Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Skam

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Skam

feb 23 2021 - 01:20
Er det bare jeg som kjenner på følelsen av skam og å være mislykka over å slite psykisk? Jeg har liksom alltid vært den sterke, stødige og løsningsorienterte (for andres problemer i det minste). Jeg hadde nok hatt det mye lettere om jeg faktisk hadde vært åpen om tanker og følelser, men de få gangene jeg har prøvd så har de rundt meg ikke visst helt hvordan de skal reagere. I tillegg er jeg veldig redd for å "miste ansikt". Hadde jeg hatt mulighet hadde jeg bare blitt hjemme, ikke jobba og stressa meg i hjel. Men jeg kan ikke det da mine store økonomiske problemer og psykisk helse gjør at jeg føler enorm skam om å dele det - om å "ikke få det til". Spesielt det økonomiske sliter jeg mest med. For når man er "voksen" så burde man jo ha ting på stell... Spesielt når man ser så mange rundt en som får til livet - eller, det ser hvertfall slik ut. Det er så ille at jeg søkte gjeldsordning i fjor, men fikk avslag pga for ny gjeld. Fikk beskjed om å søke mot slutten av 2021 istedenfor. Så kanskje det er håp i sikte...
Jeg syns det er kjempevanskelig å få venner, og føler jeg ikke har noen særlig nære. Jeg stiller gjerne opp for andre - og tilbyr hjelp der det føles naturlig. Men jeg får sjelden noe særlig tilbake. F.eks. da jeg skulle flytte for en tid tilbake så prata jeg jo om det til de som angivelig er venner av meg, men ikke en eneste en tilbød seg å hjelpe til e.l.
Det er veldig sårt syns jeg. Jeg føler jeg blir kjempeparanoid i alle sosiale settinger nå pga jeg ikke vet hvor jeg har folk lengre. Det gjelder også i jobbsammenheng. Det ender bare opp med at jeg blir alene. De få gangene jeg faktisk har hatt ork til å finne på noe, så er det aldri noen som kan bli med - og de følger heller ikke opp med en "tilgodelapp". Det er liksom alltid jeg som må ta intiativ til ting. Føler at jeg blir for needy (og teit) hvis jeg spør ved flere anledninger og alltid får avslag eller en unnskyldning.
Det er så flaut å si at man sliter mentalt da det er så mye stigmatisering rundt det, og mye bagatellisering rundt det + at jeg syns det nesten har blitt mote å være psykisk syk. Å ha depresjon og angst er ikke morsomt. Folk må slutte å selvdiagnostisere seg hele tiden for helt naturlige følelser som kommer rundt vanskelige situasjoner.
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg trengte bare å få det ut.
Jeg har ingen å prate med dette om. Har heldigvis kommet meg inn på RPH i kommunen som jeg skal møte om noen uker for å se om det kan hjelpe litt på siden avtalespesialistene har milelange køer for tiden.
Jeg har hatt to tidligere perioder de siste 15 årene hvor jeg har fått diagnosen moderat depresjon og selektiv sosial angst. Gikk hos DPS begge gangene. Jeg har klart å holde hodet over vannet de siste årene, men det siste året har bare alt rakna - og jeg har prøvd å få hjelp, men man må være ganske frisk for å være syk for å orke å ringe rundt, fikse og ordne osv. Alt for mye negativt har skjedd med kort tids mellomrom. Man føler seg tilslutt helt maktesløs...
Avatar

huff

feb 23 2021 - 03:00
jeg forstår deg godt
asså stigmatiseringen er syk
jeg går på psykiatrisk dagsenter
og til og med der (!)
overhørte jeg drittslenging
om en som hadde vært
innlagt på lier sykehus
når man selv på et slikt sted
blir stigmatisert - hvordan
er det ute i samfunnet da?
vi må bare prøve heve oss over det
Avatar

Re: Skam

feb 24 2021 - 20:53
Jeg kjenner meg igjen i din fortelling, særlig i den delen om venner. Det er ikke lett å ha "venner" som er til stedet bare når de trenger deg, men aldri stiller opp da du trenger dem. De er ikke venner men "energivampyrer" og det er etter min mening best å bli kvitt med dem. Det er bedre å være uten venner enn å ha sånne. Jeg slett lenge med samme problemet men til slutt fant jeg en løsning som fungerer perfekt for meg. Jeg har nemlig sortert mine "venner" i forskjellige skuffer. Kaffeskuff, prateskuff, jeg stiller opp skuff osv. Og jeg blander dem aldri. Jeg vet hva jeg kan forvente fra dem som står i en eller annen skuff og har ingen andre forventninger fra dem. I tillegg har jeg blitt kvitt med noen av dem. De som ikke setter priss på meg og tar kontakt bare når de trenger noe, fortjenner ikke min vennskap. Jeg vet ikke hva du tenker om dette, men kanskje det kan hjelpe deg å. De koster ikke å prøve. Du fortjenner å ha ekte venner.
Avatar

Takk for et fint innlegg

feb 24 2021 - 21:01
Dette satte jeg stor pris på og høre. Jeg er i veldig samme båt. Vanskelig og vite hvor en skal henvende seg eller hva en kan gjøre. Stigmaer, avslag, nederlag og skam er så drepen.
Avatar

.

feb 25 2021 - 14:19
Jeg føler jeg allerede har "sortert" de jeg kjenner. Men de jeg trodde jeg hadde i den nærmeste "skuffen" har tydeligvis havnet feil...
Hvem skulle trodd at det å få venner i voksen alder skulle være så vanskelig.
Til forsiden