Hei,
jeg har slitt med lav selvfølelse siden ungdomsskolen. Nå er jeg 23 år og er på tur inn i nok en depresjon. Jeg greide etter noen forsøk å komme meg gjennom videregående da jeg hadde rutiner og en kjæreste som backa meg opp. Nå, derimot, er dagene fylt med en forelesning der, selvstudium, disponering av egen tid. Jeg tror aldri jeg har vært så lat før, og denne tilværelsen med å sitte time etter time minner meg for mye om de dagene jeg skulket skolen og ble hjemme og hatet meg selv og trøstespiste. Jeg kom meg gjennom høstsemesteret med gode eksamensresultater, men stress og inaktivitet har ført til at jeg har lagt på meg 2 kg. Det er kanskje ikke så mye, men jeg er nå da 65 kg og kun 160 høy. Jeg freaker ut og har null motivasjon hverken til studiet, trening og livet generelt.

Jeg kom meg gjennom juleferien til tross for min økende selvforakt som ikke lar seg vike, men så hadde jeg en samtale med en person jeg trodde var nær meg som dro meg rett ned i kjelleren. Denne personen sliter i større grad enn meg psykisk og er ikke i stand til å arbeide pga. psyken, og brukte meg som både syndebukk og dro meg ned i gjørma til vedkommende. Den negative energien ga meg en knekk. Denne personen er i et nært slektsforhold med meg og kjenner til detaljer til en barndom jeg selv sliter med å bearbeide, og å bli utsatt for face to face mobbing er da ikke noe kjekt. Kommer aldri til å ha kontakt med vedkommende igjen. Den sjanglende selvfølelsen i forbindelse med min egen familie jeg har prøvd å bygge opp og oppretteholde ble brutt ned på kun minutter og dette tærer på meg.

De to siste dagene har jeg ikke vært på forelesning, noe som går greit da det ikke er obligatorisk. Jeg er rastløs, trist, sliten og det eneste jeg greier å tenke på er mat og at jeg vil spise masse. Jeg elsker å trene, men har ikke vært i en god treningsrytme på flere år og nå er alt rett og slett et ork.

Beklager at dette ble veldig rotete. Hvordan skal jeg komme meg opp igjen og hvordan eventuelt forebygge at dette skjer?
(Har for et par år siden gått til psykolog etc. men føler ikke at det funker. Kanskje har vi snakket om feil ting. Medisinering er utelukket - har prøvd det en gang. Er generelt i mot medisiner av flere årsaker).

Kanskje du bør prøve deg hos psykolog igjen? Du skriver at dere kanskje snakket om feil ting, og et par år senere har du kanskje bedre oversikt over hva som er problemet og hva du trenger å snakke om. Dessuten avhenger mye av at du finner en psykolog som forstår deg og som kan hjelpe deg på rett vei.

Du skriver også at det som fikk den gjennom videregående var gode rutiner og en kjæreste. Hvem har du livet ditt nå som du kan få litt støtte fra? Ellers så kan rutiner gjøre underverker.. Jeg er helt avhengig av rutiner, og med en gang jeg faller ut av rutinen så sklir også alt annet ut. Når jeg skal hente meg inn må jeg lage en skikkelig plan for hvordan alt skal være - ned til minste detalj. Og den planen pleier å roe meg ned ganske mye.

Hei, jeg har fremdeles kjæresten, men jeg studerer borte og bor derfor på hybel. Har da ikke kjæresten der til å tvinge meg opp om morgenen. Å studere på universitetet på studiet som jeg går innebærer veldig mye tid på egen hånd og det blir da fort mye tid alene og mye dårlig samvittighet og stress.

Hmm jeg skjønner, har litt samme problemstilling selv! Kjenner du noen i klassen? Om du skaffer deg en studie-partner vil det jo kanskje føles litt mer forpliktende å møte opp?

Ja, kjenner noen i klassen men arbeider best alene og hater lesesal og bråkete steder. Sliter litt med konsentrasjon. Tror jeg bare må sette opp en plan for meg selv, møte på de forelesningene jeg føler jeg får noe av og ikke få dårlig samvittighet om jeg ikke drar på alle. Rett og slett stole på meg sekv og at det ordner seg. Men sykt vanskelig!

Jeg skjønner det der med at en samtale med en annen person kan dra en rett ned i gjørma, sjøl om man følte at man var begynt å komme litt opp. Og ekstra fælt er det viss denne personen er en nær person, f.eks. familie. Da blir det iallfall for meg veldig vanskelig å "avskjære" den personen. Men det spørs hvor galt det er, selvfølgelig. Og så kjenner jeg meg også igjen i det der med å bare være hjemme og kjede seg fordi man har hatt altfor mange negative opplevelser med andre mennesker. Det kan være vanskelig å prøve igjen. Vet ikke hvor du bor i landet, men inne på disse sidene er det jo mange som sliter og har opplevd en del vonde ting. Kanskje det går an å bli kjent med noen av dem hvis de bor i nærheten av deg. Få nye venner som er litt kloke? Tror det er mange kloke mennesker her inne, faktisk......

Lag deg en realistisk plan! Når du er i en situasjon hvor du vil klare alt men ikke klarer noen ting gjelder det å senke standarden. Du kan ikke gjøre alt, og hvis du blir stressa blir det ingenting. Gjør så lite som mulig! Ikke sett seg som mål å dra på alle forelesninger - sett deg som mål å dra på de viktigste. Ikke sett deg som mål å trene hver dag - hva med en dag i uken? Tenk grundige gjennom hva du kan klare å gjennomføre, ikke sett lista for høyt. Og ikke få dårlig samvittighet, realistisk sett så er ikke du istand til å klare alt sammen nå.