Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Skulle ikke ha vært her.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Skulle ikke ha vært her.

sep 14 2020 - 09:38
Har bipolar lidelse, går i samtaleterapi, det er nyttig.
Jeg har i 3 år sagt til terapauten at alt går greit, men forrige uke tømte jeg hodet greit.
Alt kom ut, selvmordstanker som jeg har hatt jevnlig siden jeg var ung. Med mer.
Det har ikke akkurat vært så mye verre i det siste enn før.
Han forstod det, og spurte om jeg ønsket litt jevnligere samtaler.
Jeg takket ja til det.

Samtidig foreslo han at jeg sammen med fastlege kunne vurdere noen andre medisiner.
Hørtes ut som en god idé. Var nesten hoppende glad når jeg gikk derfra.

Når jeg tenker ordentlig tilbake på det, så regnet det, men det føltes som om at sola varmet.
Var klar for en ny epoke her.

Bestilte time hos fastlege og fortalte om timen og at jeg var klar for å vurdere andre medisiner/doseendring.
Var i godt humør, helt til han begynte å spørre de vanlige suicidal-sjekke-spørsmålene.
Kjempeledende.

Spurte hva som var den optimale selvmordsmetoden. Svarte faktabasert på det.. ved henging. (etter hva jeg finner statistisk)

Han spurte om det hadde vært best å henge meg i trappa hjemme, jeg sa som det er at jeg syns det er ufint at folk gjør sånt mot de nærmeste.
Da finner de en der.
Han spurte hvor man skulle gjøre det da?
Jeg svarte at man kanskje burdere vurdere litt uttafor turstier. I skogen.

Han spurte om jeg hadde kjøpt tau? Jeg spurte om han mente i det siste? Sa jeg hadde hus, båt og bil, er nærmere 40 år, alle har tau...
Spennbånd, slepetau, fortøyningstau, vanlig tau, klart man har tau, alle har tau.

Så oppsummerte han at jeg hadde funnet metode, sted og hadde det jeg trengte å gjennomføre.
Vurderingen var at han følte det lå en akutt fare for selvmord????
Jeg forklarte at det ikke var noe som hadde endret seg siden jeg begynte på medisiner, og at ting 'er som før', og at jeg til og med er i godt humør, så å tvangsinnlegge noen sånn ville gjort ting mye verre. Så ble timen avbrudd, fordi han hadde en ny pasient.

Jeg satt igjen der uten å vite hva som skulle skje. Sendte ham en ekonsultasjon der jeg forklarte at jeg følte meg totalt misforstått og at vi burde ta en ny samtale igjen snarest. Han avviste og seponerte sovemedisinen til et minimum, jeg er 110kg, det der vil ikke ha effekt engang.. tar de innimellom for å stoppe grubling og komme meg i seng sånn at jeg fungerer dagen etter.
Forklarte situasjonen til samboer, hun ble sjokkert over legen min.

Det hele endte opp med at jeg følte at når jeg endelig faktisk ba om hjelp så forverret situasjonen seg så til de grader.
Mistet alt håp, jeg skulle miste friheten og forholde meg til å bli vurdert for tvangsinnleggelse.
Forholde meg til det for familie, venner og arbeidsgiver.
Livet gikk fra greit til at jeg hadde mistet alt håp. Følte meg som en byrde hos legen, hos samboer.
Har aldri følt meg helt klar før, pakket tursekken med tau (ironisk nok?) og en kniv (for å justere taulengder)..
Og vurderte hvor man skulle gå.. tenkte jeg kom til å finne det ut på veien, det er masse skog her..
Jeg var 100% klar, kanskje klarte jeg å gjennomføre allerede i kveld.

Men jeg hadde gått fra den legetimen. Vel hjemme i stua tok meg et par øl også noen fler. Vipps var jeg full før kl 15.
Samboer skulle ha broren og samboeren hans på besøk, hadde helt glemt det. Timene går fort i fylla så...
Jeg var regelrett dritings når de kom hjem i 20-tiden, prøvde å holde meg "edru", endte opp med å bli påspandert noen flere øl.

Dette var fredag i forrige uke. Tenkte jeg bare måtte vente på en anledning til å "ta meg en luftetur, hadde vært inne hele ettermiddagen.".
Det kom egentlig ingen god anledning før de skulle legge seg i 22-23 tiden.
Begynte å kle på meg, samboeren lurte på hva i all verden jeg skulle, hun hadde vel sett tegnene på at jeg ikke var helt 100% den kvelden.
Hun insisterte hardt på at jeg skulle være hjemme, det var ALT for sent og mørkt, kunne vel gå en tur i morgen?
Jeg insisterte på å gå ut, kunne ta på refleksvest, sa jeg.
Endte opp med at jeg ble enig i å bli hjemme. Tenkte jeg kunne jo kanskje snike meg ut når alle sov.
Satt på badet.

Våknet på badegulvet kl 03:30, jeg hadde visst kollapset av alt sammen... jeg var i såpass dårlig form og trøtt at jeg gikk og la meg for å sove.

Hadde nok tatt livet mitt på Fredag i forrige uke om ikke samboeren hadde sett tegnene.

Hun tok en alvorsprat med meg på Lørdagskveld, hun kom med noen forslag til løsninger som faktisk ikke var så dumme.
Fikk meg til å innse at fastlegen hadde gjort en alvorlig tjenesteforsømmelse, ved blant annet å foreslå å øke dosering på en medisin jeg ikke går på, men har resept på fra tidligere av. I tillegg avbryte en time på den måten dersom han var så akutt redd for selvmord. Skal til psykologen min denne uken og forklare, hun blir med, skal prøve å få til et tverrfaglig møte med fastlegen. Antar de kommer til å la han få høre ett og annet.

Han har vel egentlig ødelagt flere års arbeid i samtaleterapi for psykologen.

Hva godt kom ut av dette? Det finnes andre løsninger. Jeg har kanskje suicidale tanker, men fikk kjenne på hvordan det er å være suicidal nok til å gjennomføre.

Måtte bare få det av skuldrene.
Avatar

hmmmmm

sep 15 2020 - 04:05
din samboer
virker å være
viktig for deg
jeg har gjentatte
forsøk bak meg
så mistet veldig nær
venninne slik i 2018
det er helt jævlig enda
du ønsker ikke den smerten
for de du er glad i <3
Avatar

Sterkt å lese dette!

sep 26 2020 - 22:49
Håper du får snakket godt med psykologen din. Må si at den legen ikke var særlig klok! Leit at du skulle oppleve det!
Avatar

Huff

okt 1 2020 - 20:09
Den legen høres ikke ut som han er spesielt god på psykiatri. Det høres fornuftig ut å ha et samarbeidsmøte. Kanskje kan det hjelpe legen din til å forstå bedre hva du trenger, hva som er viktig for deg å få hjelp med. Sånt suicidalvurderings-tyn kan noen ganger bare gjøre vondt verre. Har kjent på det selv. Man blir ikke forstått på hva man vil prate om, men derimot mistenkeliggjort på en måte.
Godt samboeren din plukket opp at det ikke sto så bra til med deg, og at dere har fått snakket sammen. Hun høres ut som en person som bryr seg og vil hjelpe. Det er gull med slike relasjoner. Bruk det for det det er verdt, og fortsett med å være ærlig overfor det profesjonelle hjelpeapparatet.

Jeg sender over mine beste ønsker, og krysser fingre og tær for bedre tider. Bipolar er noe herk, men det er ikke verdt å dø for.
Avatar

Re: Skulle ikke ha vært her.

okt 5 2020 - 22:30
Det høres veldig kjipt ut. Leit at du måtte oppleve det. Bra du har en samboer som var oppmerksom på tegnene og fikk avværget det. Jeg antar fastlegen din tenkte litt mer på seg selv i den situasjonen, han ville ikke få ansvar for å skrive ut piller som brukes til selvmord, selv om dere slettes ikke snakket om å bruke medisiner til noe slikt. Jeg har opplevd det samme selv. Fikk terminert kvalmestillende som "straff". Jeg har også blitt "straffet" med å bli fratatt depresjonsmestringskurs og satt på noe som er enda mer krevende.

Jeg tror helsepersonell har MYE å lære om det å forholde seg til selvmordstanker og suicidale pasienter og kanskje også en liten oppvask i holdninger rundt det.

Jeg har selv opplevd at helsepersonell mister litt sperrer rundt det med selvmord, at de tillater seg å si og gjøre ting som de ellers ikke ville til andre pasienter. Den ene legen kom med mange sarkastiske kommentarer da jeg dro for en helsesjekk etter et mislykket forsøk. En annen gang ble jeg regelrett skjelt ut og fastlegen hadde den "du er bare en selvopptatt jente som vil ha oppmerksomhet"-holdningen.

Men en ting jeg stusset på ang. det du skrev. Henging som bra metode? Det jeg har lest er at det er ekstremt pinefult og tar lang tid. I England i gamledager (da det ble brukt som henrettelsessmetode) pleide kamerater å henge seg fast i føttene på den dømte for at det skulle gå fortere. Enn å henge der i pine og så ombestemmer man seg og det er for sent og så har man flere timinutter med ekstrem pine fremfor seg. IKKE gjør det vær så snill.
Til forsiden