25 år, uten venner i nærheten, har ikke hengt med venner jevnlig siden 2017, er ikke god nok for de fleste. Kronisk syk og ufør. Bor på en drittplass uten mye mulighet til å flytte pga sykdom. Tør ikke å dra ut med folk fra dating apper, eller bare gjøre ting alene. Skal begynne med terapi, men er så redd de ikke klarer å hjelpe meg til å komme meg ut av dette hullet jeg har levd i de siste 5 årene. At jeg er ment til å bare være alene og isolert. Griner så mye i det siste at ansiktet hovner opp og øynene verker. Føler nettvennene mine gjør og oppnår så mye i livet, at jeg ligger milevis bak og aldri vil ta igjen de tapte og oppnå drømmene mine. Ting er så sinnsykt tøft i det siste, er så lei av å sette livet på vent pga helsa, er så lei av at hele livet mitt omhandler sykdommen. Vil bare leve, vil bare være lykkelig om så det bare er for en liten stund. Takk for at du lyttet, beklager rotete skriving, håper du som leser får en fin dag <3

Hei.
Jeg kan kjenne meg veldig igjen av det du skriver. Spesielt dette med at alle rundt meg har kommet så langt i livet, mens jeg føler jeg springer i et hamsterhjul og gjort det i 6 år. Som om ingenting er blitt bedre. Kjenner også mye på ensomhet og isolering. Jeg har dessverre ikke noen tips til deg… hvis jeg finner noen så skal jeg si ifra hehe. Eneste jeg vil si er hold fast i det pitte lille håpet som av og til titter frem. Du har nok flere enn du tror som er glad i deg. Jeg ønsker deg masse lykke til i videre behandling/terapi. Jeg er her om du skulle trenge å snakke litt. God helg til deg <3