Sliter med svimmelhet av og på. Sliter mye med søvnen og kan kanskje ha noe med det å gjøre at aldri føler meg opplagt når står opp. Drømmer og får så mye mareritt og trøster meg med mat når våkner .
Sliter med svimmelhet av og på.
Hatt det i en del år nå. Kommer ofte mere når jeg er sliten. Noen ganger at må nesten holde meg fast for at er så svimmel. At man kan få en følelse av å besvime men,gjør ikke det. F.eks istad når var på biblioteket og skulle snakke med en av de som jobber der så ble jeg plutselig svimmel. Er det noen andre her som også har det sånn. Er det normalt? Så utrolig sliten og lei av å aldri føle meg utvilt Planen er at jeg skal begynne å jobbe i kantina I bydelshuset hvor jeg bor. Veldig usikker på om hvordan det skal gå når jeg er som nå.

Så lei av å bare føle at jeg lever bare for å eksistere..Her om dagen når jeg skulle legge meg så følte jeg at jeg bare ville legge meg og dø..Behandlingen på dps ble avsluttet i våres. Sa at jeg hadde slitet mye med selvmordstanker men,var ikke til fare selvmord mente de. Jeg ikke hatt noen konkrete planer om det de siste årene. Har brukt remeron og trappet ned til laveste dosen. Har ikke følt noen forskjell fra jeg gikk på høyre dose utifra hva jeg husker. Har også brukt melatonin for søvnen. Når jeg gikk til dps følte jeg vell aldri at jeg ble hørt. Min behandler sa at hvis skulle søke igjen så kunne søke til hun jeg gikk til henne men,det er vell kanskje lurt at jeg heller prøver heller noen andre å gå til en hun jeg gikk til.  Savner sårt et mere gledesfult liv. Så sliten av å føle at bare eksisterer i denne verden ???? Det er ikke akuratt bare bare heller når samfunnet har åpnet opp igjen. Føler vell ikke akuratt mindre på ensomheten og sånn da. Tenker så heldige alle sammen de som har venner,familie og kjærste & barn. Har meldt meg på sånn samtalegruppe for ensomme menn i regi av reform Norge men,det spørs om det blir noe pga ikke så mange påmeldte. Livet ble snudd oppned etter samlivsbruddet for noen år siden ???????? Skulle ønske det hadde fantes flere steder for ensomme og forlatte. Det er utrolig tungt å føle seg utenfor i samfunnet ???????? Prøvd frivillighetssentralen og fontenehuset men,ikke følt mye til hjelp der heller..

Jeg slet med noe lignende for 20 år siden. Min historie er at jeg hadde mye panikkangst, og kom meg ikke ut døren. Var svimmel hele tiden, kunne ikke ta bussen, ikke gå på kino, ikke gå på besøk til noen. Lå bare på gulvet og gråt og trodde livet var over. Så begynte jeg å lese om problemet, og forsto at det hele var en slags kunstig alarmberedskap i egen hjerne som jeg måtte forstå og ta kontrollen over. Det gikk gradvis over ved at jeg fant noen enkle teknikker for å roe meg selv ned når jeg kjente på svimmelheten. I tillegg satte jeg meg noen små og overkommelige mål hver dag. Som å hente avisen, lese meg opp på en bestemt nyhetssak, ringe en gammel venn osv. Jeg tvang meg etter hvert til å møte andre, og var åpen om at jeg plutselig kunne få "tunnelsyn" og bli svimmel. Det hjalp, faktisk. Det å bli møtt med forståelse og aksept, gjorde at jeg følte meg mer trygg. Plagene forsvant gradvis. Svimmelheten er nå helt borte.

Kanskje det hjelper om du kan være åpen om problemet ditt i jobbsammenheng?