Jeg er så sliten av depresjon. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer. Har ikke lyst til noe og alt er ett stort ork. Flere som kjenner seg igjen?

Langt på vei, men jeg har blitt så bevisst på hva jeg ønsker og trenger at noe er oppnådd og at jeg torturerer meg gjennom handlinger som har fremtidsutsikter. Torturen i den kronisk deprimerte er desverre også at virkeligheten generelt er for deprimerende til å leve med.

Depresjon er en spiral nedover hvis du ikke får overtak. Første steg er å lære å lytte til dine egne behov og sette de foran det som deprimerer deg, ikke lett, men alle kan gjøre det. Kjenn på kropp og sinn, respekter begge to, en eller begge vil trekke deg i en eller annen retning av behov, enten det er så enkelt som mat og søvn eller noe du kjenner en vag lyst til å gjøre. Prioriter det alltid foran å bare føle deg nede.

Hvis alt bare er en mørk sky og du ikke engang vet hvorfor du er deprimert for øyeblikket, så prøv å bare slipp det, for da har det ingen som helst verdi. Hjernen er dum iblant og trenger irettesettelser hvis den får emosjoner som den får lov å tygge videre på uten mål og mening.

Jeg pleide å tenke at "tenk positivt" var totalt bullshit, mest fordi ingen var gode til å forklare det eller forstod det selv, selv psykologer. Til jeg innså selv at det handler ikke om det, det handler kun om å fjerne meningsløs negativitet sånn at du faktisk har MULIGHET til å være positiv. Hjerne og kropp trenger hverandre 50/50 og bruk begge til å finne ut av hvilke emosjoner som er rasjonelle og ikke, og dropp de som ikke er det etter beste evne. Hvis du tror en negativ følelse har godt grunnlag, så knytt følelsen til det grunnlaget og ikke la det skli utover annet i hverdagen.

Man slipper aldri helt unna depresjon.