ting i seinere tid. Har ukontroller latterkrampe iblandt. Har ingen grunn til å le, og folk ser på meg og undrer på hvorfor jeg ler, og jeg klarer ikke kontrollere lattern. Som om jeg ikke følte meg en jævla idiot fra før av så skal jeg begynne å le uten grunn og folk trur jeg er gærn?

Jeg skal være forsiktig å komme med noen råd
Men du må søke hjelp. hjelpetelefon på denne siden kan du forsøke telefon 116 123.jeg skjønner du har det vanskelig.jeg har vært plaget med depresjon selv.har du forsøkt fastlegen. Ønsker deg alt godt. Vi kan ta en prat her imorgen hvis du ønsker det.

Jeg er her hvis du ønske kontakt. Jeg kan være din venn her på nettet.

Prøvde nettopp å ta mitt eget liv. Parkerte bilen på en avsidesliggende plass og fyrte opp en engangsgrill inne i bilen. Etter hva jeg har lest skulle dette gå fort og smertefritt, men kullet tok ikke fyr :/ Blei bare litt svimmel og "svak" i musklene... neste gang får jeg kjøpe tennveske.

Hei, hvis du vil hadde det vært fint om du sendte oss en melding på Sidetmedord.no.
Hilsen Administrator

Hvordan sender jeg melding til dere på sidetmedord.no? Er den chat greia så står det at den er utilgjengelig.

Hald ut, kjære deg. No er det på tide at du søker hjelp igjen. Det er ikkje umogleg å kome seg vidare. Det finst andre former for terapi enn samtale. Eg går sjølv i kunstterapi, nettopp fordi det låser seg når eg skal bruke ord. Eg har kome meg vidare til ein ny jobb, fordi eg vart sjuk av den eg hadde. Skal ikkje påstå at det er lett, men det er mogleg.

Ta kontakt her på Sidetmedord.no.

Jeg ønsker å snakke med deg ,hvis du ønsker.

Å gå på arbeid kan vere slitsomt, men innstillinga ein går med betyr mykje. Då eg var ung syntest eg arbeidet mitt var sånn nokonlunde heilt til eg oppdaga korleis jamaldringane mine såg ned på det. Etter det ville eg slett ikkje like jobben min. Problema dine liknar dei problema eg hadde som ung, men dine problem er større. Rår deg til å snakke om problema og søke hjelp.

Har jobbet i 15 år og har hatet alle 15 årene. Har hatt jobb 4 forskjellige steder, har jobbet der jeg jobber nå i 8 eller 9 år og jeg hater det. Jeg veit ikke om jeg noen gang kommer til å like å jobbe. Føler ikke at livet er verdt å leve hvis jeg skal hate å leve. Jeg klarer ikke snakke om problemene mine til noen, sosial angst gjør at jeg bare sitter der og vrier meg i stolen og ser i veggen. Jeg har ikke snøring på hva jeg skal gjøre for no. Har bare lyst til å gjøre det slutt og bli ferdig med det. Hadde jeg hatt tilgang på våpen så hadde jeg skutt meg selv for lenge siden, men det er ikke bare å gå inn i en butikk å kjøpe. Jeg kan si opp jobben, som er hovedgrunnen, men hva gjør jeg? Jeg kunne tatt en utdanning som gjorde at jeg fikk en jobb jeg kanskje kunne likt, men jeg ser bare ikke hvordan det lar seg gjøre. Hvis jeg sier opp jobben, får jeg da penger av NAV? Aner ikke noe om det. Vil de la meg ta en utdanning mens jeg får penger? Jeg føler liksom at jeg er låst fast der jeg er, og jeg veit ikke hva slags muligheter jeg har til å forandre livet mitt.. for 3 år siden ca så var jeg og sjekket opp med en skole der jeg bor om hva slags utdanningsmuligheter jeg hadde og han jeg snakket med sa at jeg måtte gå på kveldskole etter jobb i 2 eller 3 år før bare for å få generell studiekompetanse.. når jobben allerede suger all livskraften ut av meg så klarer jeg ikke sitte å løre norsk og sammfunnsfag til langt på kveld.

Og psykiateren jeg gikk til for ett års tid siden satt for det meste å gliste når jeg ikke klarte å svare eller snakke om følelser osv, han bare sa "ja, her har vi sosial angst ja" og gliser som om det er jævlig artig.. var siste gangen jeg gikk dit. Frister ikke å gå tilbake.

enig m ed deg om at det ikke virker som en lur plass å komme tilbake til - fyren virker jo helt talentløs..
Tror det er noe i det å finne sin form for terapi/hjelp om det er samtale, kunst, medisiner, aktiviteter, meditasjon eller hva det nå er.
Utfra det du skriver kan det jo være en ide å kontakte fastlege og rett å slett vise skriftelig det du har skrevet her. Det virker som at jobben er en stor del av problemet og at du faktisk har tanker om noe annet du kan tenke deg. Om du har jobbet der i 8-9 år er det lenge nok.. Du kan faktisk bli sykmeldt og med den riktige legen starte et løp med å finne en behandlingsform som hjelper deg. Av og til kan medisiner være bra for å hjelpe en over det verste.

Det er også mulighet for at NAV betaler for din utdanning om du må omskolere deg. Og hvis du blir syk av jobben så er jo det absolutt noe som taler for at du bør bytte beite. Dette tror jeg skjer i samarbeid med fastlegen. For mange tror jeg (desverre) at det handler om å finne den riktige personen som kan hjelpe en med de endringene en trenger å gjøre. Det vil si at en kanskje må lete til en finner den/de i systemet som kan jobben sin.

Fortsett å tro og jobb med deg selv - du er verdt det!

Hvordan blir man sykemeldt? Jeg har ikke lyst til å være sykemeldt, men det er vel bedre enn å prøve å ta livet av seg etter arbeid. Går jeg til fastlegen og sier hva? Jeg veit jeg kommer til å sette med ned hos fastlegen og slite med å få ut et eneste ord, eller si at alt er bra hvis fastlegen spør, bare for å få kommet meg ut derfra, pga den sosiale angsten. Hvis jeg klarer å si at jobben gjør meg så depresiv at jeg prøver å ta livet av meg så er jeg redd for å få beskjed om at alle blir lei jobben iblandt, man må bare fortsette. Eller at fastlegen vil sende meg tilbake til psykiateren, eller spørre hvorfor jeg sluttet å gå til psykiateren i første omgang.. fml.

Det kan være greit å bestille en dobbeltime til fastlegen så du får tid til å snakke med legen.syns du er god til å beskrive hva du strever med.hva med å skrive dette ned til legen.da tror jeg du er på god vei til å få hjelp.det er mange muligheter for deg sykmelding kan kombineres med delvis i jobb.blir du lenge sykmeldt så har arbeidsgiver også ansvar,nav kommer inn i bildet kansje kan du få støtte til utdannelse.mye nyttig å lese i foregående innlegg.

Takker mye for at dere gidder å prøve å hjelpe meg, setter stor pris på det. Jeg kunne ha dødd tidligere i dag men dere gir meg håp om at jeg kan klare meg. Jeg har veldig liten tro på meg selv når det gjelder å forklare fastlegen noe som helst, og syns det blir rart å komme med et brev til fastlegen med mine problemer, veit ikke om jeg klarer å gjennomføre det.. alt virker så håpløst..

Du klarer dette.
Det at du skriver her beviser at du ønsker å gjøre noe for deg selv.
Tror at fastlegen har forståelse for dine behov.men du må ytre det selv.

Syns det er meningsfylt å snakke med deg
Det hjelper faktisk meg også.

Og jeg synes det er meningsfylt å følge med i samtalen dere imellom....
Stå på, du. Vis fastlegen din dette du har skrevet, og så sier du 2 ord: hjelp meg!
Jeg ønsker veldig at du får hjelp til å komme videre.

Annemoren

Ikkje tenk på at det følast rart å kome med lapp til fastlegen. Det er kanskje din måte å spørre om hjelp på. Når du er på det punktet at å døy er alt du kan tenke på er det alvorleg.

Ja alle har dager eller perioder der det å gå på jobb ikkje er noko særleg, men det er noko heilt anna enn å mistrivst på jobben. Jobben er ein stor del av livet og å mistrivst der gjere berre vondt verre.

Sjukemelding får du av fastlegen. Den er for alle som er for sjuk til å fungere på jobb, heilt eller delvis. Arbeidsgjevaren din skal ha ein del av sjukemeldinga. På den delen som arbeidsgjevar skal ha står det ingenting om kvifor du er sjukemeldt.

Ser at kvinne501 nevner meditasjon. Det kan vere ein fin måte å få eit avbrekk frå alt tankespinnet. Youtube er full av gode meditasjonsøvelser.

Ikkje gje opp.

Takk alle sammen. Skal til fastlegen nå om en halvtime, og jeg skjælver. Redd for at jeg ikke kommer til å klare å fortelle om mine problemer eller for at fastlegen vil gi meg den hjelpen jeg trenger. Veit ikke helt selv hva slags hjelp jeg trenger selv..

Dette går bra. Å ta imot hjelp er første steg på veien til å føle seg bedre. Ønsker deg lykke til.

Fortell hvordan det gikk da...

Annemoren

Hvis du ønsker det,så er vi flere her som er spent på hvordan det går med deg.

Neste gang kan det være meg som trenger en lyttende medmenneske.

Hei alle sammen. Jeg kom meg til fastlegen og hun forsto hvordan jeg hadde det og fikk ganske kjapt sendt meg avgårde i taxi til en institusjon hvor jeg ble lagt inn. Her har jeg noen som hele tiden følger med meg og passer på at det går bra med meg. Har hatt noen samtaler og fyllt ut noen skjemaer som prøver å kartlegge hva jeg sliter med osv. Hvor lenge jeg blir her og hva fremtiden bringer veit jeg ikke, men har håp.

det var fint å lese....

Det er ikke sikkert at jeg hadde kommet meg til fastlegen uten deres hjelp, så takk igjen før støtten.

Veldig bra å høre at du er på vei til å få hjelp og at du kjente at du ble hørt:-)

Det var godt å høre.
Stor respekt for ditt mot.det skal styrke til å fortelle det du har fortalt oss

Jeg heier på deg!!
Ønsker deg alt godt fremover.

Det der var verkeleg tøft gjort av deg :)

Har det akkurat slik selv, så trenger du noen og snakke med så er jeg her