Jeg ligger for det meste i sengen for tiden. Det er helt utrolig at det er mulig. Vet ikke helt hva som gjør det. Blanding av en del tenker jeg. Angst, deppa og mangel på å ville leve.

Det virker på meg som jeg har gitt totalt opp. Eier ingen glede. Det har gått så langt at jeg har begynt å verke i kroppen. Jeg er litt bekymret at det har gått så langt at kroppen holder på å takke for seg. Like vel så makter jeg ikke gjøre noe med det. At jeg har isolert meg tidligere har selvfølgelig skjedd, men da har det gått over etter en uke eller rundt der. Nå har det vart over en veldig lang periode.

Problemet nå er at jeg går veldig sjeldent utenfor døren og får meg noe frisk luft. Praktisk talt sjeldent utenfor soverommet overhodet. Skjønner jo at det går den gale veien her men det virker ut som jeg bare har lyst til å fortsette på den i og med at jeg velger den.

trist lesning!
får du
hjelp
av noe slag?
hvis ikke:
gå til fastlege!
få psykolog/psykiater på dps
få sykepleier fra kommunen
få plass på psykiatrisk dagsenter
noe å starte med i alle fall ;)

Uff så vondt og vanskelig du må ha det. Dette hørtes ikke noe okey ut for deg.

Har du snakket med noen om dette? Noen nære venner eller familie du stoler på som kan hjelpe deg med veien videre?

Det er helt forferdelig å føle seg så "matt", når alt man vil og gjør er å ligge i en slapp haug med alle vonde tanker og følelser, og man stresser seg selv med egne og andres forventninger til seg selv. Og det blir jo gjerne en ond spiral hvor man har vansker for å komme seg ut av den uten kanskje litt ekstra drahjelp.

Hvis du noen gang skulle trenge å snakke med noen, send meg en melding.

Har selv vært der du er nå, og det er så vondt og vanskelig å komme seg opp på egenhånd.

Ja, det er jo kanskje litt trist, men det et nå slik det har blitt, desverre.

Jeg tror jeg må ha behandling, og er åpen for det. Jeg er villig til å forsøke å bli bedre. Men jeg må tvinges litt også, hvis det er forståelig å skjønne? Jeg skulle vel vært innlagt ett sted, men finnes dette stedet? Ett sted hvor en kjøres på det en frykter mest, som f.eks foredrag og lignende.

Unnvikende personlighetsforstyrrelse er det jeg sliter med. Finnes det noen som arbeider
med dette? Som gir det en mulighet når en er villig til å gjøre noe med det selv?

Jeg sitter egentlig ikke med noen form for forvetningspress eller andre tanker. En kan på en måte si at det stadiet er passert for en god stund siden. Det virker veldig skremmende at en har kommet dit at en er helt tankeløs nesten og hovedformålet blir å ligge i sengen. Det er vel slik at musklaturen må bygges litt opp igjen her. Men jeg skal gi meg over og i alle fall begynne å gå daglige turer i det minste. Om det så er korte turer i begynnelsen så er det bedre enn intet.

Jeg har ingen kontakt i helsevesenet til «daglig». Fastlege har jeg selvsagt.

Hvordan fungerer det på ett slik dagsenter?

Takker for tilbakemeldinger ;)

I alt det passive og «håpløse» perioden du går gjennom nå..klarte du likevel å reflektere over det og «rope»her på hjelp.Det viser du har en smule håp og vilje ..bruk «håp» knaggen å henge på mer håp..Lag en plan ihvertfall å stå opp hver morgen senest 10..,dra gardinene og se lyset og la vindu vare åpen en stund ,bytt til vanlige klær du bruker (pene nok som gir deg en god følelse) f@...Sett på radio og prøv å lytte på dette for å få oppmerksomheten bort fra det tunge som drar deg ned..Spist frokost i vanlige klær ikke pyjamas...les en avis spalt og ros deg etterpå for de små steg du klarer få ut av passivitet og tunge stunder...Etterhvert tving deg ut en tur i og nyt turen i solen selvom det er kaldt..Gi ikke opp deg selv..og bytt indrekritikk med indreros og aksept for hverdagen og de små stegene som gir deg fremgang.Tenk på små gleder i hver ting du gjør som gir fremskritt..?Stå på...du har alrede startet å ønske en forandring gjennom å skrive her.Ros deg for det.:) A little hope and light ..becomes a sunshine after å while.:)Stand up and find small happy moments in small daily things?