Jeg er så lei. Har slitt lenge med depresjon og angst. Men hver gang jeg klarer eller begynger å bli litt mere positiv og føler meg litt bedre psykisk, så skjer det ett eller annet som trekker meg ned igjen. Burde begynne å bli vant til det men det er like vondt hver gang. Har begynt å tenke at vi alle skal dø en gang, det er jo det eneste sikre i livet. Så hvorfor ikke bare dø nå istedetfor å ha det jævlig resten av livet? Jeg skal jo dø en gang før eller siden og akkurat nå så virker før som det beste alternativet. Selv om jeg ikke vil dø.Jeg trenger hjelp men vet ikke hva jeg skal gjøre. Er inne i psykiatrien men det blir jo bare verre for det... Hva skal jeg gjøre?

ikke gi opp ! æ har det jævlig for det aller meste, men man kan ikke gi opp. æ tenke at man må snakke ut om alt som plage dæ, få det ut, ka du vil i livet, jobbe med det. æ e sykt frustrert, deppa, sint, skuffa, kjærlighetssorg, ensom, ja alt mulig, men æ jobbe med det, æ prate om det, og æ ska en dag ut av mørket, og få det bra . ska ikke fortelle dæ konkret ka du ska gjøre, men å få prata ut om alt som tyngder, og dræg dæ ned, det kan gjøre masse, tungt der og da, men det hjelpe på . nok en gang, : ikke gi opp !!!

Problemet er at hver gang jeg får det litt bedre med meg selv så kommer bare en ny nedtur og den blir verre og verre for hver gang... så hva er da poenget med å prate ut når jeg vet jeg bare får en ny nedtur. Virker kanskje som jeg har gitt opp, og det er akkurat det jeg har. Jeg føler jeg har gjort det jeg kan og at det er på tide å gi faen i hva andre mener og trur jeg burde gjøre for å få det bedre....

Du har gjort det du kan men det er andre som kan ting du ikke kan.
Finnes råd der ute som vil overaske deg.
Kan vær at men trenger og snakke med forskjellige psykologer eller "andre" før man finner den rette.
Man vet ikke det man ikke vet.

det e sant. man må finne den rette å prate med. mange, selv om de mener godt og alt det, forstår ofte ikke ka du slit med, og greie ikke sette sæ inn i det, og man blir bare mer frustrert. har hatt særdeles mange runda med sånne psykologer og psykiatere, helt te æ fant nån som faktisk forsto mæ, og æ fikk både snakka ut, og fikk en annen forståelse for koffør ting va sånn og sånn, lærte også mer om mæ sjøl, og kunne derfor prøve å jobbe med mæ sjøl, og komme videre. det hold æ på med den dag i dag, og det blir mer. men sånn e det.