Hei jeg har lenge sleti med deprisjon. Men klarer ikke snakke med legen min om det. Noe dager så er det bra noen dager så langt som je vil bare gjøre slutt på alt. Min mor vet jeg har noen deprisive dager og vet ikke langt det egentlig har gått. Hun skyller på adhd min noe jeg selv ikke er enig i.. jeg er fakrisk så lei og trett av å få hjærte mitt revet ut gang på gang på gang. Så jeg har laget mei en mur å alipper ingen inn lenger. Var nokk dwt som ødela mitt siste forhold, men jeg kjente ikke på det så tungt når det ble slutt men så bilde på fb av hun å en anna en nå 1 år etterpå det gjorde vondt. Men klarer ikke slippe inn folk lenger og stole på folk. Så siste 8 åra har jeg stortsett holdt meg hjemme ikke vært ute på byen eller vært med venner ut. Sier stortsett nei når noe spør om jeg vil være med ut.. det er for jeg tenker hva er vitsen med å gå ut? Har alt jeg trenger her hjemme. Men tanken på å slutte med live er der. Særlig nå som jeg kkke har fått såvet mere en 2timer på 6 dager. Ikke noe som biter på av såvetabletter. Jeg vet nokk hva som ligger bak er nokk deprisjon pg tanke kaos i hode men klarer ikke si det til legen. Vært sykemeldt fra jobben 1 måndte nå.. så vet nå ikke hva jeg skal gjøre snart...

Du sier at du ikke klarer å snakke med legen din om at du sliter med depresjon.
Noen ganger hjelper det å skrive ned alt du har lyst til å ta opp med legen på et ark og ha dette med når du går til legen, da har du et slags manus på hva du skal si, og kanskje vil det hjelpe deg og legen å ta tak i problemene og ha en bedre dialog i lag.

Videre skriver du (sånn som jeg leser det) at du opplever at kjærligheten ikke helt går bra for deg, og at du ofte har blitt såret. Det er trist å høre, men desverre er ikke kjærligheten alltid så lett å ha med å gjøre.

Når du skriver at du har bygget opp en mur, mener du at du later som om du ikke føler det du føler, at du ikke sliter og holder følelsene dine inne? Hvis dette er tilfellet så er det ikke noe bra å gjøre: fordi det sårer andre og fordi det mest går ut over degselv på en negativ måte.

Å se at den du elsket finner seg en ny, er utrolig tungt og trist. Det er så mange tanker som går igjennom hodet når du ser et bilde av henne med en annen, spesielt om du framdeles har romantiske følelser for denne personen. Da er det vanskelig å se for seg at du også kommer til å få deg en ny kjæreste.

Du sier at du ikke vil være med vennene dine ut, mener du da at du ikke ser noe til vennene dine i det heletatt, eller er det bare når de har tenkt seg ut på byen?
Uansett er det dumt å avvise venner da de har en tendens til å slutte å invitere ut om alt det du sier er "nei". Da kan de tro at du ikke vil være med dem og da kan de bli såret og føle det som en avvisning.

Hva er vitsen med å gå ut? Jeg har jo alt jeg trenger hjemme...
I 8 år har du mer eller mindre unngått å gå ut og isolert deg hjemme.
Er du alene da for det meste? Hva finner du på når du stadig sitter der for degselv?

Selvmordstanker er vanlig for de som har depresjon og spesielt vanlig hos de som ikke går ut og som sitter inne dag etter dag etter dag. Om du holder deg inne opplever du ikke vær og vind.
Du får lite impulser og da ferre opplevelser som kunne gitt deg nye inntrykk og med det nye tanker, kanskje til og med gode tanker.

Apropos sovetabeletter:
sovetabletter skal kun brukes i korte perioder og mister sin effekt etter 2 uker. Dette gjelder for det meste, sikkert med noen unntak som valergan og lignende.

Hvorfor sitte inne når alt håp er ute?
Er det en måte å straffe degselv på?
Om du ønsker en forandring må du være villig til å gjøre ting annerledes for å få et annet resultat.
Jeg ønsker deg et bra et.