Jeg er skikkelig fortvila.. Møtte den berømte veggen i høst, etter det har det gått gradvis nedover. Scoret til moderat depresjon i desember men har blitt vesentlig dårligere etter det. Startet med antidepressiva i begynnelsen av februar med liten effekt. Ble henvist DPS og har nå hatt 2 timer der. På den siste timen begynte vi gjennomgang av kartleggingsskjema. Jeg fikk ingen konklusjon på score, men svarene mine tilsvarer en alvorlig depresjon.
Det som er så frustrerende er at jeg føler det ikke er samspill med hva jeg føler og "fasaden" jeg holder. Jeg klarer å holde huset i orden pga frykt for å være en enda større byrde enn det ieg allerede er. Jeg klarer å klistre på et smil til ungene men kjenner samtidig ikke følelsene. Føler meg som tidenes falskeste person. Jeg har vanskelig for å akseptere at det muligens er en alvorlig depresjon da jeg føler alle andre har det så mye verre og at en depresjon ikje skal kunne "skjules" så godt. Føler jeg utnytter systemet og tar plassen til noen som trenger hjelp mer enn meg. Jeg lever jo tross alt enda, har foreløpig ikke hatt noen selvmordsforsøk.. for å ramse opp litt symptomer :
- Føler meg likegyldig til det meste
- Kjenner ingen glede lenger, får heller ikke glede av barna mine lenger - de irriterer meg bare å jeg skulle ønske jeg kunne trekke meg ut av familien. Gruer meg hver dag til barna kommer hjem fra skole/barnehage.
- Har null sexlyst, "pliktpuler" for å please mannen .
- Spiser tilnærmet ingenting, gått ned 12 kg siden jul.
- Ligger flere kvelder i timesvis før jeg sovner. Våkner flere ganger hver natt. Føler meg aldri uthvilt.
- mitt største ønske er å bare forsvinne, skulle gjerne sovnet inn i løpet av natten. Får plutselige tanker/impulser om å f.eks hoppe foran en bil etc.
- har fått en sterk sosial angst, kommer meg i butikken for å handle så lenge jeg har planlagt hva jeg skal handle og ruten jeg skal ta.
Klarer ikke følge barna på arrangementer lenger, venner orker jeg verken snakke med eller møte.

Kunne ramset videre men tenker jeg stopper der. Jeg ser jo selv at alle symptomene samsvarer med en moderat/alvorlig depresjon men jeg føler likevel at dette ikke stemmer, at jeg bare syter å takler livet dårligere enn alle andre...

Hei!

Takk for at du vil dele fra det du opplever.
Uavhengig av det du måtte få av henvendelser/ respons her på forum, ønsker vi å informere om at du
også kan ringe, chatte, eller skrive med oss, hvis du ønsker det.
Telefonnummer er: 116 123.
Hjelpetelefonen har innvalg 1
Foreldresupport har innvalg 2.
Se ellers informasjon på vår hjemmeside: https://mentalhelse.no/fa-hjelp/hjelpetelefonen
Ønsker deg en god kveld.

Vennlig hilsen admin

Du utnytter ikke systemet. Du har møtt veggen og du får nå hjelp. Bruk den hjelpen du får til å få det bedre! Det du lister opp av symptomer er alvorlig, om det er alvorlig depresjon eller ikke har strengt tatt ikke så mye å si (i behandling vil det naturligvis ha det, men ja) - men det du kjenner på, kan på sikt bli alvorlig og skadelig for din psykiske helse og relasjonen din til barn og mann. Det du lister opp er helt naturlig å oppleve når man er deprimert. Jeg skjønner det kan være vanskelig å akseptere, men du er åpenbart i en vanskelig fase i livet og jeg håper du ikke gir opp behandlingen hos DPS fordi du mener noen andre trenger plassen mer enn deg. Dette er nok litt av depresjonen som snakker tenker jeg.

Jeg vet ikke hvilken type behandling du får, men det vanligste i terapi er at man finner årsaken til problemene man har, bearbeider det og finner måter å løse de på (enkelt forklart). Det viktigste oppi det hele er at du tar vare på deg selv. Behandle deg selv med omsorg og vær raus. Å snakke seg selv ned, påstå at man ikke har ordentlige problemer når det er åpenbart at man sliter, er en dårlig mestringsstrategi.

Depresjon kan skjules VANVITTIG godt. Tro meg, jeg er en av de som skjuler det for mine nærmeste og kollegaer - de har ingen aning om hva jeg går gjennom på fritiden og når jeg er hjemme. Det er ganske heftig shit, men at noen kan se for seg at det er sånn, for meg - er lite trolig. Og det kan godt hende både mannen din og vennene dine merker at det er noe, da du ikke tar kontakt med de lenger og er mannen din en observant type så merker han nok forskjell på pliktsex og sex som følge av lyst (med mindre du er skikkelig god til å skjule det da, hehe).

Jeg håper det ordner seg for deg og at du får den hjelpen du trenger. Ta vare, det er så viktig.

Håper depresjonen har sluppet litt taket, og at du føler deg bedre. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Tipper det er endel skyldfølelse og skam i forhold til du skriver om forholdet til barna dine. Det har i hvert fall jeg slitt med i depressive perioder. Du føler deg ikke akkurat som en god forelder når det er mørkest, og du skriver veldig ærlig og godt om det.